Fattigmanns jul

ALDRI HAR VI nordmenn handlet så mye julegaver, sies det. Shoppingfrelste øser ut tusenlapper for gaver som ingen har bruk for, og når kjøpefesten er over, sitter mange igjen med restene etter julefeiringen, byttelapper og enda et par kredittkort uten dekning. Galskapen har inntatt landet vårt og på låven sitter profittnissen og koser seg med grøtfatet.

JULEN SKAL VÆRE harmoniens tid, god mat og det å glede andre. Men den glitrende stasen som vises i media, gjelder ikke alle, og dersom storkapitalen og matvaregigantene får det som de vil, så vil stadig flere havne utenfor skinnegangen. De som ikke har penger til gavedryss eller julemat. De som bare har seg selv og sin ensomhet. Det glemte folket som få hører om.

RUDOLF NILSEN SKREV om jula i de harde 30-åra. Den tiden hvor man var fattig blant de fattige. Hundre år etter vil man kanskje være fattig blant de aller rikeste som allting dreier seg om. Det kan komme til å bli langt verre, for forskjellen mellom fattig og rik i Norge er akselererende, og det som før bare kunne anes av andres rikdom, kommer nå for fullt inn i hodene til folk gjennom media. Det snakkes om nye klær til julebordet og nyttårsfesten som man “må” ha, og barna skal ha pakkekalender til flere tusen før selve fjellet av gaver på julaften. Julegavetips strømmer på både gjennom skjermen, i postkassa og fra hver eneste juleutstilling. Kjøkkenmaskiner, datautstyr og siste modell mobiltelefon som kan gjøre alt det man egentlig ikke har bruk for. Prislappen er blitt det viktigste for mange og hjemmestrikkede sokker er blitt nesten en fornærmelse.

SÅ SITTER MAN der med en lusen trygd eller sosialpenger, og undres hvor i verden man falt av lasset. Man bor kanskje alene i ei stor blokk, kjenner ingen og har heller ingen penger til å invitere noen eller til å reise til familien i Nord-Norge. Det finnes ikke lenger noen julekort på kaminhylla, for den tradisjonen forsvant slik som også de lokale postkontorene. Ikke finnes kaminen heller, for nå skal man være miljøbevisst og holde seg til elektrisk fyring og varmepumpe for de som har råd til det. Da er det kanskje bare julemiddagen tilbake. Ribbe og surkål i ensomhet. Men heller ikke det er slik det engang var.

BORTE ER BUTIKKEN på hjørnet, borte er den uformelle praten over disken og kanskje en kaffekopp og en julekake, slik det var før. Det er matvaregigantene som har tatt over folks behov for mat i magen, og slik utviklingen fortoner seg vil matvaremonopolet være et faktum om ganske få år. Med priser som er tilpasset den nye kapitalistiske guden, hvor Jesusbarnet og hans nøysomme livshistorie er glemt. Den nyfattige må kjempe seg fram i supermarkedets sterile korridorer hvor matvarene er pakket i isopor og plast med glanset reklame. Først må man betale for mer enn en selv kan spise, for alt er i porsjonspakker, så må man også betale for emballasjeindustriens unødige sløsing med ressurser, og siden forventes det at man må komme seg tilbake til kildesorteringa, for miljøbevisste er vi alle opplært til å være. At det kan være et problem for noen bare det å komme seg til og fra de store varehusene, er ikke på agendaen, for de som bestemmer kan sjelden forestille seg livet uten bil.

HVORDAN VIL FRAMTIDEN fortone seg for de som allerede i dag er oppgitt av samfunnet. Hvordan vil psykiatrien forholde seg til stadig lengre køer av ensomme mennesker i en verden hvor alt som kunne skape menneskelig kontakt i hverdagen er utradert av de kapitalistiske gigantene?
KANSKJE VAR DET tross alt litt mer menneskelig varme i Rudolf Nilsens tid, da de fattige fikk utdelt en halv kilo hestekjøtt og en sekk ved. Den tiden kommer snart da selv hestekjøtt er blitt for dyrt og vedovnen ikke finnes, for det er de private strømleverandørene som har eiendomsretten til vinterkulda, og uten strøm fryser folket i hjel.

SÅ ER DET bare å ønske god jul gode nye år til de som har forstått at monopolkapitalismen dreper. La revolusjonens røst tale.