Aleksander Pusjkin (1799 - 1837) og romanen «Jevgenij Onegin»

Romanen på vers med tittelen ”Jevgenij Onegin” er uten tvil et hovedverk i verdenslitteraturen. Aleksander Pusjkin skrev romanen i årene fra 1824 til 1831.

Det var den eminente klassiske filologen Olav Rytter som tok på seg den formidable oppgaven med å oversette ”Jevgenij Onegin”. Olav Rytter, som også hadde en bred kosmopolitisk bakgrunn, brukte hele fem år på å oversette romanen på vers. Fem år! Olav Rytter kjenner vi kanskje best fra krigen som ”Stemmen fra London”. Men han er også kjent som informasjonsoffiser under frigjøringen av Finnmark i 1944. 

”Jevgenij Onegin” kom ut i 1966 i Oslo på elegant og lett tilgjengelig nynorsk på Det Norske Samlaget. Olav Rytter skrev også en innledning i boken på omlag femti sider. Forordet er et utmerket hjelpemiddel for en utålmodig leser til å forstå det gripende kjærlighetsdramaet som du finner i romanen! 

Marion B. Koksvik

Mon tro om ikke livshistorien/biografien til Aleksander Pusjkin er vel så dramatisk som verseromanen ”Jevgenij Onegin”? Ta for eksempel ”stamtreet” både på fars og mors siden! Aleksander har virkelig noe å slekte på! På fars siden kommer han fra en eldgammel russisk bojarslekt.

 
Bare for å nevne: En av forfedrene, Petr Pusjkin, kjempet i hæren til tsardynastiet Romanov. Som takk for den militære innsatsen fikk Petr Pusjkin store jordgods i lønn. Ikke nok med det! Oldefaren var også militær og tjente i et garderegiment under tsar Peter den store (1672-1725).

Men etter hvert minsket den store rikdommen. Far til vår Aleksander, Sergej Pusjkin, levde et liv som vi kjenner best gjennom litteraturen til Tolstoj, Turgenjev og Tsjekhov. Etter en kort offiserskarriere lever Sergej såkalte ”glade dager” i Moskva, forsømmer godsene ute i provinsen og blir beskrevet som en talentfull representant og ”russisk franskmann” for den herskende ”salongkulturen”. Moren, som visstnok er lite interessert i hjemmets oppgaver, deltar også livlig i det overfladiske selskapslivet. Her talte man fransk, og man kjente godt fransk litteratur og smak. 

Hjemmet hadde også et stort bibliotek av både eldre og moderne fransk litteratur. I dette biblioteket stengte Aleksander seg inne og leste alt han kom over. Bare ti år gammel kunne han de franske klassikerne utenat! På denne tiden skrev han også vers og små komedier på fransk. Allerede nå et varsel om en ”gigant” og  et kommende geni i den russiske litteraturen!
Hvorfor har vår helt Aleksander Pusjkin et eksotisk afrikansk utseende? Han stammer jo fra en kav gammel russisk adelsslekt! Nei! 

En morsom opplysning: Aleksander som fremfor alt blir regnet som RUSSISK, har ikke bare røtter i Russland, men også i Etiopia. Det er her morsarven kommer inn. Moren var nemlig barnebarn av Ibrahim Gannibal, en berømt general i hæren til tsar Peter den store. 

Hvordan havnet Ibrahim Gannibal i Russland? Via menneskesmugling som i våre dager? Tja! Bak oldefaren Ibrahim skjuler det seg nemlig en fantastisk røverhistorie med enkelte uklare punkter. Er Ibrahim virkelig sønn av en stammehøvding nord i Etiopia? Sikkert er det: Han er ikke araber, selv om han ble kalt ”Araberen til Peter den store”. Nok om det! 
Saken er at Ibrahim kom som gissel til Tyrkia. Så skjer følgende: Tro det eller ei! Den russiske ambassadøren betaler løsepenger for den staselige Ibrahim og tar ham med som ”gave” til Peter den store. Her blir etiopieren innrullet i hæren, hvor han imponerer med bragder på krigstokter og dermed forfremmet til general. Aleksander Pusjkin fornekter ikke sine afrikanske røtter. Tvert imot! Han omtaler gjerne Afrika som ”Mitt Afrika”. Viktig å vite for ”nye” nordmenn som ”sliter” med afrikanske røtter!

