(23 - 2016) «Mine herrer, i dette spillet, erklærer jeg min skilsmisse fra De Forente Stater … både militært og også «økonomisk».
Av Pepe Escobar
Slik utløste Filippinenes president Rodrigo Duterte i «The Punisher» et geopolitisk jordskjelv som omfattet Eurasia og som ga gjenlyd tvers over Stillehavet.Og det sa han ved å velge arena med glans, midt i hjertet av den stigende drage, intet mindre.Dette skjedde under hans statsbesøk til Beijing, og Duterte la vekt på sitt budskap - fylt av overtoner - og det vil gjalle over hele det globale sør: «Amerika har tapt».Og som om det ikke var nok, annonserte han at en ny allianse - Filippinene, Kina og Russland - skal komme til syne. «Nå er det tre av oss mot verden».

Duterte i Kina. Politikken legger nå om 180 grader
Som ventet gikk «Beltway-etablishment» med «uunnværlige nasjoner» (USAs ledelse, medier og lobbyister i USA, overs.) bananas ved at de reagerte som «rådville» eller med direkte sinne, og at de (Filippinene) ble skjelt ut med de vanlige kraftuttrykkene om «primitive populister» og som «mentalt ustabile ledere».
Bunnen ble nådd da det ble sagt at det kreves store «baller» av lederne i et fattig utviklingsland, i Sør-Øst-Asia eller hvor som helst ellers, åpent å trosse en supermakt. Allikevel er Dutertes spill ren realpolitikk, hvis han har suksess kan han være i stand til behendig å spille ut USA mot Kina til fordel for Filippinenes interesser.«Det er vårtid for våre forbindelser».Det startet med et smell, under Dutertes besøk i Kina. Manila signerte avtaler med Beijing for ikke mindre enn 13 milliarder dollar, med handel og investeringer i narkotika-kontroll, maritim sikkerhet og infrastruktur.   Beijing la vekt på at alt skulle bli vellykket da de ønsket Duterte velkommen. President Xi Jinping foreslo for Manila og Beijing «at de inntil videre skulle sette til side» de uhåndterlige diskusjonene om Sør-Kina-havet, og lære av den «politiske visdom» av historien - slik det blir gjort i diplomatiske samtaler. Etter alt er jo de to folkene «blodsbrødre».Duterte svarte på samme måte: »Selv om vi kommer til Beijing når det nå nærmer seg vinter, er det vår i vårt forhold». Det fortalte han Xi i Folkets Store Hall. Kina er allerede Filippinenes nest største handelspartner, etter Japan, USA og Singapore. Filippinsk eksport til disse tre er omtrent 42,7 prosent av totalen, sammenlignet med 22,1 prosent til Kina og Hong Kong. Import fra Kina utgjør omtrent 16,1 prosent av totalen. Selv om handelen med Kina er ventet å øke, er den viktigste saken for Duterte en massiv kinesisk investering i infrastruktur.
Satsingen på raske kommunikasjoner er helt sentralt i Silkeveiprosjektet (OBOR)
Hva det vil bety i praksis er virkelig banebrytende, den Kina-ledede Asian Infrastucture Investment Bank (AIIB) vil helt sikkert bli involvert i Filippinenes økonomiske utvikling. Manila vil bli mer involvert i å fremme det kommende Kina-ASEAN-forholdet i alle regionale saker (de inntar den roterende ledelsen i ASEAN i 2017), og Filippinene vil bli mer involvert i Den Nye Silkeveien, med andre ord One Belt, One Road (OBOR).  Tre angrep; ikke rart USA er ute. Og det er til og med et fjerde angrep i Dutertes løfte: at han snart vil avslutte det militære samarbeidet med USA, til tross for motstanden fra den filippinske hæren.Se opp for Sør-Kina-havet.Oppbyggingen har allerede vært dramatisk nok. Om kvelden under møtet med Xi , da han talte til det filippinske samfunnet i Beijing, sa Duterte:»Det på tide å si farvel» til USA; «jeg vil ikke spørre, men hvis de (kineserne) kommer med tilbud, og hvis de spør meg, trenger dere virkelig denne hjelpen, [vil jeg si] - naturligvis er vi svært fattige».Så kommer det avgjørende argumentet:» Jeg vil ikke henvende meg til Amerika lenger …. vi vil bare bli fornærmet der».
