Lulas skjebne, og Brasils

Aldri tidligere har en persons skjebne vært så nært bundet opp til skjebnen til landet Brasil. Å skitne til livet til Lula, med etternavnet Silva, er tydeligvis ikke lenger nok. En fattig mann fra det indre nordøst Brasil, utsatt for draget fra sør, skopusser, arbeider. Ikke nok med at han ble den beste presidenten i Brasils historie, han forlot også presidentkontoret med støtte fra 74% av folket. Alt dette er ikke nok, Lula er nå i samme situasjon som Brasil selv. 

Vi visste alle at Brasil skjebne var avhengig av skjebnen til Lula. At en fri Lula ville bety at han hadde vært kandidat til presidentvervet, hans seier i første runde for nok engang å bli landets president. Dette visste også høyresida godt. Så de fant opp en prosess uten basis, de berøvet ham hans konstitusjonelle status som uskyldig inntil det eventuelt er motbevist eller domfelt. De kastet ham i fengsel, nektet ham Habeas Corpus, tok fra ham retten til å delta i valget, og gi intervjuer og sende ut uttalelser, alt for å få valgt noen fra ekstremhøyre istedenfor ham. 

Lula lever i en situasjon som er lik den Brasil, og Brasils folk lever i, og det er han fullt klar over og sier det selv. Uten noe støtte fra rettsvesenet, som er livredd for enhver bestemmelse som kunne begunstige ham og gi dem kritikk i media. Med en ny rettsak og en ny fordømmelse på gang må han også ta hensyn til det faktum at den dommeren som har skapt denne forbryterske saken, i mellomtiden er blitt justisminister. Lula føler seg forlatt, og det gjør også folket i Brasil.

Brasilianerne lider i ekstrem grad, under fraværet av beskyttelse for sine rettigheter, av formelle ansettelser, anstendige lønninger, dårlige skoler, og elendig helsestell. De må leve med en regjering som frarøver dem tjenestene til cubanske leger, og overlater dem fullstendig og absolutt i hendene på USA som har ministere som setter brasilianerne i skammekroken og latterliggjør dem i verdens øyne. Landets valgte president velger de verste fra hver sektor når han setter opp regjeringen sin. Han tar ikke hensyn til advarslene fra Kina og Russland om de økonomiske følgene som Brasils posisjoneringer vil bringe i samarbeidet med viktige økonomiske partnere som disse landene, i tillegg til den arabiske verden. Mens han har ytt en uoversiktlig service til big business, og til mediene, ved å hindre seier til Workers’ Party (PT), føler han at han har rett til å si og gjøre som han vil og som om han ikke er avhengig av noen. Han opptrer som en administrator på en hacienda, uten motstand. Derfor sender han ut erklæringer og så trekker dem tilbake, som er det han har gjort mest av hittil.

Ingen har noen aning om hva det vil bli til med Brasil i hendene på slike folk. Det samme gjelder skjebnen til Lula i deres hender. Lula ble nylig forhørt av en vikardommer for Moro, utpekt av ham, og som har fått samme myndighet som han. Folk uten noen kvalifikasjoner, som føler seg stolt over å praktisere egenmektig mot den viktigste av alle brasilianske politiske ledere, som har støtte fra majoriteten av folket. Men hva er dette, i kraft av makt til å rettsliggjøre politikk, at brasilianske offentlige jurister har forlangt, uten forbehold, noen aktivt, andre med en feig og farlig akseptering? Det fins ingen grenser! De har endret Brasils historie og ekspropriert den retten som det brasilianske folket har til å bestemme sin egen skjebne ved å velge Lula som president i Brasil.

  
Dette er en ny situasjon. Venstresiden må fronte denne nye utfordringen, demokratisere rettsvesenet. I tillegg til å fronte valgkampanjer som baserer seg på falske nyheter og propaganda fra millioner av bremseklosser. Dette er nye utfordringer, men de må frontes fordi utbredelse av det demokratiske rommet er den eneste veien for venstresida.

Gjenoppretting av progressive regjeringer i Latin-Amerika er avhengig av det, siden det er klart at Lulas situasjon likner situasjonen til Cristina (Fernández), Rafael Correa, og (Gustavo) Petro. I Brasil, er Lulas skjebne ubrytelig knyttet til landets skjebne. Lula i fengsel, fordømt og uten noensomhelst slags juridisk støtte, lever han som det brasilianske folket for øvrig. Hans kamp og motstand er den kampen som alle brasilianere må kjempe.
Kilde: Emir Sader, Brasiliansk sosiolog og statsviter, koordinator for Laboratoriet for statlig politikk ved universitetet i Rio de Janeiro (UERJ).