Historien om kommunisten Harald Rustens reise gjennom tysk fangenskap i årene 1943-45
-
(Nr 16 - 2010) Harald Rusten, (død 1973) var en av de 504 norske ”Nacht und Nebel,” (Natt og tåkefangene) i Natzweiler, og blant de 254 av dem som overlevde krigen.
Sterkt helsemessig svekket etter en umenneskelig tortur i sadisten Rinnans bandekloster og i den påfølgende brutale tyske fangenskapen, kom han tilbake til Trondheim i 1945. (I følge datidens krigshistorikere var (er) han også utvilsomt den mest torturerte nordmann!) Dette forholdet forhindret imidlertid ikke at han i mange etterkrigsår tok ansvar som en meget solid og dyktig fylkesformann i Sør-Trøndelag NKP og nedla et meget stort arbeid i bygging og organisering av NKP både i Trondheim og i den trønderske landsdelen forøvrig. Hans sterke politiske innsats og store betydning i kommunepolitikken i mange år i etterkrigstidens Trondheim må betegnes som ikke mindre enn formidabel. Nå har hans datter Berit Rusten (59) skrevet biografien om sin fars reise i de tyske fangeleirene, og Friheten har blitt velvillig begunstiget som den første avis som har fått hennes tillatelse til å trykke denne meget spesielle fangehistorien.
Litt om forfatterens bakgrunn
Haralds datter Berit Rusten er heller ikke noe ubeskrevet blad verken i teater eller i medieverden forøvrig.. Med sitt utgangspunkt som scenekunstner, manusforfatter og instruktør i teatergruppen Panter Tanter Produksjoner, (som også drifter det meget aktive teateret Polyfon) har hun siden oppstarten i 1984 blitt en meget kjent person. Gjennom dette unike teatertilbud i Trondheim, (der alle aktører er asylsøkere og innvandrere) er Berit Rusten også blitt sterkt engasjert i kampen mot den innhumane asylpolitikken dagens norske ”rød grønne regjering” fører. Nylig ble Berit Rusten, også tildelt den høyt hengende teaterprisen for 2009 som en heder for sine gode produksjoner og mangeårige sceneinnsats!
-
Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Kommentarer
blog comments powered by Disqus