Denne artikkelen består av deler av de ulike taler som ble holdt 1. mai og bilder fra arrangementene, fra ulike steder i landet.

Tale: Drammen

Tale av NKPs leder Zafer Gözet ved Bragernes- og Strømsø kirkegård ved Drammen 1. mai:

Gratulerer med dagen, kamerater!

Det er en tradisjon å samles her for å minnes våre falne kamerater som har betalt en meget høy pris for den frihet vi nå nyter. Borgar Aune Knutsen, Alf Kristiansen, Arne Gustavsen og Rolf Pettersen var de som har bidratt med det mest verdifulle, livet.

I den pågående klassekampen, avhengig av styrkeforholdene, opplever vi i den senere tid en opptrapping av målretta angrep på demokratiske rettigheter og frihet for folkene. I forbindelse med denne opptrappinga, blir de som kjemper mot den imperialistiske verdensorden generelt og de som vil velte imperialismen, dvs. kommunister, spesielt kriminalisert. Hensikten med de målretta angrepene er å knuse all motstand mot imperialismen.

Det råtnede system har gått så langt at de tør åpenbart å foreslå en felles minnemarkering for offer og overgriper. På denne måten forsøker de å frikjenne fascismen, bakvaske sosialismen og hvitvaske imperialismen for sine kriminelle handlinger. Den enkleste måten å få det til, er å forfalske historien. For drøyt 3 uker siden, nærmere bestemt 9. april 2010 var det 70 år siden den imperialistiske okkupasjonen fant sted. I mellomtida har dette imperialistiske angrepet blitt avgrenset til ”jødeforfølgelse”, uten nærmere fokus på imperialismens karakter som system.

Kapitalismen er i dag i dyp krise. Dette kan lett gjenspeiles overalt hvor vi enn snur oss. Denne krisa er i så henseende ikke noe nytt. Det er den nødvendige konjunkturen i systemet. Spørsmålet her handler om hvorvidt menneskeheten kan tåle å betale enda en ny pris for å redde det råtnede systemet fra sitt undergang.

Tale: UngKom

Appell ved Anne-Catherin Gonzales på  Nordre gravlund i Oslo er gjengitt nedenfor:

Kamerater, gratulerer med dagen!

Vi befinner oss i dag i en verden som stadig minner mer og mer om Lenins definisjon av imperialisme og monopolkapitalisme. Aldri før har forskjellene på fattige og rike vært så store som de er i dag. Aldri før har 1 milliard mennesker sultet på jorda. Aldri før har verden vært rikere.

Verden har utvikla seg. Vi befinner oss nå i en tid der verden er preget av den største økonomiske krisen siden 1929, ja kanskje til og med den største økonomiske krisen noensinne. Denne krisen er et direkte resultat av en kapitalisme som er blitt stadig mer frisluppet. Finanskrisa har gjort situasjonen verre for veldige mange, arbeidere og undertrykte. Samtidig som spekulanter sitter med enorme profitter. Dette er en verden vi sloss imot. Vi må skjerpe klassekampen imot borgerskapet og det såkalte demokratiet. Vi og kameratene som vi i dag minnes hadde et felles mål, kommunistenes mål, et klasseløst samfunn.

Vi ser det i Hellas, der det er foreslått en krisepakke, en krisepakke som folk flest i Hellas er i mot, over 60,9 % er imot denne krisepakken. Landet må inngå kompromisser, kompromisser som vil gå på bekostningen av befolkningen i Hellas hvis de skal få denne krisepakken. Det har vært organisert store generalstreiker med flere tusen deltakere – 23 000 i Hellas arrangert av kommunistpartiet KKE og deres ungdomsorganisasjon KNE. Lærere, radioteknikere, havnearbeidere, studenter - alle har deltatt. En million arbeidere har vært ute i streik.

Multimedia

Se lydbilder fra 1. mai i Trondheim her

Tale: Oslo

Talen ble holdt av Svend Haakon Jackobsen på Nordre gravlund i Oslo:

Kamerater,

Vi er samlet her 1. mai, 65 år etter seieren over fascismen, for å hedre minnet til våre falne kamerater. For noen av dere, var de også nær og kjær familie. De viet sitt liv og gjerning til kampen for en verden i fred, hvor alle er brødre og søstre – hvor menneskers utbytting av mennesker er utryddet.

Arbeiderklassen og de undertryktes kamp har alltid i bunn og grunn vært en forsvarskamp - selv om drømmen om et bedre samfunn også har gitt oss et offensivt mål. Et mål som før Karl Marx tid bare var utopi - en drøm. Marx begrunnet kommunismen og påviste klassesamfunnets historiske forgjengelighet og arbeiderklassens betydning under kapitalismen.

