(Nr 19 - 2006) Etter flyturen til USA ble det flere ventedøgn på et noe lugubert hotell i Baltimore sentrum hvor bartenderen stolt viste meg sitt arsenal av forskjellige våpen, revolvere, avsagde haglegeværer, gasspistoler og totenslagere som han hadde skjult bak bardisken.


Av Knut Eide

Hoderystende og undrende mottok han min påstand om at slike våpen ikke var vanlig bak norske
bardisker. Vi nordmenn måtte være et utrolig naivt folkeslag, mente han. Og at det nok var noe
forskjell på samfunnsformene viste seg den siste dagen på dette hotellet da jeg skulle ta heisen ned. I
en blodpøl på heisgulvet lå den mørkhudede, trinne og hyggelige heis-føreren nedstukket med kniv.

Dette mordet førte ikke til noen stor oppstandelse. Baltimorepolitiet var en snartur innom hotellet og
snakket med noen av personalet, men ingen av hotellgjestene ble gjenstand for noe forhør eller
spørsmål så vidt jeg kunne se. Det var derfor med lettelse jeg fikk greie på at M/S Bulk Venture var
ankommet og lå for anker på reden, så jeg kunne sjekke ut fra hotellet.

Denne båten viste seg å være et meget hyggelig bekjentskap med mange trivelige nordmenn blant
mannskapet og fine lyse og rommelige lugarer, til og med luftkondisjonerte! Dette var jo en stor
fordel da man bl.a. kunne være fri alskens utøy som kakerlakker og lignende. Og et stort pluss når
skuta seilte på varmen i tropene og i Midt-Østen.

Dog var det nok noen få av mannskapet som savnet kakerlakkveddeløpene som vi ofte hadde på de
eldre båtene. Disse besto av fangete og ”tamme” kakelakker som vi malte med striper av forskjellig
farge på ryggen. Disse oppbevarte guttene i fyrstikkesker og lignende hvor de også ga dem mat.
(Oftest div. smuler dyppet i vann.)

Selve veddeløpene foregikk på messebordet hvor banene og løpsretningen ble trukket opp med
sukkerstriper. Og det ble heiet og ropt på favorittene som om det skulle være et virkelig OL! Den
som eide den raskeste og sprekeste kakerlakken kunne innkassere ganske mange sigarettpakker
i løpet av tiden om bord. Sigarettkartonger var den vanligste premien da disse var rimelige å få kjøpt
i stuertens ”slappkiste”.

Disse ”løperkakerlakkene” ble tatt godt vare på og luftet og trimmet hver dag i litt større esker. Det
fantes ”championer” også blant disse og de representerte jo tross alt en viss verdi for eieren. Stor
var derfor sorgen når en av disse døde eller la opp sin løperkarriere av en eller annen grunn.
Imidlertid, om bord på denne skuta var vi heldigvis fri både disse helsprø veddeløpene og alle
kakerlakkene.

Denne spesielle historien jeg vil berette om skjedde to døgn etter et anløp i Sør-Afrika. Dette var jo
under apartheidperioden i dette landet, og forholdene for den sorte del av befolkningen var mildt
sagt forferdelige.

Jeg gikk som sedvanlig sjøvakta 12-4 (den såkalte hundevakta) og dette skjedde like før vakt-
avløsning om natta. Jeg sto ved manøverpulten et stykke nede i maskinrommet og førte inn de siste
loggene i maskinjournalen, noe som skal gjøres ved hver vaktslutt.

Min vaktkompis, en motormann fra Østlandet var opptatt med avlesning av div. eksostemperaturer
på topprista så jeg var helt alene der nede. Plutselig følte jeg at noen så på meg og skimtet en
bevegelse i øyekroken! Ganske riktig, da jeg snudde på hodet så jeg en mørk skikkelse helt der nede
og bak i det vi maskinfolk kaller tunnelen (der hvor propellakslingen går ut av skipet)!

Han sto bøyd over en drikkevannsfontene som vi hadde der bak og lot til å nyte det iskalde vannet
fra denne. Dette var en helt ukjent person for meg og jeg ble selvfølgelig nysgjerrig. Da jeg nærmet
meg la han på sprang mot nærmeste leider som han entret med en beundringsverdig hurtighet og
spenstighet. Jeg fulgte naturlig nok etter, men da jeg kom opp på mellomristene var han ingen steder
å se. Den eneste veien han kunne ha tatt derfra uten at jeg eller min vaktkompis kunne ha sett ham
var inn på fyrdørken. Men der var han heller ikke, så dette begynte å bli meget mystisk.

Hadde jeg sett syner? Var tropevarmen de siste dagene gått meg til hodet? Utstyrt med en skikkelig
lommelykt undersøkte jeg bak og under kjelene, men ingen ukjent person var gjemt der heller.

