BERLINMURENS FALL -KAPITALISMENS ØKONOMISKE OG MORALSKE FORFALL

■ I det uendelige har vi fått servert at hovedårsaken til den globale finanskrisen i ligger i de spekulative og aggressive amerikanske kredittindustrien. Ulike typer lån, fra løpende kreditt til lån med pant i boliger, var svært tilgjengelige under helt nye uforpliktende betingelser. ”Subprime” lånene og fondspakker som ble de reneste pyramideobjekter, gjorde gjeldsindustrien til en av de største pådriverne til konkursene i USA. Konkurser som rammet middelklassen direkte og banker og forsikringsselskaper.

I Europa og i særdeleshet i Norge har vi trykket til oss disse ”forklaringene” på nedturen til finansverden. Norge har på en måte distansert seg fra medansvaret til elendigheten. Økonomisk og ikke minst politisk er vi sterke bidragsytere. Forklaringen ligger delvis i USA men er langt mer omfattende og dypere. I boka ”Røverøkonomien” (Loretta Napoleoni) får vi en oversikt over de historiske sammenhenger som samlet har ført til både den økonomiske og moralske krisen i verden.
I 1990-årene spredte et globalt virus seg over hele kloden med navn ”Demokrati”. Dekonstruksjonen av Sovjetunionen frigjorde ”frihetsbasillen” Alle de som ikke hadde opplevd vestlig, borgerlig demokrati, ble infiserte. Etter Berlinmurens fall strømmet østeuropeere gjennom det raknede jernteppet. Det var først endeløse karavaner av Trabanter og Ladaer som kjørte vestover for å prøve lykken de var lovet i årtier fra den vesttyske og amerikanske propagandaindustrien. Fra det tidligere Øst-Europa spredte viruset seg over hele kloden; til Sørøst-Asia, Latin-Amerika og selv Kina.
Hele den kapitalistiske og imperialistiske verden bejublet utviklingen. Norge bidro som best med sine beskrivelser av den økonomiske, materielle og politiske dystopien i den delen av verden som ikke lå, eller la seg flate, for Verdensbanken, det internasjonale pengefondet (IMF), EUs, USAs og Natos begreper om folkestyre. Norges demonisering av DDR, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia var sterke røster i hylekoret. Norges deltakelse i bombingen av Serbia var den militære understrekningen av kravet om oppløsningen av de sosialistiske land. Er vi da skyldfrie for utviklingen som fulgte? Man må tilhøre de forblindete og selvopptatte systempartiene for ikke å si ja.
Napoleoni viser gjennom eksempler. Hun skriver:”…ville jeg vise hvordan overgangen fra kommunisme til globalisering har frigitt mørke, røverøkonomiske krefeter….Røverøkonomien fremmer en tarvelig livsførsel som er til skade for alle, rike og fattige, vinnere og tapere. Uansett hvor vi bor; i utviklingsland eller den rike del av verden, former røverøkonomien livene våre. Den dikterer ikke bare hvordan man lever, men også hvordan man dør.”
La oss ta to virkelighetsfenomener.
Økonomiens forbannelse.
Et viktig spørsmål er om IMF og Verdensbanken, som hadde overoppsynet med privatiseringen av Russlands eiendommer, var klar over at Gorbatsjovs ”perestrojka” hadde gjort en bande hensynsløse oligarker (bl.a. Khodorkovskij) til forvaltere av Russlands statskasse og gitt mafiaen mulighet til å gjøre penger på lyssky virksomhet, som bl.a. prostitusjon. ”Ingen andre (enn oligarkene) var kvalifisert til å lede overgangen fra kommunistisk økonomi til globalisert kapitalisme. Vestens viktigste mål var å privatisere så raskt som mulig, slik at overgangen ikke kunne snus”, uttalte Bart Stevens, tidligere kommunikasjonssjef i den Europeiske utviklingsbanken. Hvor var idealene om demokrati og menneskerettigheter i dette bildet? I 1995 forsto alle som ville se at kapitalismen hadde gjort dem fattigere, ikke rikere. Offisiell statistikk viste at BRP var gått ned med 50 %. Den russiske stat var blakk! Oppløsningen av Sovjetunionen skjøt fart i den globale deflasjonsutviklingen. Prisene falt. Det samme gjorde lønningene i den industrialiserte verden. Ulike lån ble tilbudt i den vestlige velferden – nærmest kastet etter en – til lave renter og like lave tilbakebetalingsforpliktelser for å holde kjøpekrafta opp. For å unngå store varelagre og overproduksjon. Deflasjonen forårsaket tilstrømningen av arbeidskraft fra de tidligere sosialistiske land til den globale økonomien. Vesten oppmuntret familiene som krysset det gamle jernteppet på vei mot frihet og velstand i sine demokratier, men de industrialiserte økonomiene klarte ikke å absorbere den nye arbeidskrafta. Det var for mye arbeidskraft og for lite kapital til å sysselsette dem. Allikevel ropte Jagland. Bondevik, Solheim gjennom sine klakører i aviser, radio, TV: Lenge leve friheten og demokratiet. Kommunismen er død. Alan Greenspan, tidligere sjef for USAs sentralbank, innrømmet at kommunismens fall førte til at ”milliarder av billige arbeidere strømmet til det internasjonale markedet. Det virket sterkt deflatorisk”. Østeuropeere og russere måtte akseptere lønninger som lå langt under vestlig standard for å få arbeid. Prosessen førte til bølger av lønnsreduksjoner i Europa og Norge. Heller ikke USA styrte klar av denne trenden. Fra 1989 til slutten av 1990-årene4 sank den amerikanske gjennomsnittslønnen drastisk.
