(Nr 1 - 2006) Helt siden de første seiersdagene for revolusjonen startet imperialismen og reaksjonære krefter en vill og umenneskelig antikommunistisk kampanje som hadde som formål å forvirre massene og splitte folket.

Oversatt fra Prensa Latina av Mayo

På grunn av de forhold som hadde hersket på Cuba, kunne
ikke imperialismen tolerere en frigjørende nasjonal revolusjon,
i særdeleshet sosialistisk. Imperialismen var i høyeste grad
bekymret over den betydning revolusjonen ville spilt for resten
av de latinamerikanske land; for det var en eksemplarisk
historisk begivenhet som Yankee-administrasjonen på ingen
måte kunne tillate.


Så snart USA skjønte at den cubanske revolusjonen ikke kom til å lide nederlag eller bøye seg for
deres press og interesser, innledet det en serie med økonomiske aggresjoner. Likeledes begynte en
intens anti-cubansk kampanje, og man forberedte leiesoldater for å invadere territoriet som
konkretiserte seg i invasjonen i Grisebukta.

De prøvde likeså å destabilisere landet med utallige sabotasjeaksjoner, ved å støtte kontra-
revolusjonære bander og ved å stimulere til pirataksjoner på Cubas territorium og mot
landets suverenitet over eget territorialfarvann og luftrom. Blant annet ved å rette attentater mot
lederne for revolusjonen.

Kontrarevolusjonære bander ble organisert og finansiert av CIA, støttet av nasjonale godseiere
og borgerskapet, spesielt i Escambray-fjellkjeden. Et forent folk, uniformert, gruppert i
revolusjonære militsiaer, sammen med kjemperne fra Opprørshæren og de politiske
masseorganisasjonene som allerede var etablert, lyktes i å knekke enhver imperialistisk
og reaksjonær manøver med en heroisk kamp som kostet mange verdige menneskers liv.

På det økonomiske området fikk de i stand harde økonomiske støt mot Cuba. USA stanset
sukkerimporten fra Cuba og fordelte den i stedet på andre latinamerikanske land.
De få industrielle sentre som eksisterte på Cuba, var for det meste utstyrt med maskiner og
teknologi fra USA, så som strømindustrien, oljeraffineriene gruvene, de tekstile verkstedene,
næringsindustrien og transportbedriftene.

USA eliminerte helt eksporten av biler, bildeler og deler generelt, ikke bare det som angikk
sin egen industri, men også sine mange underfilialer over hele verden. De stanset salget av
olje som Cubas viktigste leverandør og sitt arbeid med å raffinere oljen som ble produsert
i vårt land. I tillegg ble det handelsforbud på alle levnetsmidler og medisiner. Disse forholdsregler
ble anerkjent av alle USAs filialer og av mange regjeringer der disse befant seg.

Til tross for utallige aggressive imperialistiske manøvre og tiltak fra de reaksjonære kreftene
går Cuba i dag gjennom en økonomiske vekst i oppbygning av en annerledes økonomisk
modell, som ikke er underlagt komsumisme og fri fra Verdensbankens diktat.

1990-tallet ble preget av tunge erfaringer for det cubanske folket. Cuba ble fratatt det
økonomiske varebyttet med Europas sosialistiske stater, særlig Sovjetunionen som opprettholdt
rettferdige handelsavtaler. På denne måten tok leveransene av sovjetisk brensel slutt,
som i 1991 da Sovjetunionen ble oppløst, var beregnet til 14 millioner tonn. I disse vanskelige
tider produserte Cuba med nød og neppe 500 000 tonn olje som ble brukt kun til
strømproduksjon pga sitt høye svovelinnhold. Slik begynte den såkalte «spesialperioden» som
ble enda hardere på grunn av USAs blokadelover og forbud som har gjeldt fram til i dag.

I 1991 gikk Cubas nasjonaløkonomien ned med 11,6 %. Til året 1993 hadde den imidlertid
igjen gått opp med 14,9 %. Dette markerte bunnen på nedgangsårene. I 1994 ble en beskjeden
vekst på 0,7 % sett på med håp av det cubanske folk mens håpet om å avskaffe sosialismen ble
tilsvarende svekket i Miami og Washington.

Med sosialismens nederlag i Øst-Europa og Sovjetunionen var det noen som utlyste historiens
slutt og dømte menneskets utvikling til å forbli i den kapitalistiske samfunnsformasjonen,
nå i sin nyliberalistiske fase. Med Washingtons hegemoniske synsmåte som eneste
alternativ til verdens problemer, ble det ikke mangel på tenkende som kalte seg for progressive,
ikke minst revolusjonære, som ikke gav en øre til Cubas fremtid.

Til tross for alt dette bestemte Havanna seg å gjøre motstand mot denne tingenes tilstand og
beskytte det primære målet, som er å bruke kraft på en sosial økonomisk modell med
mennesket og dets velvære som det overordnete mål. På denne måten og til tross for de strenge
begrensningene og forholdsreglene som omstendighetene tvang fram, oppstod det folkelig
konsens og samtykke. Det ble nødvendig å stenge industrier og arbeidssentre, men arbeiderne
ble ikke overlatt til seg selv. Landet åpnet seg for utenlandsk kapital, men uten privatisering
og med reguleringer i forsvaret av nasjonalformuen.

Det ble år med savn, mangler og lange tider uten strøm. Dette bidro til å reorientere økonomien
og samtidig lære overlevelsestiltak som vil være av varig verdi for å komme seg over vanskelige
perioder. Cuba har ikke bare kommet seg over det verste, men derimot i de siste årene gått fram til
tross for de gjentatte og destruktive orkaner og tørkeperioder som også har skadet jordbruket
betydelig.

Imens har Cuba styrket sine vennskapsforhold til Venezuela og Kina. Servicesektoren har
oppnådd å inntjene 57,6 % av den totale inntekten i landets handelsbalanse for 2004.
Cuba kan igjen med stolthet overfor sitt folk og menneskeheten bekrefte seieren for sine
47 år med sosialismen og den politikken som den 1. januar 1959 hadde som premiss å prioritere
utviklingen av den beste nasjonale kapital: mennesket.

Uten lån eller oppskrifter fra Verdensbanken og til tross for USAs jernblokade kan cubanerne
fastholde en annerledes sosioøkonomisk modell som har gått gjennom overlevelsesprøven
og finner stadig de beste løsninger for sitt folk og dets fremtid.