Norge - en «bananrepublikk»

Da Den første verdenskrig var over i 1918, ansvar, skyld og erstatningskrav plassert, hadde Norge en ambassadør med tittel Minister i Paris, Wedel Jarlsberg, med stor seilføring, og høg sigarføring som blandet seg inn sammen med de store i fordelingen av krigsbytte.

Norge hadde vært nøytral i krigen, men handelsflåten måtte seile, vi måtte jo tjene penger. Halve handelsflåten hadde krigsforlist etter som sjøkrigen etter hvert ble mer og mer nådeløs. Mange sjøfolk ble drept; navnene står på minnetavlene i Sjømennenes Minnehall i Stavern. Norge skulle få erstatning for krigstapene, og ministeren forkynte glad og fornøyd at Norge nå kunne overta Tysk Øst-Afrika, et landområde tre ganger Norges areal, ca. det nåværende Tanzania. Tyskland hadde som kjent 8 kolonier før krigen, som ble borte i Versaille-freden.

Den norske statsministeren Gunnar Knudsen svarte med kloke ord på dette storslåtte tilbudet: ”At hadde vi ikke vært i Afrika før, skulle vi ikke dit nå.” Men kunne ministeren med de gode forbindelsene få stormaktenes godkjenning av Svalbard-traktaten, ville vi være fornøyd. Ministeren ble selvfølgelig litt snurt over denne norske beskjedenheten, godkjenning av verdiløse øyer nord i isødet mot land i Afrika. I ettertid kan vi føye til lovende oljefunn i Tanzania. Allikevel mange kloke politikere i Norge både før og etter unionsoppløsningen.

Norsk utenrikspolitikk hadde vært på vandring, først til København, etter 1814 havnet den i Stockholm for å ende opp i Oslo i 1905 med nøytralitetspolitikken. Da den neste store krigen slo oss, flyttet utenrikspolitikken til Berlin for 5 år. Nå hadde nøytralitetspolitikken fått seg et kraftig skudd for baugen, og norsk utenrikspolitikk ble for sikkerhetsskyld overført til Washington på ubestemt tid.

Uttrykket ”bananrepublikk” stammer fra Honduras, og jeg viser til Store norske leksikon for utfyllende forklaring. Bananrepublikk betyr at landets politikk blir styrt av USAs næringsinteresser, og blant de mest kjente korporasjoner er United Fruit Company som hadde kjøpt opp store landområder. Ble de enkelte lands myndigheter for nærgående og begynte å stille krav til dem, klaget de til ”Prokonsulen”, dvs. USAs ambassadør i landet som var den egentlige herskeren og diktatoren. Hvis de lokale myndigheter ikke var lette å snakke med, trådte et nytt uttrykk i funksjon ”kanonbåtdiplomatiet”. Prokonsulen anmodet marinen om å sende inn en kanonbåt å skyte noen velrettede salver for å myke opp myndighetene. Nå løste problemene seg idet myndighetene la seg flate. USA og korporasjonene var tilfredse, folket sultet og led nød, men det var ikke USAs ansvar, det var de lokale myndighetenes ansvar. Ingen moral slår dobbelmoralen, og den lever i beste velgående i Vesten, USA, Norge og Europa.

Denne politikken har vært en suksess i 200 år, og den fortsetter uten store forandringer. Neste fase var å pumpe ledende politikere fulle av penger, fattet de ikke de riktige avgjørelsene etter anvisningene, mistet de ikke bare pengene, men livet. Den ”økonomiske hitman” ble sendt inn. Vi er alle glade i livet. Nå er det kommet ennå en ny fase i bananrepublikk-politikken; det er det myke statskuppet som president og Nobels fredsprisvinner Obama gikk sterkt inn for nemlig 29. juni 2009 mot igjen vårt kjære Honduras, hvor President Manuel Zelaya ble jaget fra landet, (mistet ikke livet som Allende i Chile), og oligarkiene satte inn sine folk; myrdet en del ubehagelige journalister og advokater på feil side og disse forbaskede fagforeningslederne, som aldri kunne gi oss rolige dager.

Den norske utenriksministeren Jonas Gahr Støre uttrykte tilfredshet over at demokratiet var gjenopprettet, og president Obama skulle bygge en stor militærbase der, som om den som var der, ikke var stor nok.

Misforstå meg ikke; det er ikke bare Honduras som har vært bananrepublikk, mer eller mindre alle land i América Latina har vært det. Cuba var der med 20.000 myrdete cubanere utenfor politistasjonene, og et folk som sultet og led nød. President Eisenhower var fornøyd og kalte diktatoren Fulgencio Batista ”mi amigo”. Og Norges arbeiderpartiregjering sendte våpen til denne mannen i 1958. Denne historia er stor, og dokumentasjonen større.

Les mer i Friheten.