(Leif Jonny Mandelid - nr 22 - 2010) Den siste tidens indignasjon i media over norske soldaters atferd i Afghanistan har brakt meg i en konfliktfylt sinnstilstand: Som gammel militærnekter føler jeg sterk trang til å ta den menige norske soldaten i forsvar! Soldatens situasjon i krig er trolig så sammensatt at den unndrar seg enhver tabloid hunger etter sensasjon. Soldaten fortjener en mer omfattende forståelse av og for sin situasjon.

Det er på ett nivå et gryende kulturelt ubehag vi nordmenn nå føler som krigens harde realiteter siver inn her hjemme, i form av falne soldater og innsyn i slagmarkens kompromissløse realiteter. Det var lettere å sende unge kvinner og menn til Afghanistan med idealistiske ambisjoner om å bygge et bedre samfunn for afghanerne, enn å innse at vi har stukket neven i et storpolitisk og religiøst vepsebol, stadig oftere med døden til følge. Norge hadde lenge et rimelig uskyldsrent forhold til det å føre krig, men befinner nå seg plutselig som medskyldig i en tvilsom offensiv igangsatt av andre. Men det er politikernes skyld, ikke soldatenes.