’Lottomillionærer er ikke som andre millionærer’
Nei da. Og heller ikke norske pengespill. I motsetning til disse glatte utenlandske spilleselskapene som utelukkende tar sikte på å flå folk, ødelegge familier og skape destruktiv spilleavhengighet, og som nå har fått full tilgang til norske tv-kanaler ledet og presentert av norske idrettsutøvere med de søkkrike fotballegendene John Carew og John Arne Riise i spissen. Disse snille spilleselskapene som gavmildt gir deg det dobbelte av din egen begynnerinnsats så du riktig kan komme igang med ditt nye liv i luksus og velstand.

Men når hele denne innsatsen – din egen og den milde gaven, er tapt – hvem er da spillets vinner. Og hva var gavmildheten annet enn et rått åte – som du slukte med hud og hår. Og som satte seg dyktig fast i halsen.

Fotballens klovner og dritsekker
Norske spilleselskaper har også kastet seg på reklametrenden, men den er så langt fri for
avfeldige fotballhelter som aldri får slukket sitt pengebegjær, og som på denne måten blir den kommersialiserte idrettens største klovner og dritsekker. Hvordan kan disse gutta se seg selv i speilet og vite at de kanskje har sendt familier inn i katastrofale økonomiske situasjoner som de aldri vil komme seg helt ut av? For de vet vel at de kommersielle gigantselskapene de representerer er noen av de mest kyniske pengespekulantene som kapitalismens har avlet?
En annen og trist ringvirkning av denne virksomheten er at den norske pengespilleren forandrer vesen sånn smått om senn. Spilleren vi først og fremst kjenner som ’Lottomillionæren som ikke er som andre millionærer’ – spilleren som faktisk ikke er som andre spillere. Hvorfor ikke? Den norske pengespilleren er et ganske slående eksempel på makten og muligheten til gjennom positiv og samvittighetsfull påvirkning kan skape gode forhold og handlingsmønstre – også i pengespillbransjen. Allerede her merker jeg at Frp begynner å røre urolig på seg. Norsk pengespill har under bevisst politisk kontroll og pedagogisk styring alltid prioritert samfunnstjenlige formål høyt. Videre har helseøkonomiske forhold med spilleavhengighet og destruktiv familieøkonomi blitt fremhevet og ivaretatt på en samvittighetsfull måte av de fleste politiske partiene i Norge – tilsynelatende i sterk motsetning til mange andre land.
Men en vesentlig forskjell mellom europeiske og amerikanske lands pengespill, er at profitten i de norske spillene som har konsesjon til å drives, går utelukkende til samfunnstjenlige formål. Ikke fem øre forsvinner i private lommer eller til konti i skatteparadis og Sveits.

Resten leser du i Friheten 18/16 på BuyAndRead eller hos Narvesen