(Nr 9 - 2006) I det siste har Gerhard Helskog og TV2s nyhetsanker fortalt det norske folk om kaos og forfall i Chávez´ Venezuela.

Av Eirik Vold og Eva Sapiezynska

Det finnes mange som forsøker å gi et balansert bilde av de gode og dårlige sidene ved den politiske prosessen som finner sted i Venezuela. Aftenposten og TV2s ”Venezuelaeksperter” Arne Halvorsen og Gerhard Helskog tilhører definitivt ikke denne gruppen. Likevel har de gjennom sine respektive medier en formidabel innflytelse over det lille en gjennomsnittsnordmann mener om saken. Vi har sett nærmere på hvordan denne innflytelsen brukes. 


Aftenpostens korstog
La oss begynne den 11. april 2002, da Chávez ble avsatt i et militærkupp. Allerede da tonet
Aftenposten flagg. I en ”faktaboks” til denne nyhetssaken den 12. april presenterte man den
selvutnevnte diktatoren Pedro Carmona, som en ”diplomatisk problemløser”. Dette etter at han
med et pennestrøk, noen tanks og trusler om å bombe presidentpalasset, hadde oppløst alle
demokratiske institusjoner og hentet flere folkevalgte ut av sine hjem om natten og kastet dem i
fengsel uten lov og dom. Chávez på sin side, som da satt fengslet, fikk i sin faktaboks, tittelen
”populistisk kuppmaker”. Når man i tillegg tar i betrakting at samtlige av Venezuelas store private
TV-kanaler leste opp en fabrikkert avskjedssøknad der Chávez tok på seg skylden for det hele og
søkte asyl på Cuba, blir det tydelig hvordan kampanjen mot landets regjering til tider når ”orwellske”
høyder. Chávez ble dagen etter gjeninnsatt etter et massivt ikke-voldelig opprør. Siden den gang,
etter at regjeringen i løpet av syv år har oppnådd 11 valgseire, alle godkjent av internasjonale
observatører og noen av dem med rekordstore stemmetall, har Aftenpostens nye
”Venezuela-ekspert”, Arne Halvorsen fortsatt å fortelle oss om ”diktatoren” Chávez. I artikkelen
”Chávez angriper ytringsfriheten” (Aftenposten 8. november 2004) beskriver Halvorsen hvordan
den ”folkevalgte diktatoren” Chávez har tilegnet seg totalitær makt landet.

Blant de mange fantasifulle påstandene som brukes for å underbygge dette, finner vi
”beskyldningen” om at Chávez kontrollerer de væpnede styrkene. Halvorsen lar seg altså ikke
affisere av at det ligger i selve definisjonen av den republikanske statsformen at den valgte
presidenten er øverstkommanderende for hæren. Kanskje ønsker han seg heller tilbake til dagene
i april 2002 da denne ”totalitære” praksisen opphørte å eksistere under ”den diplomatiske
problemsløseren” Carmonas to dager lange diktatur. I samme artikkel beskyldes også Chávez for å
kontrollere landets dommere. Journalisten har tydeligvis glemt at høyesterett i landet frikjente alle
de som under den velregisserte tv-sendingen, sett av millioner, innstiftet diktaturet under det nevnte
statskuppet, fordi det ”ikke fantes bevis for at et kupp hadde funnet sted”.

En måned senere serverer Halvorsen artikkelen, ”Forbud mot politisk debatt før kl. (Aftenposten 8.
desember 2004). Overskriften sier det meste. For alle som har slått på et tv-apparat i Venezuela og
sett hvordan samtlige private tv-kanalene mellom såpeoperaer og reality-show unisont hamrer løs
på regjeringen fra morgen til kveld, framstår dette som fullstendig absurd. Påstandene om
”diktatorisk makt” og ord som ”populist”, ”aggressiv” og ”konfrontasjon” gjentas som et mantra
hver gang Halvorsen skriver om Chávez, (f. eks Aftenposten 6. desember 2005) og journalisten
synes tydeligvis ikke Aftenpostens lesere fortjener å bli presentert noen begrunnelse for
beskyldningene.