Den purunge Aleksander Pusjkin, begynner tidlig å reagere mot ”overforingen” av den utenlandske dominansen i kulturlivet. I stedet for tom selskaplighet våkner en glødende interesse og kjærlighet i ham for russisk språk, folkeviser og tradisjoner. Gode støttespillere her er barnepiken, tjeneren Nikita og især mormoren. Det sies at det er mormoren som lærer Aleksander å lese og skrive russisk! Og hun beretter om alle heltedådene til oldefaren Gannibal!
Da Aleksander er bare tolv år i 1811, blir han sendt til en seksårig eksklusiv nyopprettet skole: lycéet i Tsarskoje Selo. Skolen var selvfølgelig bare for gutter fra det høyeste aristokratiet. Prosjektet ble vurdert som en ”liberal raptus” av daværende tsar Aleksander 1. Skolen holdt også til i en fløy i et palass, som tilhørte tsaren. 
Målet for skolen var å utdanne elevene til utenrikstjenesten. Læreplanene hadde derfor en stor bredde. Humanistiske fag fikk stor plass, men også matematikk, logikk, filosofi, juss, statsvitenskap etc.  

I lycéet i Tsarskoje Selo var det også ansatt et eksklusivt utvalg av lærere. Det skulle senere vise seg at enkelte av lærerne kom til å spille en rolle i den revolusjonære bevegelsen som førte frem til den mislykkete dekabristoppstanden i 1825.  Dermed ble skolen stengt av den nye tsaren, Nikolaj 1.

I krigstiden rundt 1812 var ikke elevene i lycéet bare interessert i skolefagene, men også i de historiske hendelsene ute i Europa. Da Napoleon herjet i Moskva og russerne satte byen i brann, skrev Aleksander følgende om krigshandlingene: (sitat) ” … slektningene våre hadde med nytt om krigen hver søndag … leste opp meldingene med tordenrøst i møtesalen. Avisrommet var aldri tomt i fritiden vår. Vi slukte russiske og utenlandske aviser og diskuterte meldingene i det uendelige”. 
Men inntrykket fra krigen stopper ikke diktertrangen hos Aleksander. I skoleårene fra 1811 til 1817 er det funnet så mange som 129 av hans dikt.

I 1817 får Aleksander en underordnet stilling som sekretær i utenriksministeriet i Petersburg. På denne tiden har han allerede oppnådd ry som en lovende dikter. Han elsker friheten etter den seksårige skoletiden og lever en periode et livlig fornøyelsesliv med ball, teater med platt innhold, svirelag og erotiske eventyr; et vanlig liv for datidens ungdom av aristokratiet. Dette villsomme fornøyelseslivet skulle han senere komme til å ta sterk avstand fra og hate. Men erfaringer fra denne tiden finner vi igjen i skildringen av hovedpersonen og miljøet i romanen ”Jevgenij Onegin”. 
Til alt hell går altså Aleksander snart lei av overklasselivet. Han etablerer nye vennskap; bl.a. med den unge moralfilosofen Pjotr Tsjaadájev (1794-1865). Se ”Filosofiske brev” nylig utgitt på Solum forlag. Videre blir Aleksander inspirert av nye litterære krav til russisk folkemål. Han finner også inspirasjon i en politisk undergrunnsbevegelse, som arbeider for å avskaffe både tsarens enevelde og livegenskapet for bøndene. Et revolusjonært syn kommer nå til uttrykk i Aleksanders epigrammer med den følge at ”uværsskyer” begynner å samle seg rundt ham. Livet hans får med ett en dramatisk vending med FORVISNING. 

Kort fortalt: I 1820 straffer tsar Nikolai den opprørske poeten til forvisning; ikke til Sibir, men til sør i Russland, og fire år senere til forvisning på familiegodset Mikhailovskoje. Med et moderne utrykk innebærer forvisningen at Aleksander blir ”overvåket” resten av livet. I dag opplever vi også at kineserne i Hong-Kong er inne på tanken å bruke forvisning som straffemetode.   

