NASJONALDAG - NASJONALISTISK FEIRING ELLER SELVSTENDIGHETSMARKERING?

Det ligger ikke noe sted i vår grunnlov, eller konstitusjon om man vil, at den dagen den ble underskrevet skal feires som en slags nasjonens fødselsdag. Derfor blir det en tilsnikelse å forsvare 17. mai-feiringen nettopp med grunnlovsunderskrivingen og Eidsvoll-forsamlingen 1814.

Per Andreas Kveseth
Historiker & Forfatter

SÅ VAR DET Henrik Wergeland, da. Han som innstiftet dagen. Han som gjorde den til en barnas dag. Denne meningsløst oppblåste feiringen som får resten av verden til å måpe i forbløffelse over så overveldende folkelig entusiasme at de står der alle sammen, oppmarsjerte, representantene for verdenspressen og internasjonale tv-selskaper, for å formidle denne bemerkelsesverdige nasjonalismen. Kilometer på kilometer med flaggviftende barn som roper hurra gjennom hovedstadens gater, uten å ane bæra av hva de roper hurra for. Hornorkestre med brask og bram, lærere som fåfengt prøver å trippe marstakt med ubekvemme bunadssko på knudrete brostein samtidig som de oppildner til bravorop, stappfulle fortau med foreldre i håpefullt utkikk etter eget avkom, med hyperventilerte forhåpninger om å bli linselus i nærmeste tv-kamera, en fjollete stortingspresident med stive republikanske vinkebevegelser i smånervøs konkurranse med en enda mer fjollete familie i snipp og floss litt lenger oppe i gata, målet for en nesegrus tilbedelse som bare så vidt overgås av den en viss Kim il-familie nyter.

VAR DET DETTE Henrik Wergeland så for seg da han holdt den første 17. mai-talen ved Krohg-støtten i 1833? Neppe. Etter Torvslaget i 1829 var det helt klart at en feiring av den dagen da vår første nasjonalforsamling underskrev Norges konstitusjon, skulle markere og protestere mot Norges nedverdigende stilling som lydrike under Sverige. Riktignok var vi i en personalunion – det vil si to likeverdige nasjoner med felles konge, men forhandlingene mellom Sverige og England før de avgjørende slagene mot Napoleon og hendelsene etter Kiel-freden og Moss-konvensjonen i januar og august 1814, pekte ganske tydelig på Norges underordnede rolle i unionen.

DENNE SITUASJONEN BLE avsluttet med unionsoppløsningen i 1905, selv om en fikk en viss oppblomstring ved freden i 1945. Vi fikk tilbake grunnloven i sin opprinnelige form uten tilpasningsendringene etter konvensjonen i Moss, selvråderett og vår egen konge, og dermed burde den opposisjonelle og utfordrende feiringen av konstitusjonen hver 17. mai avsluttes.

SLIK HAR DET ikke gått – det som før 1905 var et sunt uttrykk for nasjonal frigjørings- og selvstendighetstrang, er etter 1905 blitt en sjåvinistisk, navlebeskuende nasjonalisme med islett av fascisme båret fram av landets middelklasse, der det nyliberalistiske middelklassepartiet Frp idag leder an.

GANSKE TIDLIG BLE feiringen av arbeidernes dag – 1. mai, betraktet som arbeiderklassens svar på 17. mai, noe som bare i en konfrontasjonssetting kan sies å ha en viss riktighet. En grunnlovsdag er og blir en nasjonal borgerlig greie. Utenom et slags selvstendighetskonsept for nasjonen var grunnlovsvedtaket ingen frigjøring eller oppreisning for arbeiderklassen, arbeidernes dag derimot, er internasjonal og klassetilhørig. Høyresidens smarte grep med å knytte 1. mai til bestemte politiske partier for å få den avskaffet som fridag, er i seg selv politisk argumentering og blir helt galt selv om det naturlig nok er slik at det er sosialdemokratiske, sosialistiske og kommunistiske partier som verden rundt støtter og feirer denne dagen. I utgangspunktet er det nettopp disse partiene som har arbeidsfolk som medlemmer og velgere, men også i flere av sentrumspartiene har 1. mai bred støtte og sympati, om enn mager deltakelse.

DET ER STORT sett Høyre- og Frp-folk som driver med bråtebrenning og hagearbeid denne dagen, og ellers betrakter 1. mai-toget med foraktfulle geip. For det er jo så lett å glemme og fortie at det er arbeiderbevegelsens standhaftige kamp som løftet arbeidsfolk opp fra den usleste fattigdom og fornedrelse for bare noen årtier siden, til et verdigere liv side ved side av borgerskap og middelklasse. Et liv som vel bare var forbeholdt den formuende og kondisjonerte del av befolkningen og ikke den frekke fattigfa’an som skulle stå med sixpencen i handa når ekvipasjene strøk forbi.

ER SÅ FEIRINGEN av vår grunnlovsdag en fascistisk handling? Politisk sett er svaret et ubetinget nei. Men det kan være nødvendig å se nærmere på hva ordene nasjonalistisk, nazistisk og fascistisk kan bety. Alt for ofte blir nazisme og fascisme betraktet som politiske retninger og ismer på linje med f.eks. kapitalisme, liberalisme, sosialisme eller kommunisme.

DET FINS INGEN egen nazistisk eller fascistisk ideologi. Like lite som leiesoldaten har sitt syn på tingenes tilstand som står i motsetning til det han er leid for å tilintetgjøre. Nazismen og fascismen er forlengelsen av monopolkapitalismens ideologi anvendt i den globale storkrisens nødssituasjon. Kapitalisme satt på spissen når krisen truer med ideologiens endelige fallitt og undergang. Å angripe nazisme og fascisme er rett, men likevel bare å angripe såret – det er systemet bak som må tilintetgjøres, den internasjonale monopolkapitalismen.

