Litauen og Hviterussland på randen av kald atomkrig
-
Ignalina-kjernekraftverk i Visaginas, Litauen, stengt ned i 2009. Det ble oppbrinnelig satt i drift med to reaktorer den 5. mai 1985, og 20. august 1987. En tredje reaktov har vært påbegynt bygd, men senere revet. Kraftverket har to sovjetiske RBMK-1500 reaktorer. På sin tid den kraftigste reaktoren i verden. AP Photo/Mindaugas Kulbis -
Forbindelsene mellom Litauen og Hviterussland viser oss at en «atomkrig» ikke nødvendigvis må bli en militærkonflikt mellom to atommakter med apokalyptiske utsikter skriver Lenta.ru.
Det eneste atomkraftverket i Baltikum, som i sin tid utnyttet atomkraft til fredelige formål, var Ignalia-verket i Øst-Litauen, ikke langt fra det nye verket som i 2019 åpner på andre siden av grensen, i hviterrussiske Astravyets. Etter oppløsning av Sovjetunionen ble Litauen 31. stat i verden, som brukte atom-energi. I 1993 produserte Ignalia om lag 90 % av strømmen i landet. Kjernekraftverket sørget ikke bare for strøm til Litauen, men også til Hviterussland, Estland, Latvia og grenseområder i Russland.
Siste navlestreng: EU vil overvåke Baltikums løsrivelse fra russisk el-nett. Men regjeringen i Litauen ble etter press fra EU tvunget til å stenge kraftverket i 2001. Det var et vilkår for å bli EU-medlem, begrunnet med sikkerhetsrisiko ved et anlegg som angivelig var av samme type som Tsjernobyl-reaktoren. Da verket ble stengt i 2009, måtte Litauen importere energi. Først og fremst ble vanlige strømforbruker skadelidende. Bare de første 2-3 år uten kjernekraft ble strømprisen mer enn fordoblet og oppvarming 4 ganger dyrere.
Dessuten var det nye problemer. Nedlegging av Ignalia og sikker lagring av bearbeidet atom-avfall. Jobben skulle overtas av EU. Men etter at UK meldte sin EU-utmelding antydet EU-sjefene i Brüssel at Litauen selv måtte bære kostnadene for avviklingen.
Myndighetene i republikken kom så på den ærgjerrige ideen om å bygge nytt moderne verk i Vasiginas, nordøst for Kaunas. Dermed kunne strøm og oppvarmingspriser tydelig reduseres. I juni 2012 sa parlamentet i Litauen ja til lov i den retningen. Men opposisjonen krevde en folkeavstemning. Folk flest var bekymret for et nytt atomkraftverk med samme reaktor som i Fukushima, Japan. Ved folkeavstemningen 14/10-12 sa 65 % nei til det nye prosjektet. Den litauiske ledelsen prøvde flere ganger å få liv i prosjektet, men lyktes ikke med det.
I mellomtiden gikk nabolandet Hviterussland inn i «et løp» for kjernekraft. Minsk vil etablere atomkraftverket Ostrowets.i Grodno-regionen, på grensen til Litauen. I 2011 ble det inngått avtale mellom Hviterussland og Russland om bygging. Garantert kreditt til 10 milliarder US-dollars kom fra Moskva. Energiblokkene ble bestilt fra det russiske firmaet Atommash. Den første reaktorblokken starter strøm-produksjon i 2019.
Men Litauen gikk til krig mot Ostrowets-verket. Vilnius brukte mye tid på å framheve at det opplegget ikke levde opp til dagens sikkerhetskrav og at Atommash, som var i krise på 1990-tallet, ikke kunne levere troverdig teknologi.
Ved siden av informasjonskrigen ble andre metoder brukt. Vilnius sa nei til vann-kraftverket i Kruonis ved Kaunas i Litauen som energi-reserve. Litauens energiminister Rokas Masiulis foreslo i desember 2015 overfor de to andre baltiske land at de skulle endre skattesystemet, slik at el-import fra Ostrowets ble blokkert. Primo 2016 kontaktet han Finland og Polen med bønn om ikke å kjøpe strøm fra tredjeland, basert på usikker atomkraft. Viktoras Pranckietis Leder av Litauen-parlamentet kalte det nye verket i Hviterussland som «potensiell trussel mot hele Europa».
Samtidig begynte den hviterussiske president Alexander Lukasjenko å «trolle» naboene: «I Litauen ble kjernekraftverket Ignalia stengt og satte tusenvis av mennesker på gata. Nå kan vi tilby disse høyt kvalifiserte spesialister nye jobber i et hviterussisk kjerne-kraftverk«.
17/10-2018 ble utviklingen rundt atomkraftverket i Hviterussland kommentert slik av den tyske nettside-avisa, Junge Welt: Altfor billig strøm - Snart produserer Hviterussland strøm fra landets første atom-kraftverk - Det mobiliserer motstand i baltiske EU-land.
