Hvis det ikke er natt og folk ligger i dyp søvn, oppdager gjerne beboerne i et brennende hus fort hvilken fare de befinner seg i. Deretter tar det ikke lang tid før brannvesen er varslet, internt utstyr er rullet ut og brannslukking er i gang. Det vil si – evakueringen vil være aller første prioritet.

Moderne brannforskrifter er som morsmelk for de fleste. Vi fødes med dem og den minste anelse av røyk sender ulende signaler gjennom ryggmarg og nervebaner. Vi har alle vært i nærheten av en ildstorm, og det er svært lite som gjør et så voldsomt og traumatisk inntrykk på oss som akkurat det – de mest fortærende krefter rundt mennesker i panisk flukt.

Det ulmer i vår klode
Men noen ganger er det ikke mulig å flykte fra brannen. Ikke mulig å evakuere mennesker fra det hvitglødende ildhelvetes mareritt. Fordi det brennende huset ikke har tilgjengelige omgivelser. Under slike forhold får alle regler om sikkerhet mot brann og andre katastrofer hundredobbelt betydning. Jeg husker fra min barndom at kystens fiskere sa de aldri lærte sine barn å svømme. For uten svømmekunnskaper skjerpet de sikkerheten hundredobbelt i den vesle båten som var deres eneste trygghet på ville havet. Fra den var det ingen fluktveier. Fra den var det ukjente dypet under dem eneste utgang.

Det ulmer i vår klode. Rundt hele den blå planeten ringer sensible brannvarslere konstruert for å annamme det aller minste snev av fare. Men vi har jo ikke noe sted å flykte. Vi må pent løse problemet uten flytevest eller svømmedyktighet. Vi må ta kampen opp mot destruksjonskreftene i det som er vår egen bakgård. Utenfor den finnes det intet.

Men hva gjør vi mens kaos, flom, oversvømmelser, tsunamier og orkaner reiser seg som svarte vegger rundt oss. Vi setter oss ned ved et hyggelig kaffebord og leker en moderne form for dekameronsk dødsspill. Vi får nyte hverandres selskap så lenge det er liv oss, for det går jo ikke an å ødelegge huset vårt med vann og skum og kjemiske slokkemidler.

Pingvin-fabelen
Og så var det pingvin-fabelen. Som forteller oss at det alltid vil være en redning dersom alle går sammen og tar noen fellesgrep for klodens klima. John Paul Kotter var professor ved Harvard med leder- og organisasjonsforandring som spesialfelt. Allerede i 1995 utviklet han en modell i åtte faser for slike endringer, der den første er ‘… å skape forståelse og krisestemning for at endring er helt nødvendig’.

Den såkalte ‘Pingvin-fabelen’ kom i 2005, og den forteller i korthet om den stedbundne pingvinflokken som omdanner seg til nomader og flytter fra isfjell til isfjell ettersom de smelter ned under føttene deres. Men det er 14 år siden, og så er det liksom ikke rent noen liter vann – bokstavelig talt, i havet siden da? Eller er det kanskje slik at alle havenes isfjell smelter ned i tur og orden og etter hverandre?

Stadig flere stiller spørsmålet om klodens redning i det hele tatt er mulig så lenge kapitalismen har grep og styring med all verdens økonomi og virksomhet. Svaret blir mer og mer et enstonig nei! Er det helt riktig? Det er ingen tvil om at flere og flere av klodens befolkning må skifte organisering fra å være fastboende til å bli nomader. Dette stopper ikke den destruktive utviklingen vi er inne i, men skaper tvert imot økende problemer for dem som kan beholde sin bofasthet.

Brann og vann er bare to av de livstruende problemene som klimaendringene stiller alt liv ovenfor. Temperatur og luft utgjør langt større problemer – brann og vann kan man flykte fra, temperatur og luft kan man aldri unnslippe. Det ene handler om avstand og høyde, det andre om avgjørende livsbetingelser overalt på kloden – i hav som på land. Selv de internasjonale klimamøtenes politikere forstår det, men de er i virkeligheten uten muligheter for å gjøre noe med det. For bak hvert lands politikere sitter det en liten gruppe med alle verdens verdiers eiendomsrett, og bare når disse verdiene står i fare for stagnasjon eller tap, vil klodens klimaproblem bli løst. Men vil det skje i tide?

Det finnes ingen organisert kapitalistklubb
Men denne internasjonale kapitaleliten er ikke organisert – det finnes ingen kapitalistklubb med organisert møteplan der klodens og menneskehetens problemer blir debattert og løsninger diskutert. Eller gevinst og tap i all verdens transaksjoner og produksjonsforhold. Det er en myte og konspirasjonsteori at kapitalismen som ideologi er hemmelig organisert i lysskye og illuminatuslignende ordner. Kapitalisten er et ganske alminnelig menneske som du og jeg, men eier av umåtelige verdier. Så store at de setter all verdens demokratiske prinsipper til side – dersom de er hindringer for disse verdienes eksistens og uendelige vekst. Kapitalisme er det økonomisk-politiske systemet som tar vare på retten til denne kapitalen og sikrer dens profitt og merverdi.

Sentralt i denne ideologien står eiendomsretten og arveretten – retter som ikke hører hjemme blant menneskerettighetene eller er forbeholdt en spesiell gruppe eller enkeltmenneske, men som oppstår som personlige rettigheter når en personlig kapitalakkumulasjon inntreffer. Gründeren starter som fattigmann og kan ende som verdens hersker. For den som intet eier, gjelder ingen eiendomsrett.

Så fastlåst er kapitaleierens grep om eiendomsretten, at den eiendomsløse heller ikke har noen innflytelse på hverken sin egen eller sin klodes skjebne. Intet demokrati har hittil betvilt eller stilt spørsmål ved eiendomsretten, den danner ikke bare selve grunnfjellet for kapitalismen som økonomisk og politisk ideologi, men er selve strukturen i det vestlige borgerdemokratiets samfunnsbygg. Bare i noen få foreløpige tilløp til en sosialistisk styringsmodell er denne retten delvis fjernet som en personlig rettighet, og delvis gjort til en statsrett med tilhørende statskapitalisme.

Hva med statskapitalisme
Det skulle ikke være vanskelig å tenke seg at former for statskapitalisme på helt andre måter gjennom internasjonalt samarbeid kan håndtere den klimasituasjonen som kloden befinner seg i akkurat nå. Det har jo vist seg at en verdensorganisasjon som FN er forholdsvis lammet fordi dens medlemsstater ikke har eiendomsrett eller kontroll med menneskehetens verdier eller med verdens verdiskaping. Altså at de faktisk ikke er statskapitalister. Det hjelper fint lite at FNs generalforsamling vedtar internasjonale klimaregler og sanksjoner, når medlemslandene til enhver tid kan overprøve disse, eller at Sikkerhetsrådet gjøres maktesløst gjennom et vetosystem.

Å redde eller hogge ned regnskogene i Amazonas er idag en sak mellom Brazil og privatkapitalismen – ikke mellom Brazil og verdens statskapitalister, begge forpliktet f.eks. gjennom medlemskap i en verdensorganisasjon. Men om man over natten skulle nasjonalisere all privatkapitalisme og danne statskapitalistiske regimer som handlet etter sine nasjonalforsamlingers vedtak, lover og bestemmelser – altså via folkedemokratiske forsamlinger, ville kloden kunne reddes i tide?

Finnes det noen annen løsning? Enten må privatkapitalismen redde stumpene etter sin egen destruktive virksomhet gjennom over to hundre år, snu vekst til stillstand eller tilbakegang og legge ned all krigsindustri, eller en verdensrevolusjons statskapitalisme som gjennom et nettverk av overnasjonale organisasjoner har mandat til å snu en utvikling nærmest over natta. Vil det uansett kunne skje i tide?

Det eneste vi vet om det, er at det ikke finnes noen gud vi kan sette vår lit til lenger. Han vil ha hendene fulle med å redde seg selv.