I blant har Halvorsen, fra sin base i Rio de Janeiro, Brasil, glimtet til med detaljrike skildringer av
tomme butikklokaler i hovedstaden Caracas og et næringsliv fullstendig kvalt av regjeringens
politikk og økonomisk krise. Venezuela har de siste årene imidlertid opplevd sterk økonomisk
vekst, noe som gjenspeiles i travel økonomisk aktivitet. De undertegnede, som har tilbrakt
mesteparten av de siste årene i landets hektiske hovedstad, fikk slik bekreftet at den ser svært
annerledes ut på nært hold enn gjennom et martiniglass fra strandkanten i Rio. Uredelig journalistikk

TV2 viste den 23. oktober i fjor en reportasje av Helskog om helsesystemet i Venezuela. Dette er et
interessant tema og et av de områdene hvor den venezuelanske regjeringen har oppnådd
oppsiktsvekkende resultater. Tillat oss å utdype: Programmet ”barrio adentro”, er et stor-skala
helseprosjekt som ble til i samarbeid mellom myndighetene og det organiserte sivilsamfunnet.
Finansiert til dels av penger fra oljeindustrien, går dette ut på å plassere ut klinikker i slumforstedene
hvor over halvparten av landets befolkning holder til, og i fjell- og jungelområder bebodd blant
annet av landets underprivilegerte urbefolkning. Klinikkene som delvis er bemannet av kubanske
leger, med ekspertise på sykdommer som er typiske for fattige lag av befolkningen, har etter hvert
blitt oppgradert med stadig mer avansert utstyr. Flere millioner fattige, som aldri hadde håp om å
kunne betale seg fram i behandlingskøen på de offentlige sykehusene og enda mindre i en privat
klinikk, har nå for første gang i historien tilgang på et tilpasset, dog langt fra perfekt, helsetilbud i
lokalsamfunnet. Omfanget og resultatene av dette prosjektet har gjort det til modell for flere
regjeringer og en kampsak for sosiale bevegelser på det latinamerikanske kontinentet.

I Helskogs reportasje er det imidlertid ikke ett ord om den helsesatsningen som har sørget for at
Venezuela har én lege per 250 familier, noe som for ti år siden virket helt umulig. I stedet intervjuer
han en lege om mangler ved sykehuset han jobber på. I Venezuela er det imidlertid ingen
hemmelighet at medisinsk utstyr fra de offentlige sykehusene ofte ”havner” i de ansatte legenes
private klinikker. Og private klinikker er det nok av. Ingen steder i verden er det så god tilgang på
plastisk kirurgi som her, noe overklassens menn og kvinner vet å benytte seg av. Da staten prøvde
å pålegge de offentlig ansatte legene å dedikere noe av sin arbeidstid til helseprogrammet ute i de
fattige bydelene, møtte den et legelaug på krigsstien, noe som siden har komplisert situasjonen på
sykehusene noe.

Dette er selvfølgelig ikke alene årsaken til at det dypt underutviklede Venezuela, til tross for en
positiv utvikling de siste årene, fortsatt ikke har gode nok offentlige sykehus. Men kraftig økte
offentlige helsebudsjetter i tillegg til det nevnte prosjektet indikerer at Chávez´ ”korrupsjon og
vanstyre” kanskje heller ikke er hele årsaken, slik TV2s nyhetsanker imidlertid fastslår uten fnugg
av tvil. Det kan tenkes at over 300 år med brutalt kolonivelde og de påfølgende nesten 200 år med
korrupte regimer, som regjerte uten tanke på landets millioner av fattige, også har en viss betydning
for dagens situasjon. Men Helskog har antakelig ikke gjort så mange kritiske undersøkelser av
medisintilgangen i andre u-land, så hans undren over hvorfor de venezuelanske sykehus er så langt
unna vår hjemlige standard kan kanskje unnskyldes.