Våre falne kamerater stilte seg i spissen for denne kampen og ga sitt liv for det, slik mange sønner og døtre av arbeiderklassen før dem - i Spania, Russland og andre steder, - en forsvarskamp for det de hadde kjært - frihet fra sult og ydmykelse - for fred og rettferdighet.

Våre mest innbitte motstandere forsøker i dag å omskrive historien, snur alt på hodet og skjender minnet til våre falne kamerater, og millioner av frihetskjempere.

Karl Marx framstilles nærmest  som stifter av en religion, hvor forsøkene på å realisere dens påståtte virkelighetsfjerne idéer skulle ha kostet flere titalls millioner mennesker livet.

At det var folkemassenes krav om fred, brød og jord som var drivkraften i den russiske revolusjonen, som ga de russiske kommunistene en enorm oppslutning i kampen mot den provisoriske regjeringen som ville fortsette krigen, blir fortiet.

At revolusjonen bestod i at makten ble overført til rådene – sovjetene som var folkets egne demokratiske maktorganer og at dette skjedde med minimale blodsutgytelser, blir også fortiet.

Tale: Moss

Det var fullt hus på årets 1. mai-frokost i Moss, der kjente politikere fra venstre-sida, også APs nye leder og ordførerkandidat hadde møtt fram. NKP-veteranen Åge Fjeld holdt 1.Mai-appellen som vi gjengir her:

Gratulerer med 1. maidagen! Den er i år viktigere enn på lenge. Ikke minst fordi  vi i år har to jubileer. Vi har minnes 9. april for 70 år siden, da tysk storkapital ved hjelp av Hitler og hans rasistiske forbrytere overfalt landet vårt i sin kamp for tysk  verdensherredømme.    Et annen langt mer oppløftene begivenhet kan vi feire om en uke. Den 8. Mai blir det 65 år siden Norge og Europa kunne puste lettet ut fordi verdens største tragedie den 2.Verdenskrig var slutt, der over 50 millioner mennesker ble drept.

Jeg er svært glad for å kunne få holde en liten appell og si noen ord om den lille boka mi. Fordi jeg er takknemlig overfor Den røde arme som bar hovedbyrden i seieren over Tyskland,  har jeg oftest feiret 1.mai i Fredrikstad med bekransing av to sovjetsoldater som er gravlagt der.

Jeg vil  først minne om at okkupantene, - de fleste av dem var tyske lønnstakere, - hadde trengt seg inn i landet vårt og marsjerte i våre gater og sang:

”Heute gehørt uns Deutschland, - Morgen die ganze Welt!”  ”Gott mit uns” sto de på beltespennene - og fordi denne guden deres likte hvit hudfarge, hadde han bestemt at tyskerne skulle herske over mindreverdige raser som jøder,  pakista-nere og somaliere.  Så ille er ikke dagens rasister. De vil bare ha disse, -  tydeligvis etter deres  syn mindreverdige menneskene, -  ut av landet vårt.

Okkupasjonsårene skilte klinten fra hveten og den 8.mai for 65 år siden, måtte dette arrogante  herrefolket kapitulere.  I et Europa de hadde lagt i ruiner, - og som beseiret,  ikke minst av  ugudelige sovjetiske ”Untermenschen”.  Hele Norge sto da i takknemmelighetsgjeld og sjøl godlynte Høire-folk var med i  Foreningen ”Sovjetunionens Venner” i Moss.  Men det var den gong det, - og itte nå! Sjøl var jeg 23 år og bygningsarbeider og var med på å gjenoppbygge landet vårt.  Krigen hadde gjort arbeiderbevegelsen sjølbevisst og sterk og vi la da grunnen for vår norske velferdstat. Denne bygde på de samme prinsippene med sterk statlig styring og gratis skole/helseomsorg,- slik det ble praktisert nettopp i Sovjetunionen. Og framskrittene kom raskt fordi også  fagbevegelsen presset på.

Som et apropo til dagens møtelokale, husker jeg i 1946 at Moss Kommunistiske Ungdomslag foreslo at kommunen skulle bygge et Ungdommens Hus. Forslaget ble reist år etter år og nedstemt, for endelig å bli realisert i fjor, -  seksti åretter!  De fleste som opplevde frigjøringstida,  tidsvitnene, - er nå døde  og vi opplever en systematisk historieforfalskning. Ikke minst fordi finanskrisa har vist at kapi-talismen skaper utrygghet og nød, og at vi behøver planøkonomi og sosialisme, - har den herskende klasse trappet opp sin propaganda. Det nødvendige sosialis- tiske alternativet  skal gjøres uspiselig, ved å fortie dettes fordeler og framstille alle stater som søker å bygge sosialisme som reine helveter. De mest frekke søker nå å framstille nazismen som langt mer å foretrekke, -   satt på spissen.

