Phoenix-operasjoner

CIAs operasjon Phoenix og sammenfiltringen av militær-industriell og medie-makt:

Operasjon Phoenix het CIAs beryktete metoder under Vietnamkrigen. CIA skulle identifisere og «nøytralisere» sympatisører med frigjøringsfronten, FNL, «Viet Cong»; «vietnamesiske kommunister» ifølge Nato-propagandaen da. CIA infiltrerte, arresterte, terroriserte og drepte særlig aktivt mellom 1967 og 1972. Ifølge wikipedia ble 81 740 «nøytralisert» mellom1968 og 1972, deriblant 26 369 drepte, en forbrytelse mot menneskeheten. Løytnant Vincent Okamoto, dekorert US-amerikansk veteran fra Vietnamkrigen varslet slik: «Problemet var å finne FNL-folk på svarteliste. Vanlig prosedyre var å entre en landsby, gripe tilfeldige og si: «Hvor er «Nguyen- et eller annet?»» Ofte var folk så redde at de sa hva som helst. Da ville et Phoenix-team ta informanten, sette sekk på hodet, klippe ut to hull så han/hun kunne se, sette et langt hunde-rep rundt halsen og tvinge han/henne til å gå gjennom landsbyen og gi signal når vi kom til et Nguyen-hus. Phoenix ville komme tilbake på natten, banke på og skyte den som åpnet døra. For CIA var det en kommunist som åpnet, uansett hvem, også om det bare var familiemedlemmer. Noen ganger returnerte Phoenix-teamet til CIA-leiren med avskårete ører for å bevise at de hadde jaktet kommunister».

Douglas Valentine utga bok om dette beryktete Phoenix-programmet i 1990, men boka ble forsøkt detronisert av mainstream-journalisten Morley Safer i New York Times da, men utga boka på nytt i revidert form i 2016. I forbindelse med denne andre og vellykkete utgivelsen skrev han om sine erfaringer med CIA. Artikkelen under er fra nettstedet Counterpunch.

Per Lothar Lindtner, 23/11-2018.
«Hvordan jeg begynte å forstå CIA: Jeg har forsket på CIA i minst 30 år og intervjuet over 100 CIA-agenter. Så det er naturlig at folk ofte spør hvilke forberedelser jeg gjør. I et intervju i min nyeste bok, spør James Tracy hvordan jeg går fram for å få relevant informasjon. Jeg vil prøve å forklare det ut fra personlige erfaring, som sikkert skiller seg litt fra det de fleste CIA-forskere og skribenter gjør på noen avgjørende punkter.

Jeg fulgte ikke vanlig karrierevei for journalister med Columbia School på Manhatten, N.Y, men ble «dropout» fra videregående og tjente til livets opphold som treklatrer i 10 år. Men jeg ville bli forfatter med en livsfilosofi basert på studier i språk- og litteratur-kritikk og fikk stor bredde i kunnskapskofferten; gresk-romersk litteratur, Norton-antologi i engelsk-amerikansk litteratur, kurs i klassiske myter og Bibelen.

Tidlig i studier ble jeg introdusert i litteraturkritikk av poet og forfatter av The White Goddess, Robert Graves. Og forfatteren av The Golden Bough, Sir James Fraser, ga meg et sosial-antropologisk perspektiv. Det førte til Mircea Eliade, Carl Jung, Eric Newman, Northrop Frye og flere med et psykologisk, politisk, antropologisk, sosiologisk, historisk og filosofisk perspektiv. Alt var interessant. Hver gang jeg kom over på nytt tema, prøvde jeg å se ting fra ulike vinkler, ikke minst fra mitt eget arbeiderklasse-perspektiv.

Litteraturkritikk lærte oss om makt i symbolsk overføring, om hvordan erfaringsprosesser gir oss ideer med mening. En selger på Madison Avenue må bruke symbol og myter. Reklame-folk bruker logoer og slagord. Det samme gjør politiske propagandister. Om vi står til høyre eller venstre, spiller ingen rolle. Venstresiden konkurrerer på høyresidens premisser. For å bli god taleskriver og PR-konsulent må en forstå det sentrale i utviklingen av heltemyter. Slik kan vi forvandle selv en «vanlig idiot», ja til og med en massemorder, til nasjonalhelt.

