Leder: Om å bli et null i skattekommisjonen New

Uttrykket «å være et null i fattigkommisjonen» er et gammelt norsk utrykk som betyr å være helt ubetydelig, uten innflytelse, eller en person som ikke regnes med. Det brukes gjerne om dem som faller helt utenfor eller blir oversett. Begrepet stammer fra det gamle norske fattigvesenet, der fattigkommisjoner (opprettet fra 1700-tallet) styrte «fattigkassen». De som trengte støtte hadde absolutt ingenting de skulle ha sagt, og ble av samfunnet ansett som verdiløse eller «et null». 

Harald Øystein Reppesgaard
Skattekommisjonens forslag til nytt skattesystem er ikke tilfeldig. Det er et personlig utspill fra finansministeren som nedsatte kommisjonen for bare snaue 6 måneder siden. Hvorfor hastet det i disse tider? Etter press fra EU?  De rike er ikke rike nok.
 Forslaget må ses i et historisk perspektiv.
Kapitalismens utvikling skapte stor klasseforskjeller mellom fattige og rike på 1800 og 1900-tallet. Vulgærkapitalismen har vist seg i ulike forkledninger og varianter opp i mot 2. verdenskrig. Seinere er den blitt mer raffinert og mindre transparent i sin nyeste form som gjennom finanskapitalismen. 
Reformene som arbeiderklassen tiltvang seg gjennom kamp og harde forhandlinger skulle tette gapet mellom rik overmakt og fattig avmakt. Før og etter den 2. verdenskrig het det fra arbeiderklassens partier, DNA og NKP, at vi ikke lenger skulle ha fattige mennesker i landet, Men den sosialdemokratiske blandingsøkonomien, som var grunnlaget for DNAs politikk i Norge, lot de rike bli mye rikere. Velferdsstatens positive utvikling varte til slutten av 1990-tallet. De ulike regjeringene begynte å skru klokka tilbake. Reformene betydde nå nedbygging av velferden. Kapitalismens seier over blandingen av kapital og statsstyring ble fullbrakt av Stoltenbergs regjering i 2008. Det frie markedet dominerte lenge før EØS-avtalen1994 men i avtalens harde krav, ble all statlig økonomisk innblanding i praksis fjernet. Norsk økonomi dirigeres kun etter lover og regler besluttet av det autokratisk EU som står over våre egne nasjonale bestemmelser. Det norske økonomiske demokratiet er i realiteten kastrert. Gapet mellom de rike og fattige har økt enormt de siste 30 år. Denne økonomiske politikken har særlig gått ut over rettighetene og velferden til syke og uføre mennesker og minstepensjonister. 
Det er to forhold som til nå har rasert velferden for de dårligst stilte: Pensjonsforliket i 2025 og knesettingen av arbeidslinja for uføre og høyere pensjonsalder. Vekk med 62 års pensjonsalder. Nå gjelder 67 år. De slitne sinn og kropper må slite i 5 år til.
Nå kommer skattekommisjonens forslag i tillegg. Den vil gi en storartet gave til de rike oligarkene ved å rane de dårligst stilte i landet. Jens Stoltenbergs skattekommisjon foreslår store kutt i formuesskatten på inntil 25 milliarder kroner. Foreslåtte lettelser i inntektsskatt vil koste staten 18,5 milliarder kroner i skatteinntekter. Dette har representantene for Ap og Høyre gått inn for.
Det er mange finurlige regnestykker på mange Excel ark som maskerer realitetene i forslagene. Skattekommisjonens motiv og tenkning kan ikke ha hatt mange gram sosial og solidarisk holdning i bagasjen i sitt arbeid.
Hvem tjener på dette? Nettopp personer med store formuer, fordi kommisjonen foreslår betydelige lettelser i formuesskatten. Den største gevinsten tilfaller de med de høyeste
formuene. Norske eiere og investorer vil få lavere samlet skatt på kapital og bedre rammevilkår for investeringer. 