Forestill deg overgangen for vår Aleksander fra en triviell kontorjobb i Petersburg til konfrontasjonen med et ”konglomeratet” av kaukasiske folkegrupper! Her møter han orientalske kulturformer som ”kolliderer” med russisk-europeisk kulturform. Her solidariserer han seg med grusiere, tsjetsjenere, tsjerkessere o.a. som har en sterk frihetstrang til å løsrive seg fra russisk styresett.  Ta for eksempel eposet ”Fangen i Kaukasus”! Hvilken slående tittel for å illustrere situasjonen i ”kruttønna” Kaukasus! 

Forvisningen til Kaukasus utløser en nesten ”eksplosiv” skapertrang hos Aleksander. Det er på denne tiden han skaper mesterverk som ”Sigøynerne” og ”Fontenen i Bakhtsjisaraj”. (I dag er fontenen et ettertraktet turistmål på Krim). Disse to verk kan du også få gleden av å lese på norsk.   

I 1826 er det finis med forvisningen. Tsaren ”tilgir” rebellen. Aleksander får nå en stilling av tsaren ved hoffet og sensur. Trass i denne ”tvangstrøya” skaper helten vår mesterverk på mesterverk med frapperende titler som ”Bronserytteren”, ”Stengjesten”, ”Festen under pesten”, ”Spardame”, tragedien ”Mozart og Salieri” m. m. 
Dette sistnevnte verket (oversatt i 1974) hadde premiere på Det Norske Teater i 1994 med to kvinner i hovedrollene: Marit Østbye og Agnete Haaland. En magisk opplevelse! Et rystende drama om misunnelse i musikkens verden! 
På dødsleiet innrømmer Salieri en grusom forbrytelse: Han hadde forgiftet den store Mozart! Salieri har også gått inn i historien som en bråkmaker med en ”plystrekonsert” under fremføringen av Mozarts ”Don Giovanni”.

Hvordan ender livet til Russlands største lyriker? Ytterst tragisk! Han dør i en tåpelig duell med en fransk rojalistisk emigrant utenfor Petersburg i 1837. Årsaken? Ondsinnete rykter om at den skjønne hustruen Natalja Gontsjaróva var utro!      
Så over til verseromanen ”Jevgenij Onegin”. Romanen blir regnet som hovedverket til Aleksander Pusjkin. Her skildrer han livet til det russiske aristokratiet med satire, humor og empati. Sujettet i handlingen er skissemessig, kort fortalt, følgende: Den unge adelsmannen Jevgenij Onegin er på besøk ute på godset til adelsfamilien Larina. Fru Larina har to døtre, Tatjana og Olga. Onegin er en småkynisk kvinnebedårer. Hva skjer? Jo! Et tragisk kjærlighetsdrama! Tatjana blir dødelig forelsket i Onegin. Men Onegin ”leker” med Tatjanas forelskelse og overser henne. 

Tatjana lar seg ikke avvise så lett. Du verden hvor hun er dristig! Hun skriver et vakkert kjærlighetsbrev til Onegin, hvor hun utleverer seg fullstendig og holder intet tilbake av følelsene. Resultatet? Iskald avvisning! Onegin håner og knuser henne fullstendig ved å rive brevet i stykker rett foran øynene hennes. 

Tatjana ”overlever” det grusomme sjokket ved å bli forsmådd og avvist av sin første kjærlighet. Aleksander Pusjkin lar henne deretter utvikle seg til en skjønnhet og å gifte seg med en annen. Onegin fortsetter å leve som før; livstrett, kald og selvsentrert. 

Men så skjer det paradoksale. Da Onegin og Tatjana ti år senere møter hverandre på ny, er det Onegin som blir forelsket. Rollene blir ombyttet. Nå er det Onegin som skriver brev til Tatjana.  Forgjeves! Tatjana river brevet i stykker …
Den russiske kvinneskikkelsen Tatjana har senere vært en stor inspirasjonskilde. Bare for å nevne Ibsens ”Nora”, Hamsuns ”Viktoria” og ikke minst for Pjotr Tsjakovskij (1840-1893). Tjajkovskij forteller i et brev til broren at han er i gang med å skape operaen ”Jevgenij Onegin”, fordi han er forelsket i bildet av Tatjana! 

Kilde: Aleksander Pusjkin. Jevgenij Onegin. Roman i vers. Omsett fra russisk og med ei innleiing av Olav Rytter. 287 sider. Det Norske Samlaget. Oslo 1966.