Uproduktiv offentlig sektor?
-
Regjeringa: Skal vårt offentlige gode til livs. -
■ For noen dager siden ble stortingsflertallet bestående av regjeringspartiene FrP og Høyre, og partiene Venstre, KrF og Arbeiderpartiet enige om en ny skattereform.
Gledelig er det å konstatere at Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet de grønne valgte å gå mot reformen. I den nye reformen senkes selskapsskatten til 23 prosent. Høyre og FrP ønsker fremover å senke det samlede skatte- og avgiftsnivået i Norge. Lavere skatt hevdes det, gir flere arbeidsplasser. Og da menes det selvsagt i privat sektor. Skattereformer og skattelettelser er ingen spesiell oppfinnelse i 2016. Både i 1987 og i 1992 ble det gjennomført store skattereformer i Norge. Borgerlige regjeringer har hatt sterkt fokus på skatte- og avgiftsreduksjoner, og har gitt, spesielt de rikeste, milliarder i skattelette gjennom flere runder.
På 1970- og 1980-tallet var den årlige offentlige veksten høyere enn i privat sektor. Tallene for den årlige veksten i offentlig sektor var henholdsvis 5 prosent på 70-tallet og 2,7 prosent på 80-tallet. For privat sektor var tallene henholdsvis 3,7 prosent og 1,8 prosent. Denne utviklingen har snudd i takt med markedstenkningen. Både gjennom 90-tallet og etter århundreskiftet har veksten i privat sektor vært sterkere enn i offentlig sektor. Spesielt på 2000-tallet har veksten i privat sektor vært betydelig høyere enn i offentlig sektor. «Fargen» på regjeringene har ikke hatt nevneverdig betydning for utviklingen.
Utviklinga de siste 20-25 årene har ført til en underfinansiering av offentlige oppgaver. Det gjelder for drift av kommunene, finansiering av sykehus, sykehjem, skoler osv. Innsparinger skjer i form av færre ansatte som skal utføre oppgavene. Eller at oppgaver blir sjeldnere utført, for eksempel at hjemmehjelpen vasker gulv hver tredje uke i stedet for annen hver uke.
Ifølge politikere og økonomer som tror blindt på markedsliberalismen, så er offentlig sektor mindre produktiv i forhold til privat sektor. Siden offentlige velferdsordninger i mindre grad er underlagt den kapitalistiske konkurransen, så mangler offentlig sektor innovasjon og evnen til rasjonalisering hevdes det. Konkurranseutsettingen og overføring av offentlige oppgaver til private aktører skal, om vi skal tro på markedsliberalistene, føre til økt produktivitet og lavere kostnader. Dette må til hevdes det, for at vi på sikt kan finansiere utgiftene til offentlig sektor, og dermed velferdsstaten. Den foreskrevne medisinen ser vi som oppsplitting av offentlige bedrifter, salg av offentlige bedrifter, privatisering og gjennomføring av markedstenkningen innenfor helsevesenet, den såkalte New Public management. Prisen betales av de ansatte i form av lavere lønn og ofte betydelig dårligere pensjonsordninger enn det man hadde som offentlig ansatt. Eller at oppgavene skal utføres på kortere tid, ofte med dårligere kvalitet som resultat.
Som jeg skrev tidligere i lederen så fikk vi store skattereformer i 1987 og 1991, som senere er fulgt opp av flere runder med betydelige skattelettelser. Markedstenkningen festet grepet utover på 80-tallet. Veksten i privat sektor økte raskere enn i offentlig sektor. Det skal da gi flere arbeidsplasser sier høyresida. Men arbeidsledighetstallene sier noe annet. Mens gjennomsnittlig ledighet på 70- og 80- tallet var henholdsvis 1,7 prosent og 2,7 prosent, så steg den kraftig på 90-tallet etter Høyre og Willochs frislipp av økonomien noen år tidligere. Fra år 2000 til i dag har arbeidsledigheten gjennomsnittlig vært 3,6 prosent. Etter regjeringsskiftet i 2013 har økningen fortsatt. Skattelettelser gir flere arbeidsplasser?
«Kostnadssyken» er et begrep som den amerikanske økonomen William Baumol framsatte på 1960-tallet. I sin forskning kom han fram til at produksjonsveksten innenfor tjenesteproduksjon var svakere enn innenfor vareproduksjon. Det var ingen synlig forskjell på om tjenesteproduksjonen foregikk i offentlig regi enn i privat regi, noe som høyresida velger å overse. Offentlig sektor domineres av tjenesteyting. Så lenge som lønnsutviklingen innenfor tjenesteyting øker i takt med lønnsutviklingen ellers i samfunnet, så øker kostnadene sterkere i offentlig konsum enn i privat konsum, som i langt større grad består av varekonsum.
I NOU 2016:3 (norsk offentlig utredning) som ble offentliggjort i februar i år heter det at «Mindre standardheving på offentlige tjenester betyr lavere bemanningsbehov i offentlig sektor. Skattebyrden reduseres, og rommet for privat konsum øker. En del av denne konsumøkningen vil trolig bli brukt til private kjøp av bl.a. undervisnings-, helse- og omsorgstjenester for å kompensere for lav standardheving av den skattefinansierte produksjonen av disse tjenestene.»
Her trer regjeringens politikk klart fram i lyset. Den ser for seg at offentlige tjenester skal sultefores på bekostning av skattelettelser. Siden skattelettelsene i stor grad gis til de med mest fra før, vil de uproblematisk kunne bruke mer på egen helse, omsorgstjenester og egne barns undervisning. Vi vil få en utvikling med både mindre standardheving, som mange mennesker må akseptere. Så vil vi få en todeling av offentlige tjenester hvor de med best økonomi kan kjøpe seg høyere standard. På sikt vil det sette hele velferdsstaten i fare, samt øke forskjellene i det norske samfunnet.
Løsningen er selvfølgelig at allmenne tjenester tilbys i offentlig regi. Egenandelene i helsesektoren må fjernes, fordi det hindrer de med dårligst råd fra å benytte seg av tilbud. Tannlegetjenester må ses på samme måte som øvrige helsetjenester. Finansieringen må skje over skatteseddelen. Vi kan ikke akseptere at privat konsum år etter år øker mer enn offentlig konsum. Økt offentlig konsum vil gi tusenvis av nye arbeidsplasser og økt velferd for alle. Det er god sosialistisk politikk!
-
Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Kommentarer
blog comments powered by Disqus