(Nr 47 - 2006) Hovedtråden som strekker seg gjennom retorikken og politikken til den tyske blokken, det vil si Østerrike, eller heller Østerrike-Ungarn og Tyskland, når det gjelder Balkan, er teorien om faren for dannelsen av et Stor-Serbia.


Denne faren, denne nøkkeltesen, har tatt en sentral plass i denne falske anklagen mot meg. Et Stor-
Serbia er tesen og myten som ble skapt av østerriksk- ungarsk propaganda så langt tilbake som
andre halvdel av det nittende århundre. Det er en integrert del av et ”råtnende imperiums”
anstrengelser for å holde på sine okkuperte sørslaviske territorier. Dette var frykten for at de
sørslaviske folk under østerrikskungarsk okkupasjon - båret på bølgen av en bred europeisk
bevegelse for nasjonal frigjøring fra okkupasjon av en hel rekke europeiske nasjoner, og for forening
av delte territorier til en stat slik som var tilfellet med Tyskland - skulle kunne oppnå enhet, enda
det fantes en naturlig og historisk legitimitet involvert med hensyn til foreningen av sørslaverne.

En annen tysker, ambassadør Ralf Hartmann, sier i sin bok The Honorable Mediators (De ærede
meglere), på side 31 som følger: ”Dette illustrerer dybden i denne frykten og hvor langt tilbake i
fortiden den går. Allerede i 1876, da den serbiske prins Milan ga sin støtte til den kristne
befolkningens opprør i Herzegovina og Bosnia mot tyrkisk styre og erklærte krig mot Istanbul,
godtok (Russlands overhode) prins Gorchakov, den tyske kansler Bismarck og den østerriksk-
ungarske statsminister Andrassy, under press fra Habsburg, det såkalte Berlin-memorandumet
om at i tilfelle serberne vant, og han siterer: ”ville maktene ikke tolerere dannelsen av en stor slavisk
stat.”

Derfor ble det som var en forståelig naturlig rett for alle andre - tyskere, russere, engelskmenn,
franskmenn, spaniere og italienere - i det 19. århundre å leve i en enkelt stat, skulle nektes
sørslavene, det vil si serberne, for evig. Deres streben etter nasjonal forening ble kalt kjetteri og
presentert som et truende spøkelse. Navnet på det spøkelset var Serbia.

Selv om Det serbiske kongedømmet, til tross for all dets bestrebelser, var lite og svakt sammenlignet
med de europeiske stormaktene (den serbiske befolkningen oversteg aldri ti millioner), forble dette
spøkelset i Wien, i Berlin og andre steder i tiår, og lever fortsatt inntil denne dag. Denne anklagen er
det beste bevis på hvor sant det jeg sier er, fordi disse spøkelsene er involvert her.

Hva som slår en spesielt er det faktum at propagandaen, som startet i Østerrike-Ungarn, behandlet og
refererte til frigjøringen fra det århundregamle åket under ottomanernes og habsburgernes styre, og
foreningen av sørslaverne - ikke bare serberne - som en streben etter å skape Stor-Serbia, det vil si
utvidelsen av den serbiske staten. Og denne formuleringen innebærer eksistensen av noen slags
tendens til ekspansjon, erobringstendenser blant serbere. Dette i motsetning til det faktum at
formuleringen av ideen om sørslaverne - ikke bare serberne, men alle sørslaver - vokste blant de
sørslaviske folk som under fremmed styre plantet røttene som skulle lede til dannelsen av den
jugoslaviske ideen.

Rota til den jugoslaviske ideen ble født blant det kroatiske folk. Til tross for dette, når serberne sluttet
seg til dette for å hjelpe sine slavebundne brødre i Østerrike-Ungarn, forble ideen om Stor-Serbia -
idet man likestilte to konsepter som absolutt ikke er de samme, mellom Jugoslavia, fellesstaten for
sørslaviske folk, og et slags Stor-Serbia, som et produkt av våpen og antijugoslavisk og antiserbisk
propaganda. Da som nå, bak alt dette er en streben etter å dominere og kontrollere territoriene
bebodd av sørslaver og å holde disse folkene i slaveri, mens man skjuler seg under det
propagandistiske røkteppet at det er Serbia som har slike hensikter, og at Serbia forsøker å
ekspandere inn i territorier som tilhører andre. Og dette er en ren løgn.

