(Nr 8 - 2006) Jylland-Postens tegninger er karikaturer med en klar tendens. De forbinder Profeten med terrorisme, kriminalitet og undertrykking av kvinner. Ingen av dem kan på noen måte tjene til å fremme dialog, felles forståelse eller en ganske nødvendig utveksling av allmenn viten mellom danske og muslimer overalt. Ved sin ensidighet må de oppfattes som krenkende.

Av Jan Øberg, direktør i Transnational Foundation, www.transnational.org. Til norsk ved Torstein Engelskjøn

Kanskje vil en bli overrasket over intensiteten i de negative reaksjonene. Men sett i sammenheng med vår samtidshistorie og globaliseringen blir offentliggjøringen av dem både tankeløs og 
formålsløs. Den avslører en forbløffende mangel på allmenndannelse og journalistisk kvalitetssans.

Den danske regjering har sluppet saken i gulvet
Verre er det at regjeringen hverken synes å ha forstått selve saken eller behovet for tidlig
minimering av skade. Statsminister Fogh Rasmussen avviste appeller om dialog og fulgte dermed et
etablert mønster som gjenfinnes i Irak-politikken og innvandrerdebatten: vi gjør per definisjon ikke
noe galt og vi har derfor intet å lære av noen.

Hvis regjeringen hadde hatt en slags globalforståelse kunne den ha understreket Jyllands-Postens
rett til å publisere karikaturtegningene men brukt anledningen til å ta kraftig avstand fra den slags
motproduktiv, krenkende aktivitet.

Stats- og utenriksministerens pressekonferanse om ettermiddagen den 7. februar ble desverre heller
ikke til meget annet enn en gjennomgang av hvor fortreffelig Danmark er på andre områder, uten
en antydning til beklagelse, unnskyldning eller forsoning. Statsministerens understreking av at han
har George W. Bush’s fulle støtte - i en tale, som særlig rettet seg til verdens muslimer - avslører at
han forstår sørgelig lite av verden og den aktuelle situasjonen.

Hvorfor er dette undertrykkingsfrihet og ikke ytringsfrihet?
Man må hilse velkommen at Jyllands-Postens sjefredaktør har unnskyldt at tegningene har provosert
og krenket så mange; det var ikke hensikten sier han i Jyllands-Posten den 30. januar. Han henviser
til at de ble publisert som ledd i en løpende debatt om ytringsfrihet «som vi setter meget høyt.» Det
er helt fint - men likevel er det kulturelt helt blindt!

Argumentet om ytringsfrihet er grunnfalskt. At det eksisterer en virkelig fri presse er faktisk en
sannhet med betydelige modifikasjoner. Den måte som ledende vestlige medier behandler visse
ting på - som deres egne regjeringers deltaking i krig - er et blant mange eksempler på at det
bedrives selvsensur og propaganda i maktens, snarere enn sannhetens og den frie opinionsdannelses
tjeneste. Å være fri presse har også alltid betydd muligheten for og friheten til å neglisjere,
marginalisere og fortie - for eksempel den større sannhet om hvordan og hvorfor milliarder av
mennesker fortsetter med å leve i fattigdom. Og den har betydd friheten til systematisk å fokusere
mye mer på regjeringer enn på det sivile samfunn.

For det andre innebærer ytringsfriheten ansvarlighet. Den er ikke ensbetydende med en rett til å
ydmyke, krenke, demonisere, baktale eller lyge om andre. Personlig modenhet såvel som kultivert
atferd handler også om å gjøre bruk av sunn fornuft og empati, å vite hva som kan og ikke kan sies,
når og hvorfor. Journalister kan stadig vise respekt, være høflige, vise empati og oppføre seg
ordentlig i forhold til sine medmennesker, kan de ikke?

Og for det tredje vet enhver som har reist litt utenfor sin egen kulturkrets, at ytrings- og andre friheter
må tolkes og praktiseres i en sammenheng. Det er jo det vi forteller våre innvandrere. Den
«generaliserte» vesterlendingen - alltid verdens læremester, aldri den som lærer - ville på det
kraftigste frabe seg at det ble lagt for eksempel en muslimsk eller hinduisk tolkningsramme over
hans og hennes hverdag.

Selvforherligelse og institusjonalisert rasisme
Jeg er dansk statsborger og har bodd 33 år i Sverige. I kortere perioder har jeg arbeidet i blant annet
Somalia, overalt i det tidligere Jugoslavia, Japan og Burundi. Det som har hendt i de senere år i
Danmark finner jeg ubegripelig både som dansk og som forsker. Jeg blir engstelig - ja faktisk føler
jeg frykt - når jeg tenker på de langsiktige konsekvensene av det man kunne kalle den vestlige
verdens selvforherligelse, sivilisatoriske dominans og institusjonaliserte rasisme.

