Havnearbeiderkonflikten i Norge – Fra 1. november 2013 til i dag - Politikk

Havnearbeiderkonflikten i Norge – Fra 1. november 2013 til i dag

Rune Aspaas, leder for Trondheim Kai- og lasteforening. Deltar i Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) forhandlingsdelegasjon med NHO Logistikk og Transport (NHO LT) om revidering og fornyelse av havneoverenskomstene, hovedoppgjøret 2016.

Det er 2 ½ år siden den lengste arbeidskampen i Norge i etterkrigstida startet. Dette som følge av at arbeidsgiverne ikke ville inngå en tariffavtale for lossing og lasting av skip ved terminalen i Risavika utenfor Stavanger. I denne artikkelen oppsummerer Rune Aspaas, leder for Trondheim Kai- og lasteforening, konflikten som har pågått siden 1. november 2013, da Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) innledet boikott av terminalen. Det pågår konflikter i fem havner over hele landet.

I Drammen og Risavika er det krav om å opprette tariffavtale. Situasjonen i Oslo havn er at den etablerte tariffavtalen blir angrepet av arbeidsgiverne; Arbeidsgiver er det tyrkiske selskapet Yilport, som overtok driften av Sjursøya containerterminal i Oslo 1. februar 2015. Sammenhengen mellom disse sakene er at arbeidsgiverne kjemper for å bli kvitt de registrerte (og organiserte) havnearbeiderne, redusere ILO-konvensjon 137s betydning og virkeområde, og fjerne fortrinnsretten til arbeidet som er regulert både i konvensjonen og tariffavtalene.

Denne artikkelen er en del av Frihetens temanummer: Havnearbeiderkonflikten i Norge
Her finner du temanummeret i digital versjon. Friheten i løssalg hos utvalgte Narvesen kiosker i hele landet
For Friheten rett hjem i din egen postkasse: Gunstige abonnement kan tegnes her

Sympatiaksjoner i Tromsø og Mosjøen

7. desember 2013 ble havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen tatt ut i sympatistreik. I over 2 1/2 år har gutta i Tromsø måttet se på at streikebrytere fra speditørbedriften NorLines utfører jobben deres. Det de har vært igjennom de siste 2 ½ årene ville knekt de fleste. De har - for å si det mildt - vært gjennom et sant helvete. De har sammen med støttespillere blitt innbragt av politiet og bøtelagt ved 2 anledninger, forsøkt ilagt besøksforbud på havna, truet med å bli kasta på sjøen og forsøkt påkjørt av truck. Men fortsatt står de rakrygget på kaia i Tromsø og kjemper for jobbene sine og for et arbeidsliv med ordnede forhold, ikke bare for seg selv, men for oss alle i fagbevegelsen. Det er tøffe mennesker vi snakker om.

(Foto: Facebook/ Solidaritet med havnearbeiderne)

I Mosjøen sørget sjauerne for at det ble innvilget dispensasjon. Dette ble gjort fordi Alcoa, som er en hjørnesteinsbedrift i Mosjøen, ikke skulle bli berørt på grunn av de følger det ville fått.
Takken for dette var at Mosjøen Industriterminal (MIT), som håndterer godset hos Alcoa, sluttet å betale for mye av det arbeidet sjauerne utførte. I mai 2014 skyldte Mosjøen Industriterminal Mosjøen losse- og lastekontor over 700.000 kr. Kassa var tom og det var ikke penger til å utbetale lønn, så sjauerne la ned arbeidet med krav om å få utbetalt det utestående beløp. Det endte med at sjauerne ble fratatt ISPS godkjenninga de trenger for å jobbe på havna, og siden har de vært utestengt.

I Drammen nektet det danske speditørselskapet Holship å undertegne tariffavtale med NTF. Også her har NTF innført boikott av selskapet.

Les mer om kravet i Drammen, som går til behandling i Høyesterett i november 2016.

(Foto: flickr/zen whisk)

Oslo Havn: 30 årskontrakt til tyrkisk selskap

1. februar 2015 fikk det tyrkiske selskapet Yilport monopol på all container virksomhet i Oslo i 30 år framover (Yilport Holding har en avtale i 20 år med mulighet for ytterligere 10 år). Det ble gjort utallige forsøk på å få opprettet tariffavtale med Yilport uten hell. De ville ikke engang møte til forhandlinger. Bryggesjauerne ble ulovlig utestengt og mistet over 60 % av jobbene sine. Men det sluttet ikke der. I tur og orden fulgte andre selskap etter. Bl.a. Bring, GC Rieber, Color Line, DFDS og Stena Line sluttet å bruke bryggesjauerene.