Tale: Namsos

Tale av Nadja Roganina i Russerparken i Namsos:

I disse dager er det snart 65 år siden Europa ble frigjort fra fasismen. Det er både en gledelig og trist dag. Gledelig for seieren, trist for de enorme menneskelige tap og lidelser. Det er derfor en god tradisjon at vi samles her og minnes seieren og de som led under denne brutale krigen. 10 000 nordmenn og 13 000 sovjetere ga sine liv for fred i Norge. Hele 27 millioner sovjetere ga sine liv for fred i Europa. I tillegg døde mange millioner sovjetere de første årene etter krigens slutt. Dette som følge av de skader og lidelser krigen hadde påført det sovjetiske folket.

Historien viser det gode og det vonde om Stalin. Det var hans styre som var ved makten i den harde tiden. Men seieren over fasismen skjedde da han var leder.

Jeg var født og vokste opp i Sovjetunionen.  Mine to bestefedre fikk jeg aldri

Møte. De falt i den 2.verdens krig. Den ene har jeg bilde av og kan holde det

Den andre har jeg ikke noe bilde av. Jeg har ingenting etter ham.

For alt ble ødelagt. Alt vest for Leningrad, Moskva og Stalingrad ble ødelagt.

Alle byer, tettsteder, bygder, store fabrikker, bygninger, hus og

bondegårder ble jevnet med jorden. Bare ruiner sto igjen.

Min mormor fortalte at morfar gråt da han reiste til fronten etter en liten time sammen med henne og sine 4 barn. Han fryktet at han ikke kom tilbake til sine kjære noe mer. Han ble borte foran Stalingrad. Der forsvant også min farfar.

Men de var ikke de eneste som ble borte. Det var millioner av dem som ble borte for alltid.

I min hjemby, St. Petersburg, er det en gravlund. Her ligger over 1 million sivile mennesker gravlagt etter den 900 dager lange blokaden av byen.

Jeg hadde mange ganger sett gravlunden på TV. Men da jeg selv var der og gikk så fikk jeg en fryktelig følelse. At så mange mennesker ble offer i kampen for freden. Disse omkom i forsvaret av byen. Av kuler, artilleri og bomber. Sykdom og sult.

Målet for Hitler-facismen var å få Sovjetunionen på knærne. Slavebinde hele landet til å være fasismens koloni.

Den facistiske krigsmakta hadde flesteparten av sine soldater og krigsmateriell ved den sovjetiske fronten. Sovjetarmeen sto langt inne i Polen da den 2. front ble åpnet i 1944. Men sammen knuste de nazi-Tyskland. Mesteparten av de menneskelige - og materielle offer ble gjort av Sovjetunionen.

Også her i Namsos ligger sovjetiske mennesker gravlagt. På Vemundvik Kirkegård.

Repotasje: Trondheim

Tross værgudenes uvilje med kraftige vindkuler, vekslende sludd, hagl og regn ble feiringen i trøndernes hovedstad en kraftig og verdig markering av arbeiderklassens fest og kampdag den 1. mai. Hele 2100 mennesker deltok i LOs demonstrasjonstog gjennom byens hovedgater om ettermiddagen. Og NKP i Midt-Norge hadde som sedvanlig et markant innslag med egen seksjon og meget aktuelle og viktige paroler i dette demonstrasjonstoget.

Av Knut Eide

Fra morgenen og utover formiddagen var det flere bekransninger rundt omkring i byen. Ved bekransningen av Gravminne for Frihetskampens ofre på Domkirkegården var det den yngste taler gjennom dette gravminnes lange og tradisjonsrike historie som i år sto for tale og bekransning, nemlig Ung Kom og NKPs ferske medlem Jardar Pettersen. En meget oppvakt ungdom som imponerte de oppmøtte tilhørere stort med sin usedvanlig gode og politisk innsiktsfulle tale. Ved bekransningen av kommunisten og redaktøren K.O. Thornæs bauta i parken i Nonnegata var det tale og bekransning ved nestleder i NKP Midt-Norge Knut Eide. Tross det ufyselige været var det overraskende bra med folk som hadde møtt opp ved alle av partiets arrangementer og bekransninger. Mye folk, både medlemmer og sympatisører møtte også opp på NKP i Midt-Norges nye flotte kontorer i Folkets Hus til den tradisjonelle 1. mai frokosten og den ikke mindre tradisjonelle `Røde Kafe`med sosialt samvær mellom og etter alle arrangementene.

Repotasje: Tyrkia

En gang var plassen farget rød av progressive menneskers blod, i dag, 33 år etter, har det blitt optimismens røde farge som endelig har fått lov å vise seg fram, og

mai-dagen ble da også virkelig dominert av et betydelig innslag av rødt, det tyrkiske kommunistpartiets faner.