Så «naturlig» og så inngrodd er den blitt siden den kalde krigen endte at hverken danskene eller
andre vesterlendinger i allminnelighet synes å kunne se den. Med krigen mot terrorismen er vi
allerede langt inne i en ny kald krig - uten noen som helst god grunn, men på grunn av den
menneskelige dårskap som viser seg ved kombinasjonen av kulturell arroganse på den ene side og
fraværet av enhver selvkritikk og innlevelse i andres situasjon (empati) på den andre.

Jeg tror ikke et øyeblikk på at Mohammed-karikaturene eller argumentet om pressefrihet er noe
annet enn dråpen som får begeret til å flyte over, en serie av kulturelt blinde ydmykelser av
ikkevesterlendinger. Det bygges på århundreder av ydmykelse og ufølsomhet overfor dem som er
«annerledes». Med denne kulturelle blindheten projiserer vi våre egne dystre egenskaper over på
«de andre.»

Så befridd fra empati er dansk politikk blitt at den danske utenriksminister, Per Stig Møller’s,
foretrukne og gjentatte ord er : Uakseptabelt! - men ikke om f.eks. innvandrerpolitikken til hans
egen regjering eller dens deltaking i folkemord og massemord på det irakiske folket, men derimot
om - ja, naturligvis - muslimenes reaksjon på denne regjeringens politikk. I stigende omfang vinkler
nå pressen historien som om Danmark var offer og muslimers reaksjoner rundt omkring overdrevne
og iscenesatte. Mens det siste kan være sant i visse tilfeller. så er Danmark ikke et offer i denne saka.

Få dansker og alt for få danske medier synes villige til å reise spørsmål om de bredere
sammenhengene i saka. Sneversynet forhindrer at man spør seg selv om Danmarks politikk - Irak,
innvandringen, islamofobien, nærheten til USAs imperialistiske politikk, etc. - kan være den
vesentligste årsak til hele miséren.

De ser mitt land som en bøllestat og jeg kan ikke bebreide dem
La oss anta at danskene og deres politikere stadig har allmenndannelse og menneskelig modenhet. I
så fall ville det stå klart for dem at det nå er bruk for en viss tilbakeholdenhet og selvrefleksjon,
kanskje en unnskyldning og noen forsonende initiativer. En sivilisasjon som ikke oppviser noen av
disse egenskapene er en sivilisasjon i forfall, og i forfallsprosessen vil den være farlig for
både seg selv og andre. Den blir en bøllesivilisasjon.

I disse dagene frykter jeg at den vestlige sivilisasjon i stigende grad oppfattes av andre som blottet
for innlevelse og medfølelse, for egentlig åpen debatt og for det sivile mot det er bruk for når man
skal si «Unnskyld, vi skulle ha håndtert dette her litt annerledes.»

Det landet jeg er født og oppvokst i betraktes nå som en bøllestat av millioner av medmennesker
som vi aldri burde ha tråkket på. Dette dreier seg ikke om hvorvidt noen mennesker dømmer
Danmark som helhet for hardt; det gjør de klart nok. Det helt sentrale er at den aktuelle danske
politikken er hovedårsaken til at millioner har fått dette billedet av Danmark og danskene.
Det kan meget vel tenkes at vi nå er vitner til begynnelsen av en utvikling som etterhånden vil ende
i en katastrofe for oss alle.

Den generelle mediedekningen i Vest fokuserer på Jyllands-Postens 12 karikaturer av Profeten.
Dette fokus er for snevert i både tid og rom. Det får samtidig raseriet på det arabiske «gateplanet»
til å framtre som ubegripelig og overdrevet.

TV-Avisen og andre medier har nå vinklet historien i en bestemt retning: Danmark og regjeringen er
nesten uskyldig, vi har blitt misforstått og offer for tarvelig propaganda og løgn; reaksjonene
i den muslimske verden er urimelige og de som protesterer, er uutdannet pøbel, men deres moderate
ledere forstår situasjonen og ønsker samarbeid, danske eksportvarer og stabilitet.

Både CNN og «Profilen» gir ministre mulighet for å fortelle hvordan de arbeider 24 timer i døgnet,
7 dager i uka for å gjøre det hele godt igjen, George W. Bush er med dem og snart vil saka -
skal man forstå - forhåpentlig være glemt og det vil bli business as usual. Bare et par spørsmål blir
ikke stilt:

Hvorfor Danmark? Hvorfor nå og hva kunne den «overdrevne» muslimske reaksjonen der ute være
tegn på? Der var en gang da Danmark, sammen med andre nordiske land, ble oppfattet som
idealsamfunn ute i verden: humanistiske, åpne for å ta imot og hjelpe nødlidende, demokratiske,
velferds- og likeberettiget-orienterte; Norden hadde en sunn skepsis mot krig og anså at folkeretten
og FN var av ganske særlig betydning. Vi hadde goodwill ute i verden.