Jeg har et annet sitat fra de tyske arkivene som viser hvordan den tyske ambassadøren formidlet
innholdet av sine diskusjoner med Grev Berchthold, utenriksministeren i Østerrike-Ungarn, til sin
regjering. Ministeren sa, og jeg siterer fra ministeriets arkiv i Wien, at han betraktet det ”som sin
plikt å ikke la den tyske regjering være uinformert om alvoret i monarkiets stillingtagen.” Ifølge ham
”var det sørslaviske spørsmålet, det vil si den uhindrede besittelse av de provinser hvor sørslaverne
var innbyggere, et spørsmål om liv og død for monarkiet så vel som Trippelalliansen (note 19:
østerriksk-tysk-italiensk trippelallianse dannet i mai 1882). Monarkiets sørslaviske provinser kunne
ikke holdes på grunn av Serbias overherredømme på Balkan. Følgelig kan monarkiet bli tvunget til
å intervenere dersom Serbia slår Bulgaria og annekterer områder bortenfor Gamle Serbias grenser.
På mitt spørsmål om hva han tror om når og hvordan slik aksjon ville finne sted, bemerket ministeren
at et godt psykologisk øyeblikk kunne finnes.”

Et påskudd kom snart, det velkjente snikmordet i Sarajevo, da Gavrilo Princip, et medlem av
organisasjonen Unge Bosnia, snikmyrdet (erkehertug Franz) Ferdinand, arvingen til den østerriksk-
ungarske trone. Intet har noensinne blitt sagt om det faktum at tyve unge menn av serbisk, kroatisk
og muslimsk nasjonalitet deltok i konspirasjonen om snikmordet. Dette var Unge Bosnia. Og det har
aldri blitt klarlagt om der var noen som helst delaktighet fra kongedømmet Serbia side i det hele tatt i
dette snikmordet. Ikke desto mindre ble beskyldninger straks rettet mot Serbia og det serbiske folk,
mens Østerrike-Ungarn og Tyskland ble grepet av et veritabelt antiserbisk hysteri. I sin førnevnte
bok sier ambassadør Hartman: ”I Østerrike-Ungarn og Tyskland ble igangsatt en voldsom
antiserbisk kampanje som overskygget alt annet og inspirerte den tyske ambassadør i London,
Lichnovski, til å minne den tyske statssekretæren i utenriksdepartementet, Gottlieb von Jagow, om
at hele den serbiske nasjon måtte stigmatiseres som en ondskapens rase og som snikmordere.”

Dette er åpenbart noe som utfordrer de grunnleggende premissene for denne tiltalen og dens
tilnærmelse. Ikke desto mindre siden dette har vart så mange tiår. Sannheten er at ingen ønsket å ta
i alvorlig betraktning og undersøke fundamentalt essensen i og meningen med denne ondskap over
all ondskap,

Stor-Serbia
Således, her også, har den blitt brukt på en lettvint og arrogant måte. Ingen undersøker essensen og
meningen, opprinnelsen til og utviklingen av slik ”ondskap”, for hadde det blitt gjort, ville all denne
propagandaen sprukket som en såpeboble. Det er vel kjent at den 23. juni 1916 ble den serbiske
regjeringen presentert for et ultimatum av Østerrike-Ungarn, basert på falske beskyldninger om
Serbias delaktighet i dette snikmordet, som intet land i verden har akseptert.

En hvilken som helst normal person må forbløffes over teksten i dette ultimatumet hvis tilbakevisning
var ventet og hvis eneste hensikt spesielt var å tjene som påskudd for krig. Akkurat som det som
skjedde i Rambouillet. Den britiske utenriksministeren, Sir Edward Grey, var også forbauset. Han
karakteriserte dette dokumentet, og jeg siterer, ” det mest formidlable krav... noensinne pålagt en stat
av en annen.”

Grey ville aldri ha fattet mistanke om at det serbiske folk og den serbiske staten ville bli utsatt for en
rekke lignende, kanskje enda mer uforskammede og forbløffende ultimatum i det samme århundre;
at hans stat Storbritannia, med Tyskland, Østerrike og noen andre vestlige land, til og med noen
serbiske allierte fra den tiden, spesielt Frankrike og noe senere USA, ville være opphavet til og sende
nye ultimatum, akkurat som det ville være opphavet til og delta i gjennomføringen av morderiske
overfall på det serbiske folk ved enden av det tyvende århundre, utført ved hjelp av skruppelløse
løgner og nådeløse økonomiske sanksjoner, og til slutt også delta i bestialske militære angrep mot
dets tidligere serbiske allierte hvis største synd var at de prøvde å beskytte deres land og folk og
bevare det de hadde oppnådd gjennom store ofre med hjelp av allierte i to verdenskriger.

