(Nr 47 - 2006) Jonas Gahr Støre hadde en artikkel i Ny Tid 17. november om Norge og USA - felles fremtid, som i sterk grad minnet om slike artikler som Thorbjørn Jagland pleier å skrive.

Av Jan Hårstad

En masse svulstigheter, mye håping, mye framtids-optimisme, mye honnørord og retorikk. Tankegangen er iallfall at Norge og USA går hånd i hånd og skaper en drømmeframtid via NATO og olje.


Både Jens Stoltenberg og Støre er jo helt vanlige vestkantgutter som har blitt påkostet mye fin
utdannelse og de har funnet ut at sosialdemokratiet gir dem den beste plattformen for politisk
karriere, berømmelse og velstand. Så merkelig er det ikke.

Merkeligere er det at den selvutnevnte «venstresida», Klassekampen under redaktør Braanen,
overhodet ikke tar fatt i Støres artikkel, heller ikke ser vi at avisa forfølger Stoltenbergs opptreden i
Riga, på NATO-toppmøtet i 28. november, med noen synderlig høy pasjon.

Aftenposten skrev etter Stoltenbergs opptreden: Norge vil redde NATOs superstyrke. I går var de
rødgrønne med å redde NATOs nye superhær. - Vi har bestemt å stille nesten hele Telemark
bataljon, omkring 400 mann, til NRF fra 1. januar 2007, sa Jens Stoltenberg.

Som om dette ikke var nok skriver utenriksredaktør Nils Morten Udgaard på samme side:
«Kampvillig Bush vil gjøre slutt på alle tyrannier.» Alle disse utsagnene fra Støre/Stoltenberg
baserer seg på den forestilling at USA vil være den ledende og dominerende verdensmakten iallfall i
50-60 år framover og derfor er det klokt og lurt å være på den vinnende siden. «Norge blir en stor
leverandør av olje og gass til USA,» skriver Støre henført i den nevnte artikkelen. Hvordan kan
han være så sikker på det?

De sosialdemokratiske tenkerne fra Karl Kautsky, Otto Bauer, fram til Støre og Stoltenberg har det
til felles at de alle tenker i lineære baner. De tar en gjeldende situasjon og så forlenger de denne
situasjonen, eller parallellforskyver den med små justeringer inn i framtida. At moderne historie
er fulle av drastiske brudd, så som Oktoberrevolusjonen 1917, børskrakket i 1929, Hitler ved makta
i 1933 og Sovjetblokkens fall i 1990, innkalkuleres ikke i prognosene.

Usikkerhetsfaktoren og det uventede finnes ikke i sosialdemokratisk tenkning, og derfor ble også
Franz Kafka lite forstått i sin samtid da han skrev om konsentrasjonsleire og fascistiske byråkratier
som ennå ikke var bygget - men han så dem komme - tydelig.

Verdensøkonomien er basert på dollar som er valutaen for oljeomsetningen på børsene i New York
og London. Landene i verden sitter på valutareserver i dollar, men nå er tendensen den at sterke
krefter vil ha oljebørser basert på Yen og Euro. USAs håndtering av sin egen økonomi har vært så
skrullete at flere økonomer spår en sprekk.

Krigene i Irak og Afghanistan utvikler seg til katastrofenes katastrofer. Irak var ment som det første
trappetrinnet for en total omkalfatring av Midtøsten, men nå er det Pentagon som skjelver. Menn
med Kalasjnikov ferdes nå bare en kilometer fra den Grønne Sone i Bagdad.

Da alle landene i Sentral- Asia slapp løs fra Sovjetunionen i begynnelsen av 1990-årene, føk USA
inn og satte opp militærbaser i hytt og vær. Landene var fattige og USA betalte godt for basene og
lovet økonomisk hjelp til utvikling. Det har siden den tid vist seg at både Kina og Russland kan tilby
vel så gode utviklingsmuligheter, og det som har hendt er at USA har mistet den ene basen etter
den andre. Ganci Airbase i Kirgisistan er nå den eneste de har igjen bortsett fra Afghanistan som er
et satsingsområde, med militærbaser overalt.

Det er et desperat prosjekt USA holder på med i Afghanistan. Vi snakker her om kjerneområder
for islam hvor mangfoldige millioner i regionen står på den linja at vantro og kristne skal ut av hellig
muslimsk land. Vi trenger ikke utdype dette nå, men likheten med Irak er påfallende. Tanken på at
det skulle være mulig å temme historiske islamske sentra som Fallujah, Najaf og Karbala, er galskap
i destillat.

Vi drar gjerne fram Albert Einsteins definisjon av galskap: det er å gjøre den samme tingen om og
om igjen, men å forvente et annet resultat. Altså tror USA nå plutselig at hvis de lager en reprise på
Irak-krigen i Afghanistan, så kommer det ikke fram et Stalingrad, men en muslimsk moderat
amerikansk velferdsstat. Hvor tjukk i hue går det an å bli? Etter at Stoltenberg/ Støre har sendt
Telemarkbataljonen til å medvirke i det siste amerikanske Stalingrad, vil det definitivt ikke være noe
igjen av USAs militære kraft som den ene supermakten.

Nye supermakter stormer fram for å fylle tomrommet etter nederlagene så som India, Tyrkia, Iran,
Russland og Kina. Støres framtidsprognoser vil fortone seg innen 2010 som både Donald og
Galematias på samme tid, og hvorfor skulle Norge sitte på «sin» olje? Det er vel mer realistisk å tro
at den befinner seg under USA, EU eller Russland?

Det er uhyre lite i den internasjonale sosialdemokratiske historien som kan vise til noen leseverdig
analyse av samtidshendelser. Prosjektet består i å forvalte og organisere det borgerlige samfunn, og
det passer ikke i hop med undergravende synspunkter og analyser. Sånn har det vært og sånn vil
det bli denne gang også. Men det vil bli katastrofalt for Telemarkbataljonen.