Det Danmark som har forandret seg totalt
Med avslutningen av den kalde krigen og forfallet innenfor den sosialdemokratiske bevegelsen -
man kan si den seiret seg ihjel - tok en neoliberalistisk, intervensjonistisk og bare-en-vei-fram
politikk over.

Statsminister Fogh Rasmussen gikk foran med det nye Danmarksprosjektet da han innleda
«kulturkampen.» Den skulle gjøre opp regnskapet med gamle regjeringer og andre som dette nye
lederskapet mente var sosialistiske, prosovjetiske, anti-amerikanske. Alt det Sovjet - bare Sovjet -
gjorde under den kalde krigen skulle endevendes, liksom Danmarks «fotnote»-politikk.

Dernest satte den seg, temmelig uliberalt, målet å få kontroll med den frie forskningen på det
internasjonale området, og en rekke rimelig uavhengige institutter, deriblant det internasjonalt
anerkjente COPRI, Copenhagen Peace Research Institute, ble slått sammen og toppstyrt. En
tidligere utenriksminister fra regjeringspartiet ble styreformann i det nye instituttet.
Forsvarsministeriet finansierer nå all sikkerhetspolitisk forskning.

Dette neoliberalt-konservative lederskapet i Danmark søkte å eliminere motstand, baserte seg på det
populistiske Danske Folkeparti og tok hevn over fortida. Det skjedde ikke uten en viss inspirasjon
fra bolsjevismen (med toppstyrt tilnærming mellom stat og parti og (spindoktor) propaganda), intervensjonisme med en siviliserende misjon - husk at det var tale om en kulturrevolusjon! - samt
fundamentalisme i den forstand at prinsipper om enhet i mangfoldighet, de mange meningers frie
spill og klassiske prinsipper for ekte frihet ble slengt overbord.

Under sosialdemokratisk ledelse hadde Danmark støttet og aktivt deltatt i bombinga av Jugoslavia.
Uten det minste forsøk på selvstendig utenrikspolitisk analyse sto Nyrup Rasmussen deretter
«skulder ved skulder» med George Bushs «krig mod terrorismen» og ødeleggelsen av Afghanistan.
Åpenbart er ikke alt den nåværende regjeringens feilgrep.

Med Sovjetunionen som en historisk parentes ble triumfalismen satt i høysetet: moderasjon
unødvendig, full fart forover. Den gamle fienden på den andre siden var gått nedenom og hjem og
hadde vært på den gale siden: altså var vi i Vest de som hadde rett og hadde et godt system, uansett
hva vi ellers foretok oss. Det var ingen å måle oss selv med lenger. Vesten - og lille Danmark -
skulle nå enerådig regjere verden under amerikansk lederskap. Og de andre skulle bli som oss.

Med stigende forbløffelse mottok man opinionsundersøkelser som viste at en bekvem majoritet av
danskene sto bak alt dette. Den vendte ryggen til den større verden og ansiktet mod de nye
mulighetene til forbruk som dukket opp takket være en enestående materiell-økonomisk vekst. Det
gikk så godt der i Danmark.

Danmark - i krig på mer enn én måte
Det var Fogh Rasmussens regjering som trakk Danmark ned i den moralske og politiske katastrofen
som heter krigen mot Irak. Landets største virksomhet, A. P. Møller Mærsk var tungt involvert i
krigføring for USA. Danmark ble nylig belønnet med omfattende kontrakter til USA’s
superteknologiske ballistiske rakettforsvar. Forsvarsminister Rumsfeld har dekorert
forsvarsministeren med en medalje. Like etter okkupasjonen av Irak ble statsministeren æresdoktor
i USA.

I manges øyne rundt om i verden framstår Danmark som en altfor lojal håndlanger for Washington,
som desto verre i disse åra er det mest forhatte i den muslimske verden, om ikke i hele verden. Min
fiendes ven er også min fiende... Endelig kommer Danmarks drift mod fremmedfiendtlighet i allminnelighet og islamofobi i særdeleshet; sistnevnte kan bestå av forskjellige blandinger av
elementer som disse: fordømmelse av Islam og dens historie som ekstremistisk eller laverestående,
usynliggjøring av den moderate muslimske majoritet, oppfatningen av Islam som et stort problem
eller en fare for verden, behandlingen av alle konflikter der muslimer deltar som skapt av dem,
insistering på at muslimer vil forandre på deres tro og samfunn, overbevisningen om at det kristne
Vest har en særlig rett til å presse muslimske samfunn til reformer som vi vil ha, samt å oppildne -
direkte eller indirekte - til krig mot Islam som helhet.

