Litteratur som våpen: Jens Bjørneboe New

Bjørneboes forfatterskap er prega av store endringer og brudd.  Han begynte som konservativ antroposof.  Fra slutten av 1950-tallet ser vi imidlertid en tydelig radikalisering og en bevegelse i retning av anarkismen og marxismen.  Det er imidlertid svært vanskelig å plassere Bjørneboe i en kategori eller sette ham i bås.  Han slo i mange retninger, og fordi han slo så hardt, fikk han mange fiender.
Jan Arthur Nilsen
 

En tydelig tendens gjennom hele forfatterskapet er et sterkt engasjement.  Noe av grunnen til at han engasjerte seg så sterkt, var at han var uhyre kritisk til det norske samfunnet og myndighetene.  Hans hovedankemål var nok at han så tendenser til det en kaller «den sterkestes rett».
For Bjørneboe var det kampen for de svake som sto øverst på dagsorden, og i denne kampen brukte han ofte storslegga.  Han var nok fullstendig klar over at når han gikk så hardt ut som han gjorde, ville det skape sterke reaksjoner.  Bjørneboe var imidlertid ei hard negl, og han lot seg ikke knekke av motbør, men sto oppreist i stormen.  I tillegg var han modig og våget å si ting han visste han ville bli hata for og ting svært få andre våget å si.
Kampen for de svake
En rød tråd i forfatterskapet er altså engasjementet for de svake, de utstøtte og avvikerne.  Han ville bruke sin innflytelse til å gi disse menneskene et verdig liv og gi dem rettferdighet.  I flere av bøkene skildra han overgrep begått mot svake grupper, for eksempel gjennom rettsvesenet og skoleverket.
Det antiautoritære
Bjørmeboe følte en djup avsky for mennesker med autoritære tendenser, mennesker som har glede, nytelse og tilfredsstillelse av å ha makt over andre, mennesker med et sterkt begjær etter makt, maktsjuke psykopater.  
Dette er en viktig del av bakgrunnen for at han viet sitt liv og sitt forfatterskap til kampen mot maktmisbruk og overgrep begått av autoriteter og myndigheter.  Han så på maktmennesker som profesjonelle løgnere.  Kampen for sannheten må derfor nødvendigvis bli en kamp mot det etablerte og makta, både den religiøse, den politiske og den statlige.
Religion
Etter hvert som Bjørneboe nærma seg sosialismen, utvikla han en stadig mer kritisk holdning til kirken.  Han så i stadig større grad kirken og kristendommen som midler til undertrykking.  Hans motvilje mot kirken hadde også historiske årsaker.  Historisk sett har kirken ofte stått som representant for ondskap.  Geistligheten har opp gjennom historien i mange sammenhenger fungert som Satans tjenere og håndlangere.
Åndelig sett så Bjørneboe kirken som representant for vanetenkning, og han så kampen mot vanetenkning som svært viktig.  Bjørneboe ville oppmuntre folk til å tenke utenfor de etablerte tankebanene, våge å tenke nytt.
Historieforfalskning
Bjørneboe reagerte sterkt på mye av historieskrivingen i etterkrigstida.  Etter 2. verdenskrig hadde tyskerne klart å plante en vrangforestilling inn i historiebøkene, nemlig at det var en ideologi, nazismen, som sto bak jødeutryddelsene.  Faktum er jo derimot at det var mennesker som sto bak og utførte massedrapene.  En ideologi kan ikke drepe, bare fungere som inspirator.
En utbredt misforståelse i etterkrigstidas norske historieskriving var at nazismen var bekjempa.  Bjørneboe så det imidlertid slik at nazismen levde i beste velgående i Norge, bare i andre forkledninger.  Nazistiske holdninger ligger og ulmer under overflaten, men dukker innimellom opp til overflaten, for eksempel i form av det noen kaller hverdagsnazisme , forakt for alt som er annerledes, angiveri satt i system, overgrep begått av maktpersoner eller behandling av vanlige lønnstakere som noe dritt.
Kommersialisering og markedstenkning
Bjørneboe hadde sterke motforestillinger mot kommersialiseringen og merkantiliseringen av samfunnet, hvordan samfunnet ble en markedsplass dominert av kremmere og kremmerånd og der mennesker ble vurdert etter sin markedsverdi.  Disse tendensene har jo bare forsterka seg de seinere årene med høyredreiningen av politikken og nyliberalismen.  I dag gjennomsyrer markedstenkningen alle sider ved samfunnet og arbeidslivet.
Verdenssyn
Hans påvirkning fra marxismen kommer kanskje tydeligst til uttrykk i hans verdenssyn.  Han opererte med to kategorier av mennesker: herrer og tjenere, undertrykkere og undertrykte og kampen mellom disse.  Denne kampen foregår i dag og har foregått opp gjennom historien med mye blod og tapte menneskeliv i kjølvannet.  Bjørneboe så menneskehetens historie som en historie om jevnlige og gjentatte folkemord.  Han sammenligna verden både med et galehus og et slaktehus.
Den frihetlige sosialismen
Store deler av livet bekjente Bjørneboe seg til den frihetlige sosialismen.  Denne kampen har vært hard med mange offer og har foregått på mange plan.  Han skriver at «Mennesketankens vei mot friheten har vært en vei gjennom torturkammere, blod og bål.  Intet vekker et slikt hat hos de trygge, frelste, troende, som den skeptiske, kritiske tanke».
Massemedia
«Vi er gjennom presse, radio, bøker utsatt for en trommeild av løgn og halvsannheter.»  Dette uttalte Bjørneboe i 1956, før fjernsynets tid og lenge før internett og sosiale medier var påtenkt.  At media fungerer som talerør for og håndlangere for makta og det etablerte er altså ikke av ny dato.
Det totale opprør
Bjørneboe gikk hele veien, løp linen helt ut.  Aldri halvveis.  På grunn av sin kompromissløse holdning og frittalenhet skaffet han seg etter hvert mange fiender.  Periodevis skal han ha hatt få eller ingen venner.
En tragisk skjebne
Alle som velger å avslutte livet for egen hånd er det en kaller tragiske skjebner.  For mange av dem, antagelig også for Bjørneboe, kom nok døden som en befrielse fra lidelse, både fysisk og psykisk lidelse.  Dessuten er det jo ofte slik at når rusmidlene tar kontrollen, er det bare en sannsynlig utgang.
Arven
Arven etter Bjørneboe er en oppfordring til å kjempe for sannheten.  Slik han så det, står sannhet i motsetning til makt.  Kampen for sannheten innebærer derfor en kamp mot makt og maktmennesker.  Ved en anledning brukte han karakteristikken «middelmådighetenes diktatur» om Norge.  Her er det behov for utskifting og utlufting.  Han forteller oss også om nødvendigheten av å kjempe for rettferdighet for de svake og utstøtte, vise solidaritet med de som faller utenfor og som blir dårlig behandla og sett ned på av samfunn og medmennesker.
En pessimistisk undertone gjennomsyrer mye av forfatterskapet, men han øyna også håp.  En positiv tendens han hadde merka seg var en økende global bevissthet etter 2. verdenskrig.  Tendensen til økende global bevissthet har heldigvis vært for oppadgående i åra etter Bjørneboes død i 1976.