Det er vanskelig å forestille seg den skam sir Edward Grey ville ha følt hadde han visst hvilken
viktig rolle hans land ville spille i fullendelsen av denne årtierlange forbrytelsen mot det serbiske
folk ved enden av det tyvende århundre, som nå blir utført her foran denne institusjonen i åpenlys
overtredelse av internasjonal lov og elementær menneskelig moral. For kanskje er det nettopp
resolusjonen som etablerte denne illegale domstolen som Sir Edward Grey ville ha definert som
”det mest forbløffende dokument noensinne konstruert av diplomatiet.”

Det er velkjent hvordan Kongeriket av Serbere, Kroater og Slovenere (senere kalt Jugoslavia) ble
dannet som den felles stat for de sydslaviske folk, hvis opprettelse den tyske blokken søkte å hindre.
Den mislyktes i å få denne staten til å forsvinne fra jordoverflaten i Første verdenskrig og senere i
Andre verdenskrig. Den gamle myten om Stor-Serbia fortsatte som et bevisst røykteppe for å skjule
deres egne forbrytelser bak andres fabrikerte synd.

Det er i denne institusjonen at løgnen om Stor-Serbia fant sin naturlige grunnleggelse og vokste til
en monstrøs konstruksjon hvis rekkevidde man kunne forutane, for å gjøre ironien og absurditeten
enda større og å gjøre løgnene og uretten mot det serbiske folk mer horrible og perfide.

I kontrast til dets øvrige naboer på Balkan er det bare det serbiske folk i denne regionen som ikke
forsøkte å skape sin egen utvidede stat, enda de hadde rikelig anledning og mye større anledning enn
andre. Det er velkjent at i 1915 tilbød Serbias allierte, i den såkalte London-traktaten, Serbia, etter
å ha vunnet krigen, en utvidelse av dets territorium til Bosnia og Herzegovina, deler av Dalmatia,
deler av Slavonia og så videre. Der finnes dokumenter som viser alt dette. Men Serbia gjorde
ikke dette. Istedet omfavnet Serbia de tilsluttede serbere, såvel som kroater og slovenere, fra de
tidligere territoriene til Det østerriksk-ungarske imperiet. Slik ble Kongeriket av serbere, kroater og
slovenere skapt for senere å bli kalt Jugoslavia.

Denne valgmuligheten brukte den serbiske staten til å skape fellesstaten Jugoslavia - og ikke staten
Serbia - som utvidet beskyttelsen av våre kroatiske og slovenske brødre mot fragmentering og mot
å bli del av en beseiret stat. De tilsluttet seg istedet de seirendes leir. Til tross for dette ble imidlertid
serberne merket med stemplet Stor-Serbia, helt inn i dødskampen til det desintegrerte habsburgske
monarkiet, og denne historiske løgnen har blitt opprettholdt til denne dag.

For å forstå hele saken er det nyttig å se på situasjonen fra den andre siden av fronten i
1. verdenskrig. I 1915 utgav nemlig den tyske teoretikeren Friedrich Naumann sin bok Central
Europe (Mitteleuropa) hvor han la frem et prosjekt for reorganisering av Europa. Selvfølgelig var det
da ventet at Tyskland skulle vinne krigen og at reorganiseringen av Europa kom til å omfatte
skapelsen av et Stor-Tyskland som ville innbefatte hele Sentral-Europa omgitt av små, svake stater,
som Naumann i sin bok kalte satellitt-stater. Dette ville være... (Her bryter dommer Patric Robinson
inn: ”Hr. Milosevic, De må være kortere i andre delen av Deres innlegg.” Etter en halvtimes pause
fortsetter Slobodan Milosevic.)

...Jeg nevnte Friedrich Naumann, den tyske teoretikeren, som i sin bok Central Europe beskrev et
Stor-Tyskland omgitt av satellitt-stater som ville være fullstendig avhengig av den store og mektige
tyske staten. Naumann benevner ikke Serbia som en satellittstat fordi , ifølge ham er Serbia ”som
et fort som er i veien i dette området og må strykes vekk fra kartet.”

La meg nevne at denne skaperen av prosjektet Stor-Tyskland - som innebærer at Serbia fjernes fra
Europakartet i overensstemmelse med den antiserbiske propagandaen på den tiden og det velkjente
datidens slagord ”Serbia må dø” (Serbien muss sterbien”) - betraktes som ideologien til det Liberale
Partiet i Tyskland, et parti som lenge har tjent til å balansere den tyske politiske scenen og som ledet
den tyske utenrikspolitikken i mer enn to tiår. Dette er Genscher og Kinkels æra, den samme Kinkel
som i 1993 følte det nødvendig å proklamere (og) publisere ideen om revisjon - som allerede var
startet - av Tysklands forhistorie og resultater: ” Noe må gjøres eksternt som vi to ganger har
mislyktes med å gjøre.”

Av Steinar Sagen