(Nr 31 - 2006) Seymour Hersh, avsløringsjournalist og vinner av Pulitzerprisen, fremstiller i siste utgave av avisa New Yorker på en troverdig måte, idet han henviser til høyt oppsatte tidligere og nåværende medlemmer av Bush-administrasjonen, hvordan angrepskrigen mot Libanon bygger på en felles israelsk-amerikansk plan, som begge parter ble enige om alt tidlig i år.


Av Rainer Rupp

For å rettferdiggjøre angrepet, ville det bare være nødvendig med et ”passende påskudd”, som
Hezballah til slutt ga den 12. juli idet de tok to israelske soldater til fange. Ifølge Hersh, som i sin
tid allerede avdekket den amerikanske massakren i My Lai, men også anvendelsen av tortur i
det irakiske Abu Ghraib-fengslet, var den israelske krigsplanleggingen mot Israel avstemt inntil
minste detalj med den amerikanske regjeringen.

Gjennom det strategiske bombardementet av Libanon skulle Hezballah svekkes i anseelig
grad, så vel militært som politisk. Dermed skulle Hezballah ved Israels nordgrense, som Iran
i tilfelle et amerikansk luftangrep kunne mobilisere, bli nøytralisert. Samtidig skulle USAs
mulige preventivslag mot Irans atomanlegg og infrastruktur prøves ut med de israelske
luftangrepene.

Særlig det amerikanske luftvåpenet skulle lære avde israelske slagene mot Hezballahs
rakettutskytingsbaser, underjordiske kommando- og kontrollsentre og kampteknikker, for disse
er angivelig blitt anlagt med hjelp av iranske ingeniører. ”Israelerne sa til oss at det ville bli en
billig krig, med mange fordeler. Hvorfor skulle vi være imot det? Det ville være et lærestykke for
Iran”, siterte Hersh en amerikansk regjeringsrådgiver.

Av lærestykket for Iran er den israelske aggresjonen mot Libanon imidlertid blitt til et avskrekkende
eksempel for USAs planer. For det første har den ønskede politiske suksessen gjennom det
strategiske bombardementet av Libanon uteblitt, for de kristne og sunnimuslimene mobiliserte
ikke mot Hezballah, men derimot mot Israel og USA. Samtidig kunne det israelske luftvåpen
verken eliminere Hezballahs rakettstillinger eller ødelegge deres underjordiske forsvarsanlegg.
Derfor så Israel seg til slutt tvunget til å sende inn bakkestyrker i Sør- Libanon, som, som der viklet
seg inn i kamper med de største tap i Israels militærhistorie.

Nettopp denne omstendigheten skal ifølge Hersh ha styrket stillingen til ledelsesstabene for hæren
og marineinfanteriet i De Forente Stater, som går imot et strategisk bombardement av Iran, fordi -
og Libanon skal på ny ha bevist dette - i siste instans må troppestyrker sendes til det potensielle
kampområdet i Iran. Ikke desto mindre frykter Hersh for at Det Hvite Hus i sin besettelse hva
angår Iran ikke gir opp så fort, og at det vil forsøke å fremstille Israels mislykkethet overfor
Hezballah som en stor seier, ”som et positivt eksempel for alle planer rettet mot Iran”.


Fra Zeitung vum Lëtzebuerger Vollek 17/8.
Oversatt av Jan Wilsberg.