PRIVATE SELSKAPER ER KRIGENS HUNDER

I 2002 gikk den israelske okkupasjonen av Palestina over i en ny fase.

GEIR SKAVERN
DET SOM FREM til 1980-tallet hadde vært et overskuddsprosjekt, gikk over til å bli et stadig større pengesluk. De begynt å tjene mindre på å hente ut naturressursene og den billige arbeidskraften enn det de fikk igjen fra å opprettholde okkupasjonen. Den israelske økonomen Shir Hever beskriver denne utviklingen i boka «The Political Economy of Israel´s occupation».

VED STARTEN AV den andre intifadaen i 2000 begynte Israels politiske- og militærledelse å se til de metodene USA brukte i «krigen mot terror» for å spare penger. Shir Hever støtter seg til forskning utover sin egen når han viser at vedlikehold av kontrollposter og forsvar av bosetninger ble privatisert (Farlige forbindelser 2012, s 18). Resultatet ble ikke at okkupasjonen ble billigere for Israel, men det skapte forretningsmuligheter for private aktører som fikk tilgang til et nytt marked. Det som også skjedde var at den israelske regjeringen kunne skyve fra seg ansvaret for brudd på menneskerettighetene.

Krig på anbud
DEN MODERNE PRIVATE militær industrien vokste frem ved starten av 1990-tallet. Utviklingen ble drevet frem av slutten på den kalde krigen, forandringer i krigens natur som visket ut skillelinjer mellom soldat og sivil og den generelle trenden i privatisering og out-sourcing som spredde seg i verden (Singer 2005). Med skiftet i maktforholdene ble militære styrker redusert, det ble en mer ustabil verdenssituasjon som krevde flere soldater og samtidig ble krigshandlinger mindre profesjonelle og mer kaotisk. Vestlige land kviet seg også mer for å intervenere i konflikter. Det ble skapt en situasjon hvor et tilbud trengte et marked, samtidig som utviklingen i samfunnet i større og større grad tillot privatisering av offentlige tjenester.

INNEN 2005 BLE situasjonen slik at Irak var en av de største amerikanske operasjonene siden den kalde krigen. Irak ble også den største arbeidsplassen for private militære firmaer (Singer 2005). I Irak har private aktører lidd større tap av menneske liv enn noen av den amerikanske hærens divisjoner. Også i Irak faller de private firmaenes handlinger uten for de militære kommandostrukturene og de juridiske systemene. De bidrar til at USA kan fra si seg krigsforbrytelser. Og private firmaer har ikke den samme forpliktelsen til «oppdraget» som en nasjonal hærstyrke har. De kan pakke sammen å dra når de vil.

Group 4 Securior (G4S)
G4S ER ET internasjonalt selskap som leverer private sikkerhetstjenester. Selskapet er en markant aktør innen det voksende private sikkerhetsmarkedet i Israel. Selv om selskapet allerede i 2002 lovet at de skulle trekke seg ut fra de ulovlige bosetningene på Vestbredden leverer de fortsatt utstyr til israelske kontrollposter, fengsler og sikkerhetssentre. Menneskerettighets organisasjoner har bevis på at palestinske fanger blir torturert i senter som G4S leverer til (Farlige forbindelser 2012). Etter stort internasjonalt press uttalte G4S i 2011 at de ikke ville fornye de mest kontroversielle kontraktene etter de løpte ut. Men de vil fortsette å støtte opp om okkupasjonen ved å lever sikkerhets- og alarmtjenester til banker og forretninger i Israels ulovlige bosetninger (g4s-rapport 2012).

SÅ LENGE G4S forsetter med å utføre tjenester på okkupert land bidrar de til å opprettholde de ulovlige bosetningene og undertrykkelsen av det palestinske folk. Og dette selskapet er en av Norges største leverandører av sikkerhetstjenester, de lever til statlige og kommunale institusjoner, samt flere store private selskaper (G4s-rappport, 2012). Også oljefondet investerer i dette selskapet.

Etikk som estetikk
OVER DE SISTE tiårene har det stadig blitt mer populært for selskaper både i inn og utland å profilere seg som ansvarlige selskap som kjenner sitt miljø- og samfunnsansvar; pene ord som sjelden betyr så mye, særlig om de risikerer å tape penger; den Norske stat gjør det samme. I Fagforbundet- og Norsk Folkehjelps rapport Farlige forbindelser – norske bånd til den israelske okkupasjonen skriver de om Statens Pensjonsfond Utland og 13 andre norske banker og fondsforvaltere som investerer i selskaper som tjener på Israels okkupasjon i Palestina. 12 av selskapene det pumpes norske kroner inn i er involvert i alvorlige lovbrudd: Alstom, Caterpillar, G4S, Cement Roadstone Holdings, Cemex, Clal Industries and Investment, Heidelberg Cement, Hewlett-Packard, IDB Holding, Israel Electric Corporation, Motorola og Veolia.
NORGE MÅ SLUTTE å handle med Israel – og selskaper som som bidrar til å opprettholde okkupasjonen av Palestina. Palestinernes endelige frigjøring må være deres eget verk, men Norge skal ikke være med på å holde de nede. Israel er USAs allierte i Midtøsten og har fått lov til å uhemmet bedrive terror mot det palestinske folket. De okkuperer land og driver sivilbefolkningen fra hus og hjem, og til dette bidrar Norge, som storleverandør av krigsmateriell til Israel, brukt blant annet ved folkemordet på Gaza.
Kilder:
Norsk Folkehjelp og Fagforbundet (2012) Farlige forbindelser – norske bånd til den israelske okkupasjonen, Peter W. Singer, Outsourcing war, Palestinakomiteen