Etter Berlinmurens fall har Mr. og MRs. Jones konkurrerer om jobbene sine. Konkurransen er hard da bedriftene leter i dette globale tilfanget av billig utenlandsk arbeidskraft. Og ytterligere og kutte utgiftene flytter den produksjonen til utlandet, til billigere arbeidskraft der. Konkurransen fra utlandet er så hensynsløs at arbeidere i vestlige land har måttet gi fra seg opparbeidede goder for å sikre egne arbeidsplasser. I det forente Germania har fagforeninger gått med på reduserte lønninger og øke antall arbeidstimer for å hindre at selskapene flytter arbeidskrafta til Øst-Europa. Fraværet av en global samfunnskontrakt, en skikkelig lovgivning som regulerer minstelønnssatser og arbeidernes rettigheter internasjonalt, svekker de vestlige arbeidernes forhandlingsstyrke betraktelig. I USA er det middelklassefamilien Jones som lider mest. De sosiale godene og velferden forsvinner mellom hendene på dem. De kommende generasjoner har dystre utsikter.
Berlinmurens fall rystet økonomiens grunnvoller til de grader at stagnasjonen i reallønnen i vestlige land ikke klarte å dempe forbruket. Tvert om økte forbruket i USA og Europa fra 1989 til nye høyder, takket være den lave renten.
Systempartienes politikere og deres servile mediafolk har vært så opptatt å frelse menneskeheten fra sosialismen og ignorere de kommunistiske partiers advarsler, at de ikke har ville se at det nettet av økonomiske illusjoner og borgerligmoralske fordommer vi befinner oss inne i, er en tåkelagt labyrint som forvrenger virkeligheten. Borgerlige økonomer og korrupte finansfolk, reaksjonære antikommunistiske ideologiske tenketanker har med overlegg skapt illusjonene og fordommene. For å slippe unna ansvaret ved sannhetens øyeblikk dikter man opp omgivelser og hendelser som skal avlaste dem. Enten er det tsunamier, orkanen Katrina, grådige fagforeninger m.m
Sex-slaveriet
Europavei 55 som går mellom Tsjekkia og Tyskland er kjent som kjærlighetens motorvei. Langs denne asfaltstripen finner man den største ansamlingen av prostituerte i hele Europa. Kvinner fra det tidligere Øst-Europa tilbyr sine kropper til spottpris – en halv time for 35 – 45 euro uten kondom. Faktumet er at grensene er åpne mot vest, der ”møtet mellom nasjonene skjer”, gir sex-arbeidet et globalisert preg. Det globale horehus. De fleste kvinnene er kjøpt på egne markeder. Det beryktede Arizona-markedet i Serbia er godt kjent blant halliker fra hele verden, også norske. Den største aktøren i virksomhetene som involverer de slaviske kvinnene er den russiske mafiaen. Et viktig rekrutteringstorg var for dette var skjønnhetskonkurransene som Komsomol arrangerte, under ledelse av Khodorkovskij, etter vestens etterlengtede Sovjetunionens exit. E 55 og Arizona- markedet er nyopprettede salgssteder for den globale prostitusjonsindustrien. Et joint venture – fellesforetak – mellom verdens to eldste profesjoner: prostitusjon og internasjonal handel. I vel 20 år har de mest populære varene vært prostituerte og sex-slaver fra de tidligere østblokklandene. Den lange muren av sex til salgs, som går langs det gamle skillet mellom øst og vest, er også et hovedprodukt av Berlinmurens fall. Den er også et av de første uttrykkene for en oppstart av røverøkonomien, en primitiv kraft som ble frigitt gjennom 1900-tallets største økonomiske omveltning, oppløsning av kommunismen og fremveksten av globaliseringen.
Før Berlinmurens fall fantes det praktisk talt ikke prostitusjon i de sosialistiske land. Styringsmaktene klarte å marginalisere problemene gjennom en liberal seksualpolitikk, prevensjonsmidler og abort fritt tilgjengelig. Menn behøvde ikke trekke til horer. Under ingen omstendighet sto mafiøse, storkapitalistriske krefter bak.
Vi kan konstatere at mens ”demokratiet” spredde seg, gjorde slaveriet det samme. Ved århundreskiftet var 27 millioner mennesker slaver i en rekke land; også i Vest-Europa.
Sterke økonomiske og politiske krefter har gitt sine bidrag til denne uhyrlige utviklingen i verden alt i den hellige antikommunismens navn. Man har tilsynelatende vært så vettskremte for kommunismen at de har ofret arbeiderklassens menn og kvinner for sin egen frelses skyld. Men ikke mer skremt at de i dag velsigner de sosialistiske samfunn som etter det bitre nederlaget mot imperialismen fòrer dem med billig arbeidskraft og horer.