(Nr 18 - 2006) På lokal oppfordring om flere historier fra livet på de syv salte hav fortsetter undertegnede med nok en historie i ”føljetongen”! Denne gang dog ikke så dramatisk som beretningen om ”nestenkollisjonen” med USS Enterprise.

Av Knut Eide

Men først en nødvendig korreksjon til beretningen i Friheten nr.14. Ved en beklagelig inkurie ble M/T Polyclippers lengde, bredde og dybde oppgitt å være i meter i den historien. Disse målene skal selvsagt være i fot. (En målestokk som alle båtmål vanligvis oppgis i.) Men hovedessensen står fortsatt ved lag, dette var såmenn ingen liten tankbåt på verdenshavene.



Fortsettelseshistorien denne gang begynner også i 1963 med M/T Polyclipper i Cuba-Sovjet farten.
Vi lastet som sagt ofte olje i de sovjetiske havnene Odessa, Batumi eller Tuapse og merkelig nok
ofte samtidig med den gang verdens største oljetanker, den amerikanske M/T Manhattan. Til tross
for kald krig og rasling med atomraketter, den amerikanske administrasjonen fornektet seg ikke.
Bisniss as usual! Det sorte gull, oljen var (og er) livsviktig for det amerikanske samfunnsmaskineriet.
Selv om man måtte kjøpe den hos erkefienden Sovjetunionen.

Olje er fortsatt en livsnerve i kapitalismen, uten den stopper hjulene. Dette faktum ser man jo meget
tydeliggjort i dag med USAs mange kriger rundt omkring i verden og hvor adgangen til oljeresursene
er alfa og omega. En tydelig parallell til dobbeltmoralen er også avsløringene av president Bush og
hans families fortsatt private oljehandel med Osama Bin Ladens familie i Midtøsten. (Penger lukter
som kjent ikke, i hvert fall ikke for presidenter i USA).

Amerikanere og russisk vodka viste seg også å være en dårlig kombinasjon. Hver gang vi lå ved
samme lastekai i Svartehavet startet bråket. En spesiell nattklubb var meget populær blant det
amerikanske mannskapet på M/T Manhattan og alltid rundt stengetid ca. kl. 01.00 hver natt startet
spetakkelet.

Det var mange av dette mannskapet som viste seg å være fra sørstatene i USA og tydeligvis fortsatt temmelig rasistisk innstilt. En farget matros om bord ble stadig utsatt for provokasjoner, mobbing
og trakassering av spesielt tre av disse sørstatsamerikanerne. Mannen var tydeligvis meget modig og
standhaftig og lot seg ikke skremme til å sitte om bord når det var landlov, selv om han nok visste på
forhånd at hans nærvær ville ende med det samme bråket hver kveld.

M/T Manhatten, en gang verdens største oljetanker

Blant våre gutter om bord på M/T Polyclipper var det flere som for lengst hadde sett seg lei på denne
rasistiske holdningen til sørstatsamerikanerne og behandlingen av denne stakkars matrosen. Disse
grep derfor resolutt inn hver gang denne ble forsøkt angrepet av disse ufordragelige bøllene, og det
var ikke få ”blåveiser” og slag og spark som ble utvekslet rundt stengetid. Men aldri ble noen form
for kniver og våpen benyttet, det gikk på knyttnevene løs. Til nød kunne tomme flasker benyttes som
slagvåpen, men selv det var meget sjeldent.

Dette bråket som startet hver gang M/T Polyclipper og M/T Manhattan lå sammen ved kai var jo
etter hvert blitt velkjent både av denne nattklubbens betjening og russisk politi og disse hadde naturlig
nok tatt sine forholdsregler. På slaget rundt kl.01.00 hver natt stormet derfor politiet nattklubben og
køllet ned bråkmakerne uten noen nåde. Vi hadde dem mistenkt for å stå utenfor klar til innsats når
spetakkelet startet.

Deretter ble slagsbrødrene fratatt landgangspasset og kjørt om bord med lastebiler av politiet. Stor var
jubelen blant vårt mannskap når enkelte av M/T Manhattans bråkmakere måtte tas i hivet (lastenettet)
og heises om bord på sin båt fordi de ikke klarte å stå på føttene.

Kombinasjonen av russisk vodka og juling var hard kost selv for rasistiske sørstatsamerikanere.
Jubelen var selvsagt like stor den andre veien når det var noen av våre gutter som måtte fraktes på
samme viset om bord. Men ikke verre enn at neste dag var det på`n igjen. Politiet sto ved båtenes
gangveier på ettermiddagen og delte ut landgangspassene til alle på nytt.

Vi fant i vår ”visdom” ut at dette måtte skyldes russisk politis lyst til å få en legal anledning til å
banke litt på amerikanere generelt. Men det er vel mer enn tvilsomt at dette var årsaken til denne
gjestfriheten. I alle fall, samme historie gjentok seg selvfølgelig på denne nattklubben hver gang vi
møtte dette spesielle skipsmannskapet og denne båten. (Mange mintes vel tidligere mottatte
”blåveiser” og stygge hevelser både her og der, og regnskapet var jo så absolutt ikke oppgjort).

I ettertid kan man jo undre seg over det merkelige faktum at M/T Polyclippers mannskap først
nesten rente i senk USAs og datidens største hangarskip som truet med å senke oss og deretter
gjentatte ganger gjorde sitt beste for å banke opp mannskapet på USAs og datidens største tankskip?
Tilfeldigheter eller et av (sjø)livets mange merkeverdigheter sannsynligvis!

Seilas med blindpassasjer i skorsteinen
I 1966 var jeg påmønstret som 2. maskinist på M/S Bulk Venture, et ganske stort Osloregistrert
skip og baklader på 49 000 BRT, også med en B&W hovedmaskin som gikk i World Wide fart.
Det ble mange turer bl.a. til Japan og Australia samt USA, men også mange andre land ble besøkt i
løpet av det året jeg sto om bord. Påmønstringen skjedde i Baltimore i USA og sto i meget stor
kontrast til skipsanløpene i Sovjetunionen. McCarthyismen rådde fortsatt grunnen i USA og
trakasseringen av utenlandske sjøfolk var også stor.

En norsk messejente vi hadde om bord fikk aldri komme i land når vi anløp amerikanske havner.
CIA hadde i sin visdom funnet ut at hun hadde en bestefar i Norge som sannsynligvis var
kommunist, ergo var hun en stor fare for det amerikanske samfunnet! Undertegnede måtte også gå
den nedverdigende turen til den amerikanske ambassade i Oslo og bedyre på ære og samvittighet på
flere offisielle skjemaer at man ikke var kommunist eller var beslektet med sosialister, kommunister
eller desslike!

Denne prosedyren og kanossagangen var helt nødvendig for å få innreisetillatelse til USA slik at man
kunne få mønstret på en norsk båt der borte. Snakk om amerikansk paranoia! I dag har president
Bush avløst McCarthy med parolen «de som ikke er med oss, er mot oss» ergo må jo disse være
terrorister. Var det noen som snakket om at det var slutt på den kalde krigen?