USA var kolonimakt på Filippinene fra 1899 til 1942. Hollywood gjennomsyrer den kollektive mangelen på bevissthet. Engelsk er språket - ved siden av tagalog. Men fangarmene til onkel Sams «beskyttende» plan er ikke akkurat velkommen. To av de største elementene i USAs imperialistiske baser har i årtier vært plassert på Filippinene; Clark Air Force Base og Subic Bay Naval Base.
Clark som okkuperer 230 kvadrat-miles, med 15000 mennesker, var travelt til døden gjennom Vietnamkrigen - det var det viktigste midtpunktet for menn og utstyr inn og ut av Saigon. Så ble Subic en del av Pentagons «fremskutte» hovedkvarter.Den okkuperte 260 kvadrat-miles og var like travel som Clark. Det ble den fremste operasjonsbase for USAs 7. flåte.Allerede i 1987, før den kalde krigen var slutt, var the RAND corporation (en amerikansk ideell tankesmie, overs.) skremt av tapet av begge basene, det ville være «ødeleggende for den regionale sikkerheten». Ødeleggende på den - mytiske - måten til å «forsvare de regionale interessene til ASEAN» og «sikkerheten til sjøveiene». Oversatt; Pentagon og USAs marine ville miste et viktig instrument for å presse ASEAN, da det å beskytte «sikkerheten av sjøveiene» alltid var nøkkelsaken for disse basene.  Og tape gjorde de. Clark ble stengt i november 1991, og Subic i november 1992.  
Det tok for Kina år å bli klar over denne åpningen, og dra fordel av den. Etter alt var Kinas absolutte prioritet på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet å få fart på den indre utviklingen. Men så gjorde Kina opp regnestykket; ikke lenger noen USA-baser åpnet uante muligheter når det gjaldt First Island Chain.. First Island Chain har vært et tusenår gammelt produkt, , en fabelaktig tektonisk styrke av Ring of Fire; en kjede av øyer som strekker seg fra det sørlige Japan i nord til Borneo i sør. For Beijing virker det som et slags skjold for den kinesiske østkysten. Hvis denne kjeden er sikker, er Asia sikker. For alle praktiske hensikter, betrakter Beijing First Island Chain som en demarkasjonslinje i det vestlige Stillehav som ikke det kan forhandles om, iallfall ikke med fremmed innblanding(som USA). Sør-Kina-havet - som delvis blir kalt Vest-Filippiner-havet, ligger innenfor First Island Chain. Sør-Kina-havet må være fri for fremmed innblanding.  Og her er vi ved hjertet av det 21. århundres urolige hjørne i asiatisk geopolitikk - hovedgrunnen til at Obama-administrasjonen gjorde sin «pivot to Asia» (snuoperajon mot Asia).USAs marine har så langt regnet med at Filippinene opponerer mot den velkjente og overdrevne «kinesiske aggresjonen» i Sør-Kina-havet og de øst-kinesiske havområdene. De neokonservative/neoliberale komplekset av industri-militære raser mot den sinnsforvirrede Dutertes snuoperasjon om Kina og hvem som bestemmer over the First Island Chain, noe som har vært kjernen i USAs marinestrategi siden begynnelsen av den kalde krigen.I mellomtiden har Beijing hatt all verdens tid til å finpusse sine strategiske omgivelser. Dette har ingenting å gjøre med «frihet til å seile» og å beskytte sjøveier. Alle behøver Sør-Kina-havets handelsruter. Alt handler om Kina - som kanskje i løpet av de neste ti årene - kan være i stand til å nekte USAs marine «adgang» til Sør-Kina-havet og innenfor First Island Chain.Dutertes snuoperasjon «Amerika har tapt» er en ny salve i den mulige nøkkelen i det 21. århundrets geopolitiske thriller. En høyesterettsdom i Manila har for eksempel advart Duterte om at dersom han oppgir suvereniteten til Scarborough-grunnene, ville han bli stilt for riksrett. Det vil nok ikke skje; Duterte ønsker masser av kinesisk handel og investeringer, han ønsker ikke å abdisere fra makten. Han er heller klar til å bli demonisert av en stormakt, på samme måte som Hugo Chavez ble i sin storhetstid.
Bearbeidet av Ingunn Kvil GamstBilder m/tekst av Knut Lindtner