«I nordvestre Hviterussland er snart landets første atomkraftverk i produksjon. Første blokk fra verket i Astravyets i Grodno-regionen gir 1 200 megawatt til nettet i 2019. Blokk 2 er klar i 2020. Selv om prosjektet ble vedtatt i 2007, ble byggestart forsinket til 2013. Investeringene beløp seg ifølge siste anslag til om lag 10 milliarder euro, 90 % finansiert av russiske banker.
Strid om bygging har vært langvarig i et land, som i 1986 fikk 70 % av nedfall fra katastrofen i Tsjernobyl. Derfor tok det lang tid før et nytt atomkraftverk ble politisk mulig. Billig russisk gass var dessuten ekstra-subsidiert. Det satte heller ikke saken på spissen. Men første energi-krise som førte til noe som liknet aksjoner for tømming av russisk transittgass på høyde med det som skjedde i Ukraina, fikk Minsk-ledelsen til å tenke seg om. En pro-vestlig opposisjon prøvde å få maksimalt ut av dette i sin kampanje mot president Alexander Lukasjenko, men uten suksess. EUs atomsikkerhetsfolk inspiserte sommeren 2018 det nye verket i Astravyets først og fremst for å tilfredsstille sikkerhetskrav fra EU-hovedkvarteret i Brüssel.
Men Litauen reagerte. Regjeringen i det lille nabolandet som også er EU-land, klaget først på atomkraftverkets beliggenhet, noen titalls km øst for grensen. I Vilnius dominerte frykt for de geopolitiske motivene til Russland. Garantert hang det sammen med bruk av russisk reaktor-teknologi, som i andre EU-land; Den Tsjekkiske Republikk, Finland og Ungarn. Det er også sant at Hviterussland fortsatt vil være avhengig av importert russisk kjernekraft, selv om gass-tilførsler reduseres eller stanses, for fra 2022 opphører langsiktige leveringsavtaler mellom Gazprom - Polen. I 1995 ble Jamal-ledningen over hviterussisk jord bygget for det formålet. Warszawa vil ikke forlenge kontrakten. Da kan ikke Hviterussland i nødsfall se på tapping fra transitt-rør som alternativ.
Men alt dette er aspekter på sidelinjen av den litauiske kritikken. For Vilnius-regjeringen vil hindre eksport av strøm fra Astravyets til baltiske land. Helt uavhengig av sikkerhetsaspektet har slik strøm nemlig en annen skadelig egenskap: Den er altfor billig. I så fall trues forsøket fra Litauen og to andre baltiske land på å omstille seg til energi-import fra Vesten, som da vil bli definitivt mindre lønnsom.
Litauen har ikke vært heldig med energipolitikken etter Sovjetunionens oppløsning. Landet arvet det sovjetiske atomkraftverket Ignalia av Tsjernobyl-typen. Et vilkår for EU-tilslutning var stenging av Ignalia i 2009. Umiddelbart økte el-prisene 250 %. Forsøket på å bygge nytt atomkraftverk med vestlig teknologi mislyktes etter folkeavstemning i 2012. Det ble planlagt en reaktor av Fukushima-typen, men installasjon ble hindret av katastrofen i Japan. Grunnet kraftig økning av el-priser har import av flytende naturgass, via en ny terminal i Klaipeda, nå blitt lønnsom. Og konkurranse fra billig hviterussisk atom-kraft vil ikke kunne stå seg i kamp mot Litauens nye infrastruktur som har skiftet over til ny gass, om vi ser bort fra at USA som potensiell råvareleverandør ikke vil roe seg. Det er derfor Litauen vil eller må prøve å forby el-import fra «usikre» reaktorer fra tredjeland på EU-nivå og heller satse på å forby el-import fra «usikre» reaktorer fra tredjeland.
De to andre baltiske land har litt bedre forutsetninger for å bli energi-uavhengig av Russland. Latvia har bygget ut vannkraft og fornybar energi-sektor sterkt, Estland brenner opp sin egen oljeskifer, selv om miljøskader som følge av brytingen var et av de viktigste argumentene for å «bli kvitt Moskva» på 1980-tallet. Parallelt står de tre baltiske land foran en grunnleggende oppgave i energipolitikken: Avkopling fra et nettverk som ble reist i sovjet-perioden. Linjene skal kuttes fram til 2025 og erstattes av nye fra Skandinavia og Polen. Men det er et problem: Mens EU-kommisjonen i prinsippet ga grønt lys for å fortsette med planene sommeren 2018, er det ingen enighet om hvordan utgiftene skal fordeles.
Kilder: Sputnik,JW, Reinhard Lauterbach
Etterord: Og hvordan blir det med alle de nye interne sakene i EU-byråkratiet slåss med nå, deriblant en uavklart Brexit-situasjon? Eller EUs konstante og ukritiske oppslutning om det nazi-infiserte regimet i Kiev? Ja, hva med Norge og Acer? -
Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Kommentarer
blog comments powered by Disqus