Bryggesjauerne i Oslo har blitt utsatt for et råkjør uten sidestykke i norsk arbeidsliv. Det mest oppsiktsvekkende i denne saken er at det hele ble regissert av styret i Oslo havn, som er et kommunalt foretak. Styrelederen i Oslo havn, Bernt Stillulf Karlsen, var gjentatte ganger ute i media med beskyldninger og løgner om at sjauerne har verdens dyreste lunsj og var lite fleksible. Sannheten er at bryggesjauerne har prøvd å komme arbeidsgiverne i møte med effektiviserings tiltak, men det er ikke Oslo havn interessert i.
Det gikk så langt at styret i Oslo havn KF i samarbeid med NHO utarbeidet et strateginotat hvordan de skulle kvitte seg med bryggesjauerne.

(Foto: facebook/Solidaritet med havnearbeiderne)

Hele Norges kamp mot sosial dumping

Dette skjer i Norge i 2016. Det er veldig tydelig at arbeidsgiverne ikke ønsker havner med ordnede arbeidsforhold, det de ønsker er å bruke underbetalte sjøfolk fra lavkostland til å utføre havnearbeidernes jobb. Dette kan bare kalles en ting, og det er: Sosial dumping.

Dessverre er det ikke bare disse havnene hvor tariffavtalene har blitt angrepet av arbeidsgiverne, det har skjedd i Fredrikstad, Moss, Kristiansand, Bergen, Ålesund, Trondheim, Bodø og Mo i Rana. Men det vi havnearbeidere skal love, er at så lenge vi fortsatt puster så skal vi kjemp for ordna forhold i det norske arbeidslivet. For en ting må vi ikke glemme, og det er at det arbeidslivet vi har hatt fram til nå, med tariffavtaler og ordnede forhold, det har ikke kommet av seg selv. Våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre kjempet frem de godene vi har i dag med blod svette og tårer. Og da er det vår fordømte plikt å sørge for at våre barn og barnebarn får opplev et arbeidsliv de kan både leve av og leve med.

Underveis i konflikten har vi titt og ofte fått høre at det ikke er noen katastrofe om havnearbeideren forsvinner, men kamerater det er akkurat det det vil vær. En katastrofe.

En klok havnearbeider fra London ved navn Andy Green sa fra talerstolen i Mosjøen i 2014: Hvis arbeidsgiverne beseirer havnearbeiderne, så beseirer de ikke bare havnearbeiderne. De beseirer hele den norske fagbevegelsen, for når de har beseiret havnearbeiderne så vil de angripe neste gruppe, og nye grupper etter det igjen. Helt til vi står der med lua i hånda og ber om å få jobb på arbeidsgivernes vilkår. Og som alle vet: Lua skal vær på hodet og ikke i hånda.

Arbeidsgiverne og NHO har gjennom denne konflikten vist sitt sanne ansikt. Dem driter i spilleregler og tariffavtaler, alt som betyr noe er profitt. Og de er villige til å gå over lik for å tjene en krone ekstra.

(Foto: facebook/ Solidaritet med havnearbeiderne)

De tøffeste folka – I den hardeste kampen

Det å være i en konflikt i så lang tid som havnekonflikten har vart, det gjør noe med folk. Vi må ikke glemme at disse er mennesker med familie og venner. Hver dag må de svare på spørsmål om hva som skjer, hvordan går det og når skal dere kom dere i jobb igjen. Alt de kan svare er: Vi vet ikke. Og den følelsen av å ikke vite hva morgendagen bringer, den tærer på de fleste.

Jeg vil påstå at dette er de tøffeste gutta norsk fagbevegelse har, samme hvor mange slag de får i trynet, så reiser de seg og fortsetter kampen. En kamp som har stor støtte på grasrota i fagbevegelsen, men toppledelsen i LO-sentralt har vært total fraværende. Det er nesten så vi må lure på om de fortsatt eksisterer. Det vi har fått er festtaler og fagre ord, som: Denne kampen her har vi ikke råd til å tape, og: Dette skal vi vinne sammen. Tiden for taler og fagre ord er over, det vi trenger nå er handling.

Min oppfordring er: La oss stå side om side med havnearbeiderne i Stavanger, Tromsø, Mosjøen, Drammen og Oslo, slik at vi kan få stoppet denne jævelskapen en gang for alle. Og at disse arbeiderne kan få gå tilbake til det de kan best og det de elsker å gjøre, og det er jobben sin!