Hvem taper på dette? Forbrukere av varer og tjenester får høyere merverdiavgift (moms), dersom dagens satser økes. Det gjelder alt fra mat til treningssentra, teknologi og kultur. De største skattelettelsene går til eliten av de rikeste, mens vanlige husholdninger vil få høyere avgifter som rammer alle uansett økonomisk bæreevne. Andre får skatteøkninger. 
Det groveste utslaget er at de som pensjonerer seg ved 62 år mister det faste skattefradraget som alle har til nå. De kan få opp mot 40.000 kr mer i skatt i året. Det gjelder 67.000 pensjonister. Hvem er de? De som går av med pensjon 62 år gamle er ført og fremst sliterne og de syke i samfunnet. De som ikke har helse eller styrke til å stå lenger i lønnet arbeid. Sannheten er at de skal tynes i 5 år ekstra til de blir 67 år for å få skattefradraget! Dette er som hånd i hanske til Pensjonsforliket. Trusselen om skattefradraget er verktøyet for å gjennomføre elendigheten i Pensjonsforliket. Denne gruppen av tidlig pensjonerte vil øke enormt slik den generelle fysiske og mentale folkehelsen ser ut til å gå i en hurtig nedadgående kurve. I tillegg forråes arbeidsmiljøet på alle sektorer. Disse menneskene som utgjør «prekariatet» kommer nå særlig fra middelklassen. Middelklassen reduseres og endres fra å være solide skatteytere i aktivt arbeid til å yte nye millioner til Onkel Skrue-adelen, tatt fra minstepensjonene.
Skattekommisjonens rapport er en naturlig del av den høyrepolitikken Ap har ført med applaus fra borgerskapet siden statsminister Gro Harlem Brundtlands dager, særlig fra 1990 til 1996. Hun så øyensynlig opp til den engelske statsministeren, «Jernkvinnen» Margaret Thatcher, som knekket fagbevegelsen og velferdsstaten. Ellers er det de sosialdemokratiske partiene i Europa som i de siste 25 år har gått i bresjen for å demontere de store og gode reformene for vanlige mennesker etter krigen. SPD i Tyskland satte en standard i 2001 med fire reformpakker (Hartz I-IV) som førte til et knallhardt arbeidsmarked og arbeidsledighet for mange hundretusen personer og med sterk nedkutting av pensjoner og syketrygd. England kom snart etter med Labour og statsminister Blairs storartede rasering av den britiske velferden. Stoltenbergs regjering i 2005 hadde således gode rollemodeller for å drive den sammen demonteringen av vår egen økonomisk politikk. Ap har støttet kompromisser utallige ganger med Høyre i den økonomiske politikken som bare har styrket kapitalkreftenes makt på bekostning av arbeiderklassen. Dette har drevet fram større ulikheter i Norge man ikke kunne forestille seg. Ap har ikke vilje til å avskaffe ulikhetene og å få til en rettferdig økonomisk omfordeling. Det ser vi igjen og igjen.
Jan Davidsen, leder i Pensjonistforbundet sier til Fri Fagbevegelse: «Dette er en omfordeling fra vanlige arbeidsfolk og pensjonister til de som er rikest. Dette vil i første rekke ramme alle som slutter i arbeid på grunn av dårlig helse. Skattekommisjonen gjør ingen ting med den største utfordringen i Norge i dag, nemlig framveksten av stadig flere fattige folk med lav inntekt.»
Prekariatet, taperne i skatteforslaget, er uten forhandlingsrett og har ingen egen politisk styrke for å hevde seg i kampen om den økonomiske fordelingspolitikken. Det er snart 70 000 personene som er de svakeste på alle måte i møte med kapitalismens grådighet. De faller utenfor og blir ignorert. De som trenger støtte har absolutt ingenting de skulle ha sagt. Samfunnet behandler disse som verdiløse og som et «null». Derfor blir de også bare et «null» i Skattekommisjonen.