Helskog møter Chávez
Helskog, som er tydelig misfornøyd med at president Chávez ikke tilpasset agendaen sin mer til det
celebre besøket fra TV2, kan i innslaget, allerede før han får presidenten i tale fortelle oss at ”det er
nesten umulig å stille et eneste kritisk spørsmål”. Hvorpå han via tolk forklarer Chávez at det
mangler medisiner på et sykehus, og så spør hvorfor. Presidenten, som ikke vet hvilket sykehus det
dreier seg om, benekter ikke riktigheten av nordmannens observasjon, selv om den, dersom den
skulle være sannferdig, åpenbart ikke er representativ. Omgitt av pressende journalister forsøker
Chávez derimot å gi et bilde av landets helsepolitikk og hvordan man for første gang sørger for
adekvate helsetjenester til landets fattige majoritet, gjennom ”barrio adentro”. For norske seere
som ikke forstår spansk og ikke kjenner til situasjonen i Venezuela er det vanskelig å se det dypt
urettferdige i hvordan TV2 journalisten avfeier det hele med at ”han (Chávez) begynner å snakke
om noe helt annet”. Helskog har altså bestemt seg for at det norske folk ikke skal få høre om dette
prosjektet, som har fanget oppmerksomheten til helsemyndigheter og sosiale bevegelser i hele den
fattige delen av verden, og avbryter intervjuet umiddelbart i det presidenten kommer inn på temaet.
Det er av åpenbare grunner alltid folksomt med journalister og sikkerhetsfolk rundt president
Chávez, men at Helskog skal ha blitt ”dyttet vekk”, slik han forklarer TV2s seere med indignert
mine, akkurat i det presidenten begynner å fortelle om sitt favorittema er nok en sannhet med
modifikasjoner.

Helskog ramser så opp problemer som fattigdom og korrupsjon og resonnerer seg fram til at dette
ene og alene skyldes Chávez politikk. TV2-reportasjen ble vist på en privat TV-kanal i Venezuela
og vakte oppsikt på grunn av sin ekstremt skjeve framstilling av situasjonen i landet. Flere
journalister vi har snakket med, som ikke ønsker å stå fram offentlig, kritiserte reportasjens faglige
svakheter og ekstreme skjevhet.

Fem dager etter dette innslaget hvor TV2s nyhetsanker fastslår at ”de enorme oljeinntektene
kommer ikke folket til gode” følger kanalen opp med en ny Helskog-reportasje fra Venezuela. Her
slåes det fast at ”de enorme oljeinntektene spyles inn i staten” og at dette forårsaker inflasjon og
arbeidsløshet. Pengene som ”spyles inn i staten” går altså i stor grad til helse og utdanningssektoren,
noe som ikke er direkte inflasjonsdrivende. At enkelte tiltak som øker de fattiges kjøpekraft, samt
økonomisk vekst i landet, fører til en viss prisvekst er derimot vanskelig å unngå. Det hører
imidlertid historien til at inflasjonen er mer enn halvert i forhold til nivået før Chávez kom til
makten, og det til tross for at landet på det tidspunktet brukte minimale ressurser på sosiale prosjekter.

Dersom Helskog vet hvordan man kan bekjempe akutt fattigdom med oljeinntekter uten at dette
skal føre til den minste inflasjon bør han dele dette med verden og en nobelpris vil ikke være mye
forlangt til gjengjeld.

Venezuela er langt fra rampelyset i norsk media. Ikke desto mindre er det, med sin ledende rolle i
venstredreiningen i Latin-Amerika, viktig. Mens venezuelanere flest kjemper med å få endene til
å møtes, nå med litt mer håp enn før, og holder storpolitikkens problemer på armlengdes avstand
med Salsarytmer og såpeopera, truer USA stadig med sanksjoner, i verste fall en militær invasjon,
mot det lille landet. Det ville være direkte trist om massiv feilinformasjon av den typen Aftenposten
og TV2 bedriver skulle føre til at nordmenn vil applaudere en slik aggresjon.