Da var det bare en mulighet igjen, leideren opp til eksoskjelen og sotkassene langt der oppe inne i
skorsteinen! Lufttemperaturen under gange og med fyr på kjelene, kunne der oppe være meget høy.
Over 80 grader celsius var ikke uvanlig hvis man klatret høyt nok opp. Og ganske riktig, gjemt i en
krok inne bak eksoskjelen satt en sammenkrøpet og skremt skikkelse. Bare det hvite i de
forskremte øynene hans var synlig da jeg rettet lyset fra lommelykta mot ham.

Jeg prøvde meg med noen spørrende gloser på engelsk og det viste seg heldigvis at han snakket
språket flytende. Etter å ha fått ham med meg ned på fyrdørken fikk vi etter hvert mer greie på
blindpassasjerens historie og skjebne. Han var en kraftig kar rundt 30 år og var som antatt en rømling
fra Sør- Afrika, nærmere bestemt Johannesburg. I over to døgn hadde han gjemt seg der oppe i
skorsteinen uten vått eller tørt og fristelsen til å finne noe å drikke hadde blitt for stor denne natta.

Derfor hadde han våget seg ned i desperasjon etter vann, hvilket jo ikke var så rart etter to døgn i
varmen og tørken der oppe. En troverdig og plausibel forklaring på hvorfor han hadde rømt landet
hadde han også. Det var utstedt etterlysning og arrestordre på ham i hjemlandet og en soleklar
dødsstraff ventet ham der hjemme, påsto han. Hans forbrytelse besto i at han hadde banket opp
en hvit politimann som hadde voldtatt hans søster. Dette var jo ikke en helt usannsynlig historie
under datidens apartheidregime, en farget sørafrikaner kunne nok bli dømt til dødsstraff
eller livsvarig fengsel for mindre enn dette! (Jfr. Nelson Mandelas og andres dødsstraff og livsvarige
politiske fengselstraffer på Robbin Island.)

Etter å ha tatt vår blindpassasjer opp i messa og gitt ham litt mat og drikke ble han utpå morgen-
kvisten presentert for skipets kaptein. Denne ble som ventet lite begeistret for situasjonen, da en
blindpassasjer aldri er noe populært innslag om bord på en båt. I praksis er det jo umulig å bli kvitt
slike, da få (om noen) land er villige til å ta imot dem. Å snu og gå i to døgn tilbake kom i hvert fall
ikke på tale.

Rederiet kom nok heller ikke til å juble over situasjonen da norsk lov sa at en utlending måtte stå
minst fire år om bord før han overhode kunne drømme på å søke om norsk statsborgerskap. Enden
på visa ble som ventet at han måtte finne seg i å jobbe gratis om bord til å begynne med for å få mat
og tak over hodet.

Heldigvis hadde vi ledig lugarplass og med de få eiendelene han hadde med seg i en pose ble han
innkvartert der. Om kvelden fikk jeg besøk av en noe surmulende maskinsjef som bedyret at
blindpassasjeren heretter var mitt ansvar.

Det var jeg som hadde funnet ham, ergo så det var min plikt å lære ham norsk, ta ham med på min
sjøvakt og lære ham opp til dugelig maskinmannskap. Og dette viste seg å gå over all forventning,
mannen var meget intelligent, lærenem og dyktig.

Etter få uker med intensiv pugging på lugaren snakket han faktisk et meget brukbart norsk. Også
opplæringen i maskinrommet gikk meget lett. Etter kort tid ble han da også min faste vaktkollega på
sjøvakta!

Han viste seg også å være en meget god kamerat å ha under landlov. Ved ett tilfelle i Darwins Land
i Australia reddet han sannsynligvis to liv, hvorav ett var mitt eget. Saken var jo at han ingen steds
i noe land hadde lov til å gå i land da han naturlig nok manglet både pass og de nødvendige
papirer. Men dog på avsides og øde laste- og losseplasser og hvor myndighetenes representanter
hadde forlatt kaia, kunne han driste seg til en kort tur på fast landjord for å strekke litt på bena, som
han sa.

Dette var jo i malmland med åpne dagbrudd overalt og med en temmelig røff gjeng av gruve-
arbeidere som regjerte stedets få sjapper og ølkneiper. Naturlig nok, som på sjøvakta gikk vi sammen
på land der dette var mulig for ham. På denne plassen kunne det vel være ca. 500 meter opp til
nærmeste ølkneipe og veien gikk bl.a. over en liten elvebro! Varme og tørste som vi var etter en
nødvendig stempelsjau om bord satte vi selvfølgelig kursen dit! Knapt hadde vi fått en halvliter godt
australsk øl av merket Foster på den overfylte og røykfullte bula før bråket startet!