Minnemarkering for Simón Bolívar

■ Onsdag 16. desember inviterte den venezuelanske ambassaden i Norge ved Charge de affair Yudith Guerrero til minnemarkering for 185-årsdagen for Simón Bolívars død.

Av Adrian Larsen
Simón Bolívar ledet på begynnelsen av 1800-tallet frigjøringsbevegelsen mot den spanske kolonimakten og ønsket å samle de latinamerikanske landene til en felles og selvstendig politikk. I 1819 vant Bolívar og hans bevegelse makten i Venezuela og han ble valgt til landets president samme år.
Simon Bolívar var også i perioder president i andre land som ble frigjort under hans ledelse: Colombia, Peru og til slutt et snaut halvår i landet som bærer hans navn, Bolivia som til da var innlemmet i det Øvre Peru. Dagens Ecuador ble etter frigjørelsen innlemmet i Stor-Colombia.
Det er Bolívars tanker og handlinger for latinamerikansk selvstyre og felleskap som gjør han til inspirasjon for progressive bevegelser på kontinentet, noe som kom tydelig fram da Venezuelas tidligere president Hugo Chavez valgte «den bolivarianske revolusjonen» som navn på sitt prosjekt for sosial likhet og rettferdighet for landets befolkning. En del av denne «revolusjonen» er også ALBA-samarbeidet, et latinamerikansk alternativ til vestlige handelsavtaler, der spesielt USA tidligere har stått for utbytting av landenes ressurser. ALBA er også en plattform for annet økonomisk, sosialt og politisk samarbeid der drivkraften er solidaritet og samarbeid framfor profittdrevet handel og imperialistiske kriger.
Det er ikke bare Bolivars tanker som henger over denne organisasjonen men også hans navn da forkortelsen «ALBA» står for nettopp «[den] Bolivarianske Alliansen for Vårt Amerika» (Alianza Bolivariana para los Pueblos de Nuestra América). Det forstås derfor at det var en fortsatt aktuell person som ble minnet med kransenedleggelse og korte taler fra den brede solidaritetsbevegelsen ved ambassaden i Drammensveien i Oslo denne dagen.
Stemningen var også preget av den vanskelige tiden den bolivianske revolusjonen møter i tiden framover, etter at eliten i landet vant parlamentsvalget og har med det har flertall i parlamentet for første gang på 16 år. Hvor vidt dette er til Venezuelas beste kan vel oppsummeres ved at det nesten også er 16 år siden et venezuelansk valg ikke har blitt fordømt og forsøkt underkjent av USA, og kritisert av vestlige medier for preget av fusk og korrupsjon. Det at president Nicolás Maduro nå heller ikke blir møtt med anklager når han, også denne gangen, erkjenner valgresultatet kan ha en mulig sammenheng med at valgresultatet ikke gikk i sosialistenes retning.
Til tross for dette bar talene preg av tro på den bolivariske revolusjonen, at sosialistpartiet med støtte fra kommunistpartiet vil vinne tilbake parlamentsakten ved neste valg og at Bolívar taker om solidaritet fortsatt er gjeldene hos Latin-Amerikas progressive krefter også de de andre progressive landene i regionen. På denne måten ble Simón Bolívars ideale understreket nok en gang.