(Nr 38 - 2006) Den 29. september vedtok Kongressen i USA å øke militærbudsjettet med 70 milliarder dollar samtidig som at det blir viden kjent at USA nå sender alt det de har av båter og fly i posisjon rundt Iran, Syria og Libanon.


Av Jan Hårstad

Helt siden NATO bombet Jugoslavia har Iran visst at etterhvert ble det deres tur, og de har nå hatt
mange år på å bygge seg opp militært. Det er helt åpenbart at dette UNIFIL-prosjektet i Libanon
har flere dimensjoner enn å patruljere grenser og avvæpne Hezballah, noe ingen tør, men det er
også en enorm sjømilitær styrkeoppbygging i det østlige Middelhavet som har med NATOs
langtidsplanlegging å gjøre. En regner med at oljeledningen Baku-Ceyhan vil bli angrepet under
angrepet på Iran.

Verken USA eller Israel kan angripe Iran alene. Det eneste som kan gjøre noe med alliansen
Iran-Syria-Hamas-Hezballah er NATO. Det framkommer daglig i norsk presse at USA legger
stort press på Norge for å få fram høyere norsk militær delaktighet på alle frontavsnitt: Afghanistan,
Øst-Middelhavet/Libanon og Irak. På motsatt side har Iran et. Co støtte av DFRK (Nord-Korea),
Russland, Kina, Cuba og Venezuela samt det Globale Jihad som er en verdensmakt som knapt er
forstått i Norge takket være mao-islamistenes svermeri og uvitenhet.

Hvis vi nå ikke skal være dumme og bedra oss selv, må vi snarest mulig innse at dette er den tredje
verdenskrig. Sist det var verdenskrig i Norge, ventet man til invasjonen og så samlet man seg i
Bergen til en Vestlandskonferanse om hva man skulle gjøre. Hadde vi lært noe av dette hadde vi
naturligvis holdt denne Vestlandskonferansen i løpet av 2006 før verden slår sprekker. En må
være nærmest blind for ikke å se dette nå.

Denne helgen,1.10, har det vært borgerkrig i Palestina mellom Fatah og Hamas, noe vi også har
varslet for lenge siden. 8 døde og 75 såret. Her vil det bli snakket om småting som lønninger etc.
I norsk presse vil det antagelig ikke stå noe om hva dette egentlig handler om. Fatahs gammelgarde,
Abbas-ledet, søker seg mot USA for å få igang penger og fredsforhandlinger, Hamas drar seg
nærmere Iran-Syria ved å nekte å godta Israel som legal stat. En kan si det grovt: den forestående
krigen vi har skissert, utkjempes allerede i Palestina. Etter Ramadan vil vi se at Hezballah, alliert
med Amal og general Michel Aoun, vil forsøke å ta statsmakten i Libanon.

En annen interessant sak om Det globale jihad: Pakistans Musharraf sa i London 30. september
at såfremt ikke Pakistan samarbeidet med Vesten, ville Vesten bli tvunget i kne av Det globale
jihad. Dette er delvis sant og delvis bløff, all den stund Pakistan både samarbeider med og
motarbeider Det globale jihad, men Iran og Pakistan er i øyeblikket verdenssentraene for Det
globale jihad som omfatter millioner av aktivister.

Dette begynner man etterhver å forstå i de deler av Europa som ikke er hjernevasket av akademisk
rettroende og terrorisert av de politisk korrekte. 15. september ser vi at Frankfurter Allgemeine
(Tysklands Aftenposten) fører som hovedartikkel: Der islam will die Welteroberung. Høyreavisa
Le Figaro bringer opp Robert Redeker som skriver 20. september: «Hva skal den frie verden
gjøre overfor den islamske trusselen?»

Vi trenger ikke gå nærmere inn på disse to artiklene, bare slå fast at disse ikke ville ha blitt trykket
for ett år siden. Det blåser opp og det lille norske venstre står overfor følgende tankearbeid: går
vi mot fred eller går vi mot krig?

De som mener det første bør snarest melde seg inn i Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jaglands parti
og sverme for framskritt og velstand. De som tror vi går mot krig bør komme sammen, uansett
partitilhørighet, og holde en Vestlandskonferanse mens vi ennå har tid.