■ Norsk presses enstemmige kommentar til reaksjonene etter folkeavstemmingen i England, er at resultatet har sendt sjokkbølger gjennom såvel hele Europa som Storbritannia, og gjennom de store engelske partiene, Labour og Toryene. Men det blir jo som å si at pappa blir sjokkert når sønnen protesterer mot riset.

Og enda rarere – fra Klassekampen til Aftenposten heter det at nei-resultatet sammen med en rekke andre reaksjoner er klare advarsler til toppsjiktet i EU om at unionsprosjektet mangler folkelig legitimitet og forankring.

Peace in our time
Altså – hvis man melder seg inn i en fotballklubb, kan man i ettertid ikke beklage seg over at man spiller fotball i den klubben. Det ligger en forholdsvis enkel logikk i at en union bygget på nyliberalistisk markedsøkonomi vil føre en politikk i overensstemmelse med nyliberalistisk markedsøkonomi. Akkurat det har vel stater som Hellas og Spania fått erfare over enhver tvil. For ikke å snakke om England selv da statsminister Cameron ba om endringer i unionen slik at han kunne overbevise en kritisk befolkning i sitt eget hjemland. Det var som å høre et ekko fra 1938 da statsminister Neville Chamberlain vendte tilbake fra München-møtet med sitt patetiske ”Peace in our time”.

Og hva er svaret fra det nyliberalistiske unionsparadiset når hele Europa setter mer sosial rettferdighet, demokrati og nasjonal suverenitet på EU-agendaen? Jo – en enda tettere union, nå også med total makt over nasjonalstatens statsbudsjetter.

Og selvfølgelig – en eskalering i parademarsjen østover med Polen som første okkupasjon.

Det demokratiske underskuddet
Enhver nasjonalstat som melder seg inn i en slik union, må selvfølgelig være klar over at det er dette som blir politikken. Har man ikke forstått dette og synes at både spillets regler og hensikter ikke er som forventet, ja – da melder man seg ut. Det er faktisk noe i tiden som tyder på at i hvert fall den lavere middelklassen i Europa har forstått dette som særlig etter 2008-krisa er blitt stadig tydeligere, at de samfunnskreftene som styrer såvel nasjonaløkonomiene som den globale økonomien, ikke er underlagt demokratisk folkestyre, og at samfunnsmakten gjennom langsomme og tålmodige prosesser er i ferd med å bli flyttet fra folkeforsamlingene og over i det private næringslivets styrerom helt unndratt forvaltningslover og offentlig innsyn, til unionale parlamenter med markant demokratisk underskudd, og til regionale og globale frihandelsorganisasjoner med overnasjonal politisk og juridisk myndighet. Idag er det der den egentlige kampen om samfunnsutvikling og makt foregår, ikke i nasjonale partiers stridigheter seg imellom og på et indre plan, eller om det er borgerlige eller sosialdemokratiske partier som har regjeringsmakt.

’Det går et spøkelse...’
Og at nei-generalen Boris Johnson og Labour-leder Jeremy Corbyn blir beskylt for å ha revet istykker sine partier, er egentlig helt uinteressant i en verden der de politiske og økonomiske ideologiene markerer seg stadig sterkere som de viktigste internasjonale og globale samfunnskreftene. Det er den imperialistiske monopolkapitalismen som gjennom sine internasjonale og globale nettverk styrer dagens verden – økonomisk, militært og politisk.

Dette er et ideologisk enevoldsstyre som historien aldri har sett maken til hverken når det gjelder maktutfoldelse, maktkonsentrasjon, global utbredelse eller brutal nådeløshet i sine erobrings- og håndhevelsesregimer. Hittil har ingen David meldt seg mot denne imperialismens Goliat, men vi trenger egentlig ikke tvile på at sosialismen fortsatt ’... går som et spøkelse omkring i Europa’ og at dette spøkelset engang vil manifestere seg om så bare med ei steinslynge.

Kanskje er det nettopp veien å gå – å rive de gamle utslitte partidannelsene istykker for å se om nye politiske konstellasjoner fra folkelige grunnplan vil dukke opp. Der den gamle verdens verdier og politiske fora er forankret i et klassesamfunn med et borgerskap og en arbeiderklasse der begges hovedinteresser er av realøkonomisk art – altså en kamp om produktivkreftene, ser det ut til at vår digitaliserte og it-styrte verdensøkonomi er overtatt av finanskrefter som lite eller ingenting har med vareproduksjon og verdiskaping å gjøre, mens motstanden befinner seg i en lavere middelklasse med en arbeiderklasse satt på sidelinja, år for år stadig mer ribbet for makt og deltakerinnflytelse.

Et middelklasseopprør
De viktigste kreftene og verktøyene finansdynastiene verden over har i denne maktkampen, er todelt – i mektige overnasjonale unioner, og i frihandelsorganisasjoner og –avtaler lik WTO, TTIP og TISA. Og de farligste av disse er utvilsomt organisasjoner som TTIP og TISA fordi de går nettopp gjennom og i direkte samhandling med de mektige regionale unionene, og på den måten setter nasjonalstatenes konstitusjoner ut av spill. Det som viser seg i en folkeavstemming som Brexit i Storbritannia, er nettopp ikke sjokkartet, men selvfølgelige og forventede resultater av stadige drypp og påpekinger av disse forholdene fra verdens fremste økonomianalytikere og statsvitere – Thomas Piketty er bare én av mange.

Derfor er dette foreløpig en reaksjon og tilløp til opprør i den lavere middelklassen. Foreløpig peker man bare på de negative sidene og forbedringspotensialet ved en union som EU – ikke på det negative ved selve unionens eksistens på en liberalistisk markedsøkonomisk grunnmur. All historisk erfaring og innsikt tilsier at også nasjonalstatens tid engang vil være omme, og at kanskje den regionale unionen er neste utviklingstrinn. Uansett vil det være denne unionens fundament som vil være det viktigste spørsmålet – om den skal bygge på en gammel verdens klassesamfunn eller om den vil ta menneskehetens samfunnsutvikling og sosiale standarder et skritt videre.

Det sterkeste vi kan si om Brexit, er at den er det tydeligste tegnet hittil på en gryende forståelse i Europas folk av drivkreftene og mekanismene i den nyliberalistiske markedsøkonomien, eller det vi egentlig bør kalle ved dets rette navn, den imperialistiske monopolkapitalismen. Om det vil forløse de kreftene som alltid ligger latent i folkemassene, vil tiden vise.