DERFOR VAR DET heller ingen problemer for de kapitalistiske, allierte landene å mobilisere mot Hitler-Tyskland et stykke ut i krigen. Da fortroppene hadde gjort jobben gjennom enorm krigsproduksjon, startet storkrigen og reddet den vestlige verden fra økonomisk fallitt og undergang. Selv om det altså skjedde ved å sette hele jorda i brann. Det var ingen problemer for de kapitalistiske baktroppene å ofre fortroppene – nazismen og fascismen ble dømt til døden i en tilforlatelig og historisk Nürnberg-dom.

DET ER IKKE slik som mange mener, at disse ”ideologiene” har overlevd på spiritualistisk vis og vil komme igjen. Nei da. Det vil de ikke. Dette kortet har monopolkapitalismen spilt ut, og det kan ikke brukes igjen. Men dersom en ny livstruende krise oppstår for kapitalismen, og det gjør den, vil nye fortropper, nye leiesoldater i helt andre uniformer bli manet fram og historien vil gjenta seg. Hvis vi ikke gjør slutt på kapitalismen. Vår viktigste lærdom fra hele 1900-tallet er at kapitalismen som økonomisk system har som overlevelsesmulighet et innebygget kriseprogram. Og den ytterste konsekvens av dette kriseprogrammet er den store krigen. I mellomtiden kan mye gjøres med småkriger jorda rundt, militærøvelser og maksimering av fiendeforhold i situasjonsbestemte lokale interesseområder. Vi har erfart at ressursfaktorer, som f.eks. olje, har spilt en betydelig rolle i dette økonomiske spillet etter siste verdenskrig.

HVA SÅ MED nynazister, European Defence League, Organisasjonene Folkebevegelsen mot innvandring, Organisasjonen Stopp Innvandringen, Fedrelandspartiet og Hvit valgallianse, Vigrid, Boot Boys, Ung Front, Raknarok eller Einherjer, Gjallarhorn, Patrioten og Norges Nasjonal Sosialistiske Bevegelse, Viking Blood and Honour, Norsk Blad eller Fritt Forum, og ytrehøyrefascistoide drapsmenn som Anders Behring Breivik, osv, osv.

TJA. HVA MED de frynsete restene av leiesoldatene etter historiens tapte kriger. De som vandrer rundt som udetonerte småbomber og raner, myrder og terroriserer sivilbefolkningen i en blanding av gammel vane og selvoppholdelsesdrift. De er ingen vinn-faktor hverken for seierherre eller den tapende part etter krigen. De er ynkelige rester etter en storslått restaurering og redningsaksjon for et bestående og råttent system der både seierherre og taper i selve krigen er vinnere.

DERFOR BLIR DET galt i dobbelt forstand å sammenligne kommunisme og nazisme slik vi ofte ser det hos markerte antikommunister. Det blir som å sammenligne fagmann og verktøy, fordi nazismen er et verktøy, en fortropp og et våpen i kapitalismens forlengelse. Nazismen var det verktøyet en kapitalisme i sterk krise på 1920-30-tallet brukte for å overvinne krisen. Derfor har det i alle etterkrigsår heller ikke i kapitalistiske og liberalistiske kretser vært populært med nynazistiske bøllegjenger og politiske populismepartier med trekk fra nazisme og fascisme. En frontsoldat skal holdes i beredskap og godt skjult i fredstid. Først i krise- og krigssituasjon skal han hentes fram fra sitt tussmørke ormebol til aktiv innsats, slik den tyske industriforeningen gjorde det i 1933 da folk måtte fylle trillebåra med marksedler for å få kjøpt sitt daglige brød. Og sporene etter denne frontsoldaten er så stygge at all framtidig bruk av ham må skje i helt ny framtoning. Nazismen og fascismen er døde for godt, men erstatningene ligger klare til bruk.

DERFOR ER DET så viktig for de ultranasjonalistiske partiene i Europa å ta avstand fra svastika og Sieg Heil-hilsen – British National Party, Gyllent Daggry i Hellas, Jobbik i Ungarn, Frihetspartiet i Nederland, Front National i Frankrike, Dansk Folkeparti, Sverigedemokratarna og Fremskrittspartiet i Norge, men av og til tråkker de i salaten og viser sitt stygge ansikt. Selv om Dansk Folkeparti og det norske Frp skiller seg noe fra de øvrige med demokratisk basis og en politikk med tilstrebet stueren sosial politikk, dukker det av og til opp et ”Hedstrøm & Kleppe show” som liksom skal smile bort nasjonalismen. Det er altfor lett å bli forført av den egglikørsvingende klovnen og glemme partistifterens røtter i Fedrelandslag og apartheidregime.

DERFOR HAR SELV Høyre i Norge hatt store vanskeligheter med å slippe sitt reaksjonære søsterparti til som regjeringspartner. Når Jensen lister opp sine 12 punkter mot ”snikislamisering” og partiet år for år fremmer sin hatefulle blokkering av nye landsmenns flagg i 17. mai-tog, blir selv ordfører Fabians snille onkelsmil stramt i munnvikene. Vi skulle vel i vår selvskuende nasjonalisme tvert imot bli rørt og stolte over å bli beæret og hyllet av andre nasjoners viktigste symboler, slik middelalderens lensherrer og adelsmenn samlet seg under sine standarder, flagg, faner og våpenskjold for å vise kongen

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering