Stemmeseddelens verdi

Brexit nærmer seg. Høylytte rop om omkamp og ny folkeavstemming høres. Har stemmeseddelen verdi må utmeldingen gjennomføres. Men hva skjer etterpå?

29. mars skal Storbritannia være ute av unionen de har vært med i siden 1973. 23. juni 2016 stemte 51,89 % av britene for utmelding, mens 48,11 % fortsatt ville at landet skulle være medlem i EU. Nesten 1,3 millioner flere briter ønsket å forlate unionen enn å bli værende.

Resultatet var et sjokk for mange, helt på linje med valget av Donald Trump. På samme måte som med Trumps valgseier har taperne aldri forsont seg med nederlaget. Stemmene var knapt talt opp før rop om nyvalg kunne høres. De 17.410.742 britene som stemte for british exit er i etterkant beskyldt for kunnskapsløshet, primitiv nasjonalisme og fremmedfiendtlighet. Storbritannia er nå en delt nasjon.

EU viser ingen nåde
Alle europeere bør merke seg hvordan EU har forholdt seg til resultatet av den britiske folkeavstemmingen. Reaksjonen fra Brussel er uforsonlig. Den Europeiske Union aksepterer tydeligvis ikke at folket i et medlemsland ønsker å gå ut, selv om artikkel 50 i «Traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap» (Lisboa-traktaten) åpner for utmelding. Her heter det at «Enhver medlemsstat kan i samsvar med sine forfatningsregler beslutte å melde seg ut av Unionen.»

Men hva er utmeldingsklausulens verdi om et folks valg skal møtes med fiendtlighet og aktiv motstand fra Brussel? Hva sier en slik reaksjon om EU-teknokratenes respekt for stemmeseddelen?
Å sikre Storbritannia en avtale som gir en smidig britisk utmelding er ikke noe EU etterstreber. Nå skal britene straffes for «skilsmissen». En utmelding skal koste dyrt, så dyrt at andre folk i EU-området ikke skal bli fristet til det samme. Theresa May kan ende opp med en brexit-avtale som stemmes ned i Parlamentet, eller at EU saboterer forhandlingene slik at Storbritannia ender opp uten en avtale.
Dette er et signal fra EU til de 27 andre medlemslandene: Å velge utmelding fra unionen betyr å bli kastet ut i politisk kaos og usikkerhet. Slik er EUs manglende aksept for britisk utmelding å likne med den katolske kirkes manglende aksept for skilsmisse; den tolereres ikke.

Forakten for folkesuvereniteten
Egentlig bør ingen la seg overraske av EUs oppførsel. Alle land der folkeavstemminger om EU-spørsmål har vært gjennomført har erfart at et annet resultat enn det EU ønsker ikke har blitt akseptert.
● I 1992 sa danskene nei til Maastricht-traktaten. Resultatet ble ikke tolerert, og danskene ble kommandert tilbake til valglokalene slik at de kunne stemme riktig på andre forsøk.
● I 2005 stemte både franskmennene og nederlenderne mot EUs grunnlovstraktat. Den ble senere påtvunget dem under navnet Lisboa-traktaten.
● I 2008 var det irene som sa nei til Lisboa-traktaten, resultatet ble ikke akseptert, og irene ble tvunget til å holde en ny avstemming slik at resultatet ble som EU ønsket.
● I 2015 stemte 61,3 % av grekerne mot spareplanen fra Brussel. Demokratiet ble suspendert og Hellas ble påtvunget en økonomisk hestekur som ble katastrofal for flertallet av grekere.
Den tyske finansministeren Wolfgang Schäuble sa det så greit til den nyvalgte SYRIZA-regjeringen i Hellas: «Valg får ikke endre den økonomiske politikken.» Folket kan «velge», men velger de feil er det likevel kapitalen som bestemmer. Det kan legges til at majoriteten av EUs befolkning aldri har fått anledning til å si sin mening om EUs overordnede prosjekt i noe valg. Folks mening har uansett ingen verdi for EU-prosjektets teknokrater.

Stemmeseddelens verdi i EU
Stemmeseddelens verdi i EU er i realiteten liten. EU-traktatene har fra 1957 stadig overført myndighet fra medlemsstatene til EU. Målet om en «stadig tettere union» betyr at makten sentraliseres, og at demokratiet i nasjonalstatene systematisk tømmes for innhold. De nasjonale regjeringenes hovedfunksjon blir å iverksette EUs politikk.

I dette systemet blir det til slutt irrelevant om regjeringen er «blå» eller «rød», for de politiske føringene fra EU overstyrer alt. Når britene forlater EU vil de derfor i teorien ha tatt tilbake den delen av det demokratiske handlingsrommet som de har avgitt ved et medlemskap.

Det var tross alt Friedrich Hayek, «nyliberalismens far», som i 1939 etterlyste mellomstatlig føderalisme i Europa, dette for å hindre at velgerne skulle bruke stemmeseddelen til å sabotere det frie markedets mekanismer. I dag er EUs medlemsland pålagt en politisk cocktail av deregulering, privatisering, velferdskutt og finansialisering. For Heyek må dagens EU derfor være oppfyllelsen av en drøm.

Mulighetene etter Brexit
Dette betyr ikke at politikken etter brexit nødvendigvis blir annerledes for Storbritannias plagede og pinte arbeiderklasse. Endringen består i at britene i større grad kan gjøre selvstendige valg dersom landet vil bryte med nyliberalismen som påtvinges gjennom EU.I dag er det faktisk ulovlig å føre en økonomisk politikk i EU som sosialdemokratiske partier tradisjonelt har stått for. De EU-vennlige sosialdemokratiske partiene i Europa er nyliberale partier, bare partinavnene hinter om at de en gang representerte et alternativ til hemningsløs kapitalisme.Om Labour vinner neste valg, og den sosialistiske fraksjonen i partiet får posisjoner, kan den keynesianske verktøykassen hentes frem igjen. Først da kan de verste utslagene av den EU-initierte nyliberalismen, som har bølget fra kontinentet og over den engelske kanal, stoppes.

Splittes Labour av brexit?
Før valget støttet Labour fortsatt medlemskap i EU. Problemet til Labour er at velgerne i Nord- og i Øst-England stemte massivt for utmelding. Her finner du arbeiderklassen som har kjent konsekvensene av EU-politikken på kroppen. De krever en ny politikk når Storbritannia forlater EU. Det er disse kretsene partiet må vinne skal Jeremy Corbyn bli statsminister.

Anført av Londons borgermester Sadiq Khan er det høylytte pro-EU røster innad i partiet som krever en ny folkeavstemming. Khans støttespillere har lite til felles med Labour-velgere som stemte for brexit. Majoriteten av middelklassen i Sør-England, som inkluderer et stort antall Labour-velgere, stemte for fortsatt EU-medlemskap.

Dette er Corbyns dilemma, uansett hvilket standpunkt partiet tar kan han støte store velgergrupper fra seg, men gir Labour etter f or ropene om omvalg sviktes de som har lidd mest under EUs regime. Har stemmeseddelen verdi må Labour følge flertallets vilje.

Referanser: «Konsolidert utgave av traktaten om Den europeiske union», regjeringen.no, «Folket velger, kapitalen bestemmer», Le Monde diplomatique september 2018, «Brexit, sett fra venstresida», Klassekampen 04.04.17