(Nr 7 - 2006) På Europarådet parlamentariske forsamling 27. januar 2006, ble et forslag ”Behovet for internasjonal fordømmelse av forbrytelser begått av totalitære kommunistiske regimener” vedtatt med 99 mot 42 stemmer, mens 12 ikke stemte.

Av Åge Fjeld

Et forslag om å pålegge medlemslandene å følge opp dette, fikk ikke det nødvendige totredels
flertallet. Forslaget var satt fram av den svenske riksdagsmannen Göran Lindblad, representant for
kristeligdemokratene, og tidligere mangeårig riksdagsmann fra Göteborg for høyrepartiet
Moderaterna.

En gjennomgang av de 10 A4-sidene med forslag og begrunnelser, setter store spørsmålstegn
ved hans motiver og politiske hederlighet. Han har tydeligvis forlest seg på grov antikommunistisk
lektyre uten å ha tilstrekkelige historiske kunnskaper, og kan slik sies å ha vært i god tro.

Mye tyder imidlertid på at dette er et utspill fra krefter på høyrefløya for å avlede oppmerksomheten
fra kapitalismens krise og evneløshet til å løse klodens problemer, og for å demme opp for nye
sosialistiske samfunnsmodeller. Og ettersom kommunistene står som de fremste pådriverne for å begrense kapitalens makt, må disse diskrimineres.

Det er foruroligende at Europarådets parlamentariske forsamling vedtar et så diffust, ubalansert og
grovt propagandistisk dokument. Lindblad som har ført dokumentet i penn, har besøkt noen
østeuropeiske hovedsteder og hatt samtaler med antikommunister. Han leverer et forslag som ikke
levner kommunister noen ære, bare en endeløs suggererende gjentakelse av anklager, der alle
kommunistiske partier mistenkeliggjøres.

Denne resolusjonen kan ikke bare avfeies, men må settes inn i sin historiske sammenheng. De
overgrep som i realiteten fant sted, har alle seriøse kommunistiske partier for lengst tatt avstand fra,
og det blir nødvendig med en kort repetisjon av europeisk historie.

1. I 1917 gjorde russiske arbeidere og bønder slutt på tsarens vanstyre i Europas mest tilbakeliggende
bondeland. Dette var preget av analfabetisme, uendelig fattigdom, en katastrofal krigsdeltakelse, drap
på fredelige demonstranter og politiske motstandere.

Etter at den nye arbeideregjeringa ledet av kommunister, hadde trukket landet ut av krigen, begynte
den å gjennomføre sitt program for sosial utjamning og nasjonalisering av produksjonsmidlene til
fordel for hele folket.

Da satte regjeringer i 14 kapitalistiske land inn militære styrker for å styrte folkeregjeringa og for å
gjeninnsette det gamle regimet. Borgerkrigen som fulgte satte reformene langt tilbake og skapte en
sterk forbitrelse mot den kapitalistiske verden, som også saboterte og motarbeidet Russlands
interesser internasjonalt.

2. Under oppbygginga av det nye samfunnet med økonomiske demokrati, ble det under det ytre
trykket begått alvorlige overgrep, ikke minst mot landets egne kommunister som hadde avvikende
meninger om utviklingsvegen.

3. Ved siden av disse sterkt beklagelige og hemmende overgrepene klarte imidlertid sovjetregjeringa
i løpet av kort tid å utrydde analfabetismen, bygge opp et skole-, helse- og omsorgsystem som ble
forbilder for verden, og å bygge opp en industri som gjorde landet uavhengig av utenverdenen, men
under store savn og forsakelser.

4. Etter at det nye samfunnet var konsolidert kom Hitler- Tysklands overfall som tilintetgjorde
tusener av landsbyer, infrastrukturer og produksjonsbedrifter, - og ikke minst over 20 millioner
drepte, av disse den best utdannede arbeidskrafta. Hitler fikk hjelp i overfallet på Sovjeunionens
fascistiske nabostater. Sovjetstaten som bar hovedbyrden, framsto også som Europas store befrier
fra Tysklands terrorvelde.

5. Etter de store ødeleggelsene og erfaringer med overfallene både i 20- og 40-åra, krevde
Sovjetunionen under fredsforhandlingene et belte av vennligsinnede nabostater under sin kontroll.
Disse fikk etter hvert vennligsinnede regimer, men ettersom de tidligere hadde hatt fascistiske styrer
var det sterke krefter der som ville destabilisere og komme tilbake.

De nye regimene, ledet av kommunistpartiene, sto sjølsagt under Sovjets kontroll og ble involvert i
dets samfunnsystem, med vekt på likestilling, arbeid for alle og sosial trygghet, men også med dets
begrensninger av ytrings- og utreisefriheten.