Danske politikeres uttalelser om «de fremmede» og deler av den danske lovgivning har tiltrukket
seg internasjonal - utelukkende negativ - oppmerksomhet. Den måten Danmark og andre vestlige
land har behandlet f.eks. det palestinske og det irakiske folk på, bygger på en del av disse
ingrediensene i islamofobi. Det ville omgående ha blitt fordømt som anti-semittisme hvis noe
liknende hadde funnet sted overfor jøder.

Disse dypt beklagelige sidene av dagens danske samfunn behøver ikke å bli utdypet her. Over de
siste årtier har det vært tale om en bevisst politisk filosofi drevet fram av Dansk Folkeparti - ovenfra
og ned kan man si - men det har så sannelig også vunnet gehør i betydelige deler af folkesjelen. Det
omseggripende materielle forbruket kombinert med dette å vende den store verden ryggen og med
sosialdemokratiets selv-marginalisering kan tenkes som viktige årsaker til denne utviklinga.

Slik, i globaliseringens tid, ble danskerne mer provinsielle i sitt verdensbilde. De ble i forbløffende
grad selvtilfredse - selvhevdende om ikke også selvrettferdige. Sammenliknet med tidligere tider er
det forbløffende lite debatt om de store ting som verdens fattigdom eller Milleniummålene.
Ingen av de nevnte elementene av dansk utenrikspolitikk, deriblant det faktum at Danmark er
krigførende, har skapt noe som engang minner om den debatt man finner i USA, England eller Italia.

Det har gått fint med dansk økonomi etter alle tradisjonelle indikatorer. Man har råd til å belønne
seg selv enda mer. For de fleste danske er forbrukerismen den viktigste eller eneste isme. Når
danskene og deres politikere tenker og taler om verden er det den Europeiske Union eller 8% av menneskeheten, som danner horisonten. Liksom i USA, er alt utenfor Unionen noe litt ubegripelig,
fremmed og antakelig ganske farlig. Ordet solidaritet - som også innebærer et menneskelig
engasjement i de resterende 92% av menneskeheten - er stort sett falt ut av det politiske språket.
Den berømte danske evnen til å hygge seg er snudd til bekvemt å se bort fra eller likefram tale
nedsettende om resten a verden.

Uskyldig og med den største forbløffelse diskuterer danskene nå «hvorfor hater de oss slik?» I
de siste dagene er man kommet temmelig tett på offerrollen. Man diskuterer derimot ikke hva som
har skjedd i og med Danmark og hvordan andre kanskje kunne oppfatte landet.

Informasjon farer lynraskt rundt om jorda. Mennesker ute i verden har notert at modellsamfunnet
Danmark ikke lenger finnes. Noen ser Danmark som en liten slyngelstat i ledtog med den verste.
Så Danmark har nå - udiskutabelt - bad will ute i verden.

Danmark kan stadig velge
For nå å sammenfatte, finnes det altså en større sammenheng i tid og rom omkring disse Mohammed-
karikaturene. De er øyensynlig kun den berømte dråpen i det allerede fylte begeret. Hvis man tar
denne større sammenhengen med i betraktningen om det som skjer i disse ukene, så må Danmark,
regjering og befolkning, utfordre seg selv og spørre: Hva er det vi må ha gjort så galt i så manges
øyne de siste 10-15 år? En ærlig diskusjon ville klart bidra til å skape ny kunnskap og åpne døra
for en mer forsonende, mindre kulturblind måte å forholde seg til resten av verden på.

Men hvis man i politikk og medier fortsetter å stirre seg blind på disse tegningene og droppe den
større sammenhengen, da vil den danske reaksjonsmåten fortsatt være selvmedlidende. Som «offer»
kommer man til å synke dypere ned i kulturell ufølsomhet og institusjonalisert mangel på selvkritikk
og medfølelse. Dette vil medføre mer konflikt i Danmark og mer konflikt mellom Danmark og den
muslimske verden.

Inntil nå har den danske regjering og mediene - ja, det er gudskjelov unntak - tatt den enkle, lett
selvmedlidende vei hvor karikaturene kobles fra alt annet: tenk at disse gale menneskene kunne bli
så hysteriske over noen skarve tegninger!

Det lover ikke godt. Det åpner ingen dører til løsninger, forsoning og den medmenneskelighet som
hindrer at vår verden ubønnhørlig bryter sammen. Uansett om det er hensikten eller ei, så vil denne
holdningen skape enda flere rasende blant våre medborgere ute i verden.

Er der håp i dette mørket? Ja, f.eks. at så mange danske nå diskuterer som aldri før. Og det er
tre hjemmesider hvor de uttrykker sin uenighet med deres regjerings uforsonlighet og handler -
folk-til-folk - for en fredelig felles framtid med gjensidig respekt. Jeg håper inderlig at millioner av
muslimer vil oppdage dem og gå i dialog med disse - konstruktive - danskene.