Av Birgit Skjæret

1. mai 1977 ble 36 mennesker, derav kvinner og barn, brutalt myrdet av politiet, mens de var med å markere arbeidernes dag. Denne tragediens dag ble videre etterfulgt av straffetiltak, ikke mot de som utførte forbrytelsen, men mot folket selv. Det ble innført unntakstilstand på maidagen og folk ble beordret å holde seg innendørs. De som likevel trosset forbudet og demonstrerte mot urettferdigheten, ble straffet med måneder og år i fengsel. Det etterfølgende militærkuppet gjorde ikke saken bedre, og det tok mange år før det ble lovlig å uttrykke sin mening i det lite demokratiske Tyrkia.

I de senere årene har den tyrkiske venstresiden og kommunistpartiet fått lov til å eksistere og markere arbeidernes dag. Men Taksim, som er det udiskutable sentrum av Istanbul, har vært forbudt område fram til i dag. Arbeiderbevegelsen og de progressive krefter har derfor blitt henvist til utkantområder for å feire maidagen, og det har ikke vært noe å si på hverken oppmøte eller entusiasme. Men da 30-årsdagen for drapet på kameratene oppsto, var naturlig nok Taksimplassen stedet hvor de falne skulle minnes, og demonstrantene ble igjen møtt med vold og tåregass fra lovens voktere. Men så seiret rettferdigheten til slutt, og i dag, 2010 ble endelig Taksimplassen gjenåpnet for arbeiderbevegelsens rettmessige 1. mai-feiring.

Det anslås at over 500 000 fant veien til Taksimplassen og det ble en historisk og virkelig storslått feiring av arbeidernes dag. Det markante krigsmonumentet midt på plassen var dekket av flagg og paroler. Paroler som ikke akkurat levnet mye ære til den mannen som sikkert regner med å få et vestlig klapp på skuldra for sitt "demokratiske sinnelag" ved å tillate denne feiringen - Tayip Erdogan og hans parti AK-Parti. "AKP som samarbeider med morderen USA" - "Han som selger Tyrkia - selg ham!" Hatet mot radarparet Erdogan og Abdullah Gul - "Amerikas rose" er økende. Ikke bare blant de progressive, men blant folket i sin helhet. Men de har overlevd på en udemokratisk valgordning, og de partier og grupper som støtter folkets betydelige motstand mot USA og EU, er uten sjanse til å overstige sperregrensa på 10%, og derfor fordeles deres stemmer til imperialismens løpegutter isteden. Men på mai-dagen er de progressive markant tilstede.

Den tyrkiske fagbevegelsen er ikke stor, men denne dagen er de flerfoldig tilstede. Tekstil og metallarbeidere med flere, samt de intellektuelles organisasjoner. De fleste av småpartiene er der, sosialistiske, delvis kommunistiske og miljørelaterte partier. Det er også innslag av feminister og andre kvinnebevegelser, samt homse- og lespe-bevegelsen. Det er en broket og fargerik forsamling, men det er de røde fanene som dominerer inntrykket. Båret av de norske kommunistenes søsterparti, TKP. Tyrkias Kommunistiske parti.

Repotasje: Lista

Tradisjonen tro møttes kommunistene for å hedre de sovjetiske soldatene som ofret sine liv her på Lista, i vår felles kamp mot nazityranniet i årene 1941-45.   Arthur Andreassen gikk i sin tale gjennom historien, helt fra oktoberrevolusjonen i 1917, til Nazi-Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941.

Av Odd Werner Sørensen

Etter revolusjonen i 1917 ble ble den nye og klasseløse staten angrepet av flere land, men klarte å kaste inntreng-erne ut, selv om det kostet mye, både i form av  hungersnød, lidelse og død.

Hitler kom til makten i Tyskland i 1933. Han hadde allerede i sin bok "Mein Kampf" gjort det klart at det å knuse Sovjetunionen var et av hans aller viktigste mål. Han hadde også forlangt "å hente tilbake" enkelte områder i Europa som han betraktet som tyske.

Selv om Hitler brøt alle avtaler som var blitt inngått etter Tysklands nederlag i den første verdenskrig, og stadig kom med trusler mot nabostatene, tillot imperialistmaktene han å ture fram nesten som han ville. Sovjetunionen advarte mot galskapen, men til ingen nytte.

I september 1938 deltok Storbritannias statsminister Neville Chamberlain i et møte sammen med Hitler og Mussolini i Munchen og kom triumferende hjem, viftet med et papir og utbrøt: "Peace in our time!" Maken til svik skal vi lete lenge etter! Hitler hadde oppnådd det han ville, og deler av Tsjekkoslovakia ble annektert uten at Storbritannia og Frankrike protesterte.