Tigging – et personlig-eller samfunnsproblem

■    Den effektive, men langt fra elegante måten å feie tiggingen under teppet og usynliggjøre den på, er å innskrenke den til et personlig anliggende som i vår individualistiske verden kan fjernes fra samfunnssfæren og undras offentlig ansvar ved hjelp av lovparagrafer.
 
Det bør ikke være noen uenighet om at tigging er ufyselig og en skam for ethvert moderne utviklet samfunn. Det vil si – de vestlige rike samfunnene som heller har metthet enn sult som problem. Tigging er uttrykk for sosial nød og et samfunnsansvar, og tilhører et fortidens stendersamfunn der elendighet og armod var smittsomt og gikk i arv.

■    Tiggerens elendighet – vår skam
For vår delen av verden er det faktisk en skam at ikke bare enkeltmennesker, men hele nasjoner i den fattige del av verden livnærer seg først og fremst ved tigging. Den del av verden vi først har plyndret tilbake til steinalderen, for så å nekte dem enhver utvikling og til sist holde dem i tiggertilstand med passiviserende bistandshjelp.

Men begrepet samfunnsproblem har dobbeltbetydning – tigging er enten et problem for samfunnet, eller et problem i seg selv som samfunnet er forpliktet til å løse. Denne individualiseringen av tiggingen som et samfunnsproblem er typisk for borgerlige reaksjoner på fenomener som er plagsomme, men eksistensielle i kraft av samfunnssituasjon og utviklingstrinn. Så vel rikdom og makt som fattigdom og elendighet kan gjennom individualisering og privatisering enten framheves og beskyttes eller forbys og utvises. Som samfunnsproblem må de løses.

■    Tiggerens politiske og samfunnsmessige plass
Dobbeltbetydningen er sosialt betinget og typisk for klassesamfunnet – borgerskapet har i kraft av sin posisjon i samfunnshierarkiet aldri hatt behov for å tigge, mens arbeiderklassen i en tidlig politisk fase ofte var nødt til å stå med lua i den ene handa og den andre strakt fram for en skjerv til livets opphold. Derfor eksisterer det sterke historiske og solidariske bånd mellom tiggeren, den arbeidsløse og arbeidstakeren – tiggerens politiske og samfunnsmessige plass er i arbeiderklassen og skal nyte godt av den velferd arbeiderbevegelsen har skapt! En velferd der også sysselsetting har sin naturlige plass.

All historie forteller at borgerskapets samfunnsposisjon gjennom århundrer har gjort det uavhengig av tigging, men samtidig at denne posisjonen bygger på grove ran og undertrykkelse av samfunnets lavere stender og grupper. De stendene og gruppene som i moderne politisk historie ble til klasse og arbeiderbevegelse.

■    Fortidens rustne stemme
Og akkurat som den loslitte arbeideren i gamle dager var en pest og plage for det salongfähige borgerskapet, tross sin betydning som arbeidende verdiskaper og lettvint ransobjekt, er tiggeren idag det skjemmende trekk i borgerskapet velfriserte bybilde, samtidig som den blotte og nære tilstedeværelse av nødens og fattigdommens ansikt gir ubehagelige stikk i velnært samvittighet.

I en borgerskapets ytterste nødssituasjon med revolusjonens knokkelhånd på dørhammeren, var løsningen revolver og gasskammer – også for de aller mest elendige i samfunnet. I mer siviliserte tider er det lov og orden som gjelder – muslimer må ikke tåles. Tiggere bør utelukkes fra adgang til riket. Det er trist at fortidens rustne stemme er så levende og hørbar den dag idag.

Per Andreas Kveseth - historiker og forfatter.