(Birgit Skjæret - nr 22 - 2010) Tyrkias 87. nasjonaldag ble feiret som seg hør og bør, men ikke uten en bismak av den overhengende fare for oppløsning av den sekulære konstitusjonen. Landet er nå helt og holdent lagt i hendene på det islamittiske parlamentsflertallet, og det til glede for de muslimske naboer og det imperialistiske Europa. Men det tyrkiske folket kan komme til å gå en mørk tid i møte.

17. mai på tyrkisk

I den lille kystbyen Kas opprant dagen med tindrende solskinn. Allerede klokka 9 om morgenen marsjerte skolebarna gjennom gatene med sine faner og musikkorps. Bivånet av Atatürk i bronse, kommunerepresentanter, stolte foreldre og en liten gruppe nordmenn som mildt forundret så sitt eget 17.mai gjenspeile seg på det festpyntede torget. Det var folkedans og taler, og aldri har vel ordene vært mer intensive i sin beundring av den store landsfaderen og det Tyrkia han skapte. Ei lita jente med medfødt skuespillertalent holdt den avsluttende talen, og for en som ikke forsto alle ordene var det nesten som hun gråt ut sin redsel for ikke å bli forlatt av sine egne.

Folkeavstemning med skremmende resultat

Den nylig avholdte folkeavstemningen endte med flertall for det ledende partiets forslag til grunnlovsforandringer. Et klart demokratisk resultat vil vel de fleste hevde, men det finnes noen aspekter som ikke kommer fram i våre media, som i likhet med det imperialistiske Europa hyller den store seierherren og hans demokratiske reformer. I rettferdighetens navn er det da også en del forbedringer, men de er for det første ikke særlig revolusjonerende og for det andre så mangler demokratiske elementer som virkelig kunne vist et skritt i riktig retning, som f. eks. oppheving av sperregrensa på 10% for representasjon i parlamentet. Men det viktigste er punktene hvor det fundamentalistiske høyrepartiet AKP (Adalet ve Kalkinma Partisi) virkelig har gitt seg selv all makt.

Den tredelte maktbalansen

Den sekulære staten har vært sikret gjennom tre uavhengige institusjoner. Parlamentet, domstolene og militæret. Det siste skurrer litt hos oss på norsk venstreside, men det har i senere år faktisk vært på parti med de antiimperialistiske krefter i landet. Domstolene har sikret den tyrkiske grunnloven ved å forby partier som har spredd statsfiendtlig propaganda. Dette medførte at Erdogans tidligere parti ble forbudt, men tradisjonen tro ble partiet gjenopprettet i et annet navn, og han utførte en rokering som brakte ham inn i statsministerstolen til tross for at han ikke var valgbar. Eller var det kanskje en tilfeldighet at hans lille landsby hadde jukset med stemmesedlene, så de måtte gå til omvalg når de oppløste bannet? Var det kanskje også bare onde rykter det at det foregikk stemmekjøp for sosialpenger ved valget i 2007, hvor AKP beholdt flertallet. Noe som forundret mange og stemte lite overens med de beregninger som var gjort i forkant. Men, som kjent, valgfusk foregår bare der hvor imperialiststatene mister fotfeste.