6. Da krigen var slutt startet Sovjetunionen en gigantisk gjenreisning med bare egne ressurser og i et
tempo intet annet system kunne klare, og rykket fram som verdens nest største industrinasjon.

Da Khrustsjov på den 20. kongress i SUKP kom med avsløringene av de ugjerningene som hadde
foregått i Stalins tid, ble hele den kommunistiske verdensbevegelse sjokkert, og alle seriøse
kommunistiske partier tok avstand fra disse omfattende brudd på det sosialistiske demokrati.

Med dette opphørte også de mest grove bruddene og det ble foretatt nye skritt i demokratisk retning.
Det var imidlertid blitt så mange karierremakere i partiene at det brøt sammen og flere av disse
skodde seg under den nye kapitalismen.

7. Mens man under en misskjøtt sosialisme kunne gjenreise et krigsherjet land i løpet av 15 år, er
det 15 år etter at det kapitalistisk systemet tok til, ennå ikke kommet opp i det gamle produksjons-
nivået og de sosiale ytelsene er sterkt redusert. Dette kommer til uttrykk gjennom en enorm forskjell
mellom fattige og rike, og at levealderen for menn er sunket med 7-8 år. Dessuten sliter de tidligere
sosialistiske landene nå med arbeidsledighet mellom 10 og 20%.

Disse fakta blir neglisjert i Europarådets resolusjon, og den må derfor karakteriseres som et useriøs
propagandautspill. De reelle bruddene på menneskerettighetene som har funnet sted under regimer
ledet av kommunister, skal sjølsagt fordømmes. Men de må sees i sammenheng med slike i andre
samfunnsformasjoner, der ulike menneskerettigheter prioriteres etter de herskedes interesser. De
ulike systemers synderegister og fortjenester kan kort karakteriseres slik:

Nazismen i Tyskland var i sitt vesen kriminell, med rasisme og brudd på de fleste menneskeretter og
kulminerte med å sette i gang en verdenskrig som kostet 50 millioner menneskelig, blant de 6
millioner jøder som ble gasset i hjel. Nazismens forbrytelser var og i samsvar det dets syke ideologi
og program.

Kommunistiske regimers forbrytelser var i direkte motstrid til de kommunistiske ideenes prinsipper
og også til regimenes program og målsetninger. Disse er blitt fordømt av alle seriøse kommunistiske
partier, og i Europarådets resolusjon burde man konkret pekt på de partier de hevder ikke har tatt
avstand, og ikke latt en mistanke hvile på uskyldige partier. Undertrykkelsen av menneskerettene
ytrings- og reisefrihet må fordømmes, men disse regimene må også krediteres for oppfyllelsen av
andre menneskerettigheter; rett til arbeid, utdanning og sosial trygghet

Kapitalistiske regimer bygger i sitt vesen på den sterkestes rett: Dette har gjennom tidene ført til
fattigdom, nød, miljøkatastrofer og kriger som har kostet hundrer av millioner menneskeliv. Kapitalismen fungerer under demokratiske - og om nødvendig diktatoriske styringsformer.
Demokratiet er ofte begrenset og begunstiger de politiske retninger som representerer og har tilgang
til pengemidler.

Ikke bare USA, men også andre stormakter blander seg inn for å avsette progressive regimer og
hjelper borgerlige diktaturer til å beholde maktposisjoner. I de borgerlige demokratier respekteres
menneskerettigheter som ytrings og reisefrihet, men retten til arbeid anses ikke som en menneskerett,
og retten til utdannelse og sosial trygghet har store begrensninger.

Retten til uhemmede profitt er den dominerende, mens arbeiderne som framskaffer verdiene ikke
kan hindre at deres arbeidsplasser flagges ut/legges ned. Det som er det mest skamløse ved
Euoparådets resolusjon slik den er utformet, er at den rammer kommunistiske partier og
enkeltpersoner som gjennom sin eksistens nettopp har vært forkjempere for alle oppnåde
demokratiske og sosiale rettigheter.

De påstander den fremmer, framstilles som om de var nye avsløringer. Men kapitalkreftene
har ved sin dominans over massemediene, i hele det forrige århundret, daglig matet offentligheten
med negative foreteelser fra de sosialistiske land, og bare ytterst sjelden gjort kjent de positive
realitetene i disse landene.

Europarådet og andre fora bør fordømme urett og få forbrytelser stevnet for domstoler. Men alt må
være konkret, settes inn i historisk sammenheng og ikke rette baker for smed. Derfor må Lindblads
resolusjon kreves beklaget og trekkes tilbake og eventuelt fremmes i en ny anstendig formulering
som inkludere forbrytelser begått i kapitalismens regi. Til dømes USAs forbrytelser i Vietnam,
Irak og CIAs medvirkning til kuppet i Chile og til drapene på 500 000 indonesiske kommunister.