Da jeg ville skrive om CIAs Phoenix-program, tenkte jeg akkurat slik. Jeg dro rett til William (Bill) Colby, CIA-direktør. Jeg visste ikke nok til å føle frykt og trodde det var lurt. Colby var sterkest knyttet til CIAs kontroversielle program som førte til tusenvis terrordrap fra USA i Vietnam. Ingen hadde skrevet om det før, så jeg skrev til Colby og vedla min første bok: »The Hotel Tacloban«, en biografi over min far som krigsfange under 2. verdenskrig.
Av to grunner ble det nøkkelen til CIAs dør: For det første lærte jeg hva gjøre for å få tillit i CIA. De fleste der så seg selv som soldater med en militær, nærmest «hellig» kommando-kodeks. Noen sier hva de skal gjøre. De hilser korrekt og gjør det. Colby ble sluppet ned bak fiendens linjer i Frankrike under 2. verdenskrig.

For det andre viste «Taclobanhotellet» hvordan jeg på dypere nivå kunne bygge bro mellom min generasjon som likte å knuse hemmelige koder med avansert IT og Colby-generasjonen, som «bare ville redde verden for frihet og demokrati». Vi fikk et far-sønn-forhold som gikk videre til flere eldre «seniorspøkelser» han henviste meg til. Noen av dem følte sågar at jeg bare prøvde å gi dem nytt liv, noe deres egne sønner aldri hadde klart.
Jeg fortalte Colby at jeg ville skrive bok for å avmystifisere Phoenix, og fikk helhjertet støtte. Colby likte tilnærmingen, som skulle se programmet fra flere vinkler. Han introduserte meg for flere eldre i CIA. Det ga åpninger og alt ble enklere. Jeg var flink til å intervjue og klarte å få folkene til å snakke. Det er viktig å bruke en organisatorisk vinkel når vi beskriver slike byråkratiske enheter som CIA eller DEA (krig mot narkotika). Det er byråkratier med sine historiske startpunkt, fra kongress-mandat vedtas til etablering med egne mål, organisasjons- og ledelses-struktur.

Jeg var heldig. Et av de første intervjuobjektene var Nelson Brickham. Han sto bak Phoenix-programmet i Saigon, 1967. Med toppkarakterer fra Yale ble han betraktet som organisasjons-geni. Han la ut om hvordan han organiserte og viste meg ulike ledd og avdelinger i CIA på en forståelig måte. Alt går fram av boka «The Phoenix Program», som jeg senere utga. Med Colbys hjelp fikk jeg tilgang til folkene som skapte programmets ulike komponenter. Jeg fant ut hvordan de tenkte og hvorfor de gjorde som de gjorde. Det ville jeg aldri ha klart, hadde jeg holdt meg til vanlig kurs fra Columbia School of Journalism, over i et tradisjonelt medie-hus. Da ville stien blitt for smal.

Men CIA-folkene jeg møtte elsket det breie perspektivet og likte å bli forhørt om hvordan de tenkte. Jeg forsto altså helheten bedre ved å bli personlig kjent med dem, og da «Phoenix-programmet» kom ut, ble de tatt på senga. Colby ble rasende og dermed prøvde New York Times (NYT) å kvele bokutgivelsen i fødselen. Som Guillermo Jiminez sa i et av intervjuene mine, ble det ikke fart på boksalget før nyutgivelse 25 år senere i Open Road Medias forbudte bøker. Guillermo spurte hvorfor boka ble blant de utvalgte og hvorfor det vokste fram en ny interesse for boka og hva CIA generelt står for idag. Som sagt fikk jeg 1990 jeg en grusom omtale i The New York Times (NYT) i 1990. Den ble skrevet av Vietnam-reporteren, Morley Safer. Han og NYT prøvde å drepe boka fordi jeg skrev: «Phoenix-programmet ville aldri vært vellykket om ikke Vietnam-reportere bevisst skjulte CIA-innsatsen».

Les mer i Friheten.