Krigs-presidenten Obama i Norge

Når dette leses har Obama mottatt fredsprisen i Oslo. Presidenten trenger i høyeste grad signaler om fred, slik landet hans er involvert i krig i Irak, Pakistan og Afghanistan. Dette påfunnet med å gi ham prisen kunne kanskje bare Jagland ha funnet på. Han var altså tvunget til å motta den om han ville eller ikke. Spørsmålet om de pågående krigene i Midt-Østen og Sørøst-Asia er pinlige uansett.

USA er altså involvert i krig, slik landet har vært i store deler av tida etter 2. verdenskrig. Har landet vært tvunget til det? Nei, det har det ikke. Det er USAs forsøk på å beherske verden som er årsaken til det. Og hvorfor er det ”nødt” til å beherske verden? Det følger av kapitalistisk storambisjoner. Vi har sett det gang på gang: Vietnam-krigen sitter kanskje sterkest i minnet. Der tapte USA, men ambisjonene lever videre. De stammer egentlig fra USAs indrepolitisk struktur: Kapitalisme som har som mål å beherske og utbytte verden.

Det er ikke enkelt i Midtøsten, der USA er involvert i krig i tre land: Afghanistan, Irak og Pakistan. Å holde krigene gående koster USA mye, for ikke å snakke om hva det ville kostet å vinne eventuelle seire.

USA har annonsert at landets nærvær i Irak skal reduseres til 50 000 mann i løpet av 2010 og at all tilbaketrekning skal skje i 2011. Men dette blir nok vanskelig å få til. I Afghanistan er det mye verre: 30 000 nye soldater skal sendes dit. Det er en opptrapping, men skal gi grunnlag for en usikker nedtrapping. Obama håper på at soldatene skal være ut før han skal prøve seg på en ny presidentperiode – om tre år. Men president Karzai sier han er avhengig av hjelp fra utlandet i lang tid framover – kanskje i 15 år.

Men dette er nok bare urealistiske framtidsvyer.

USAs problemer har sine årsaker i landets fortsatte hensikt i å beherske verden. Og hvorfor denne beherkelsen. Det er mange grunner. Men det viktigste er sikkerheten for å ha tilgang til nødvendige råstoffer til innenlandsk bruk. Landet har stort sett brukt opp sine egne råstoffer; derfor må det ha tilgang på slike råstoffer. Og det er ikke nok for USA å handle på verdensmarkedet. Nei, det må ha slik tilgang at det kan legge beslag på dem om nødvendig. USA skal aldri måtte stå med lua i handa. Før han reiste på sitt utenlandsbesøk la han fram en plan for hvordan han skal klare å skape flere arbeidsplasser i landet.

Altså: Krigene i utlandet legger hindringer i veien for USAs innenrikspolitiske mål. Dette er nok det største problemet for landet. Å beherske begge delene samtidig er svært vanskelig. Men det ser ut for at landet må gjøre det – i hvert fall slik styresmaktene ser på situasjonen.

Hvordan skal USA makte denne kampen på to fronter – i innlandet og i utlandet? Det er ikke lett i dag å se hvordan det kommer til å gå.

Landet merker nok økende motstand i mange områder av verden: I Latin-Amerika er landene i ferd med å samle seg om en del felles mål. USA må nok forsøke å holde seg på noenlunde god fot med dem. Et godt samarbeid med dem skulle jo tjene USAs interesser også.

Det er likevel høyst usikkert hvordan USAs tradisjonelle dominans i verden vil gå i hop med en mer frigjørende verdensbevegelse – også bevegelser i sosialistisk retning. USA blir nok nødt til å jenke seg. Vi veit ikke hvor raskt utviklingen vil gå – heller ikke hvilken retning land som Kina og India vil ta. Kina har foreløpig en god del sosialistiske elementer i sin økonomi. Denne økonomien begynner nå å få et anselig omfang. Den er vel snart på nivå med USAs økonomi.

Vi ser at verden er i rask utvikling. Det som er spennende er hvor rask utviklingen blir i retning av sosialisme. Utviklingen i Asia, Afrika og Sør-Amerika har nok alle muligheter til å gå i sosialistisk retning. Det vil være den enkleste måten for disse landene, ikke bare å få en vekst – men en vekst som virker utjamnende på de voksende økonomiene. Å få en vekst som virker utjamnende er viktig til forskjell fra den veksten som de gamle økonomiene i vest bygde på – der veksten var forholdsvis høg, men ikke jamt fordelt i befolkningen, det vil si det førte til klasseforskjeller. For å få til en jamn vekst, kreves det planøkonomi i en eller annen form.