(Nr 9 - 2006) Denne enmanns-utredningen inneholder en makroanalyse av områdene forsvar, sikkerhet, utenrikspolitikk, konflikthåndtering og fred i EUs politikk og i forslaget til forfatning.

Av Jan Øberg, leder TFF, www.transnational.org, Torstein Engelskjøn

Den går bevisst ikke i detaljer om enkelte land eller enkeltstående problemområder, men ser på 
begreper, verdier og målsetninger på et overordnet plan. Den stiller først opp et teoriog
analyseapparat. Deretter analyserer den hva som faktisk sies og gjøres i EU-regi og kritiserer det ut
fra en del uttalte kriterier. Den gjennomgår videre det som ikke står, men kunne ha stått i
forfatningsforslaget. Utredningen arbeider på EUs egne premisser i den forstand at den tar tre
viktige fakta om EU alvorlig: at Unionens ledere oppfatter seg som fredens forkjempere, at
forfatningen nevner freden som Unionens første mål samt at EU uttrykkelig ikke bare er et
fredsprosjekt innenfor Europa, men også skal skape en bedre verden for alle, det vil si også for
de 92 prosent av menneskeheten som lever utenfor Unionen.

Der finnes i hovedsak to oppfatninger av hvordan man kan skape mer fred i verden. Den ene gir
uttrykk for at hver stat og overstatlige enheter først og fremst har bruk for militært basert forsvar og
sikkerhet; den aksepterer dermed at det finnes en god vold, som i et visst omfang skal balansere eller
utrydde en ond vold. Den andre hovedoppfatningen hevder at det som skal til, er mer
konfliktkunnskap, mer profesjonell konflikthåndtering og en prinsipiell problematisering av volden
som sådan, samt at når vi har oppnådd dét, så vil det være mindre bruk for våpenmakt.

I utredningen opereres det med de to nevnte fredsoppfatningenes relasjoner til fire dimensjoner,
nemlig direkte vold, strukturell vold, kulturell vold og miljømessig vold. Analysen, kritikken
og alternativene foregår slik over åtte hovedavsnitt.

EU betegnes ofte som et fredsprosjekt, likevel uten at det klargjøres hva som menes med ordet fred.
Denne utredningen viser imidlertid entydig at forfatningsforslaget og Unionens allerede vedtatte
politikk og institusjoner bare er uttrykk for fred i førstnevnte forstand, altså militært dominert forsvar
og sikkerhet. Intet tyder på at EU vil bidra til at den direkte volden i verden reduseres. Forfatningen,
som ikke sier noe om nedrustning, menneskelig sikkerhet, dialog eller utfordrer eksistensen av
atomvåpen, forplikter direkte medlemsstatene til å ruste opp framover. Meget tyder på at økt
våpenmakt og militarisering av politikken kan bli en sentral del av EUs framtid, for øvrig også selv
om Unionen verken har en gjennomarbeidd trusselanalyse eller en europeisk sikkerhetsdoktrine.

Utredningen viser også at EU som fredsprosjekt ikke tilnærmelsesvis er så intellektuelt klar eller
framsynt som FN-pakten. Det konstateres faktisk at utkastet til Forfatningen må ses som et
alvorlig tilbakeskritt i forhold til FN-paktens normer og verdier. Under de få, temmelig uforpliktende
formuleringer om at fred i verden er ønskverdig, er det ikke mulig å finne konkrete målsettinger om
alminnelig voldsreduksjon i Europa eller verden, en gjennomtenkt, prinsippfast og profesjonell
konflikthåndtering med vekt på sivile midler eller allmenn nedrustning - herunder atomnedrustning.

Med omsyn til den strukturelle volden konkluderer utredningen at det i forslaget til EUForfatning
- utover henvisninger til bærekraftig utvikling, ulandsbistand, humanitær bistand, handel og
markedsmekanismer samt normen om likestilling for kvinner - ikke synes å være noen videre
forståelse for omfanget av det globale underutviklings- og fattigdomsproblemet. Det finnes ingen
nye normer og det tilstrebes ikke noen politisk kraftanstrengelse som står i forhold til størrelsen
av de globale problemene og det tempoet som burde ha vært for å avhjelpe dem.

I EU synes man ikke å være bevisst om Europas egen kolonialistiske og krigerske historie sett
gjennom andres øyne. Det har ikke falt forfatterne av Forfatningen inn at Unionen kunne ha et
historisk medansvar for i det minste noen av verdens nødlidende, ikke minst i Afrika.

Selv om den internasjonale terrorismen gjøres til en hovedtrussel mot EU, leter man forgjeves
etter en overveielse av muligheten for at nød og følelsen av maktesløshet kunne være én blant
årsakene til den terrortrusselen som nå rettes mot vestlige mål. Det er slik et usedvanlig tradisjonelt
og uproblematiserende verdensbillede som trer fram i Forfatningen.

Deretter analyseres hva EUs bidrag er for å redusere den kulturelle volden i verden. Når man tenker
over i hvor høy grad Europa i dag står overfor mellomkulturelle forståelsesproblemer, og at
Forfatningsforslaget kommer til vedtak i en periode med voksende potensial for kulturkonflikter
særlig mellom deler av det kristne vest og deler av den muslimske verden, må hele behandlingen av
andre kulturer og EUs rolle i forhold til dem sies å være passé - ja, som skrevet med en
misjonerende «colonial mind.»

Det er så meget mer beklagelig som EU har som målsetting å bidra til fred i verden som helhet og
ikke bare i Europa. Uten dialog, respekt for andres måter å definere grunnverdier på og uten klar
vilje til å lære av hverandre, er det vanskelig å se hvordan EU skulle kunne bidra til å minske den
kulturelle volden i verden.

Endelig er det den miljømessige volden. Tatt som det lyder, gir forslaget til EU-forfatning intet håp
om en global miljømessig gjenreising og framtidig bærekraftig utvikling. Den mangler en
helhetstenkning om forholdet mellom menneske, produksjon, forbruk og natur.

Forfatningens innbygde tro på at evig økonomisk vekst og markedsøkonomi automatisk er forenlig
med både en reduksjon av volden mot naturen og løsning av fattigdomsproblemet motsies av en
lang rekke seriøse undersøkelser, analyser av det globale systemets økonomiske historie samt av
scenarier som f.eks. Roma-klubbens siste rapport.

Vektningen mellom de mange sider om markedets funksjoner og de ytterst beskjedne to sider om
miljøet, som vel å merke ikke forplikter medlemsstater til nye tiltak, men bare uttrykker bestrebelser,
taler sitt eget tydelige språk.

Dette sammenfatter innholdet av de innledende avklaringene og avsnittene 1-4. Deretter følger 25
større og mindre forslag i avsnitt 5-8 til hva EU kunne gjøre for å fremme freden i den andre
betydningen, altså gjennom konflikthåndtering og reduksjon av vold, den direkte, den strukturelle,
den kulturelle og den miljømessige. De er verken et program eller uttømmende, men settes fram
som konstruktive illustrasjoner og støttepunkter for den nødvendige videre folkelige debatten.
Utredningen avsluttes med en kort etterskrift og en veiledning til de viktigste dokumenter og
hjemmesider om disse spørsmålene.