friheten

avisa med Nyhetene bak Nyhetene - 77. årgang

Arbeiderklassen - hvor er den?

(14 - 2017) Avisa Klassekampen bekymrer seg over at så få industriarbeidere er kandidater på Arbeiderpartiets lister foran høstens stortingsvalg. Det har de selvsagt god grunn til. Frafallet forteller en historie som forsterkes ved at samme avis registrerer at heller ikke SV og Rødt virker som magneter på representanter fra de såkalte “sekundærnæringene”.  
Ja, hold dere fast; industriarbeidere heter ikke lenger industriarbeidere, og arbeiderklassen heter ikke lenger arbeiderklassen når den “moderne” venstresiden bekymrer seg for hva som rører seg i rekkene.
Et eller annet sted på det politiske forfallets vei har den klasseløse akademiske betegnelsen “ansatte i sekundærnæringer” skjøvet klare politisk definerte yrkesbetegnelser ut i skyggelandet. Klasser, klassekamp og tradisjonell stolthet over å tilhøre et fellesskap er “vipset” bort fra den politiske språkbruken, også blant grupper som hevder å være radikale.
Vi er ganske enkelt vitne til at den “moderne venstresiden” bevisst definerer seg bort fra arbeiderklassen. Men slike manøvrer skjer ikke uten konsekvenser, og de lar ikke vente på seg.
Valg utenfor vår egen skigard de par siste årene har definitivt dokumentert at den tradisjonelle  arbeiderklassen har straffet høyreavvikende og arrogante sosialdemokratier. Og like kjent er det at mange i pur frustrasjon har flyktet til høyrepopulistiske partier. Slik også her til lands. Skal vi tro Statistisk Sentralbyrå - som Klassekampen henter tallene fra - er Fremskrittspartiet det partiet som med størst legitimitet kan kalle seg “arbeiderparti”, iallfall hvis vi teller listekandidater til høstens stortingsvalg
Nå er bildet selvsagt ikke så enkelt. I motsetning til mange andre tradisjonelle søsterpartier i Vest-Europa har Ap fortsatt et solid grep på industriarbeiderklassen som teller hver femte velger. Ifølge en meningsmåling presentert i LO-organet Fri Fagbevegelse sier for eksempel 51 prosent av Fellesforbundets medlemmer at de vil stemme Ap til høsten. Det skal man lytte til. Det er dette forbundet som faglig samler stordelen av våre klassiske industriarbeidergrupper.
Årsaken ligger i dagen: Vårt hjemlige sosialdemokrati har lært en lekse. Det har lært kunsten å kamuflere tilpasninger til storkapitalens krav. Den første Stoltenberg-regjeringen framsto i sin tid som en sammenhengende periode med høyrepolitikk. Resultatet ble at påfølgende stortingsvalg endte med katastrofe.
De har siden utviklet kunsten å tale med to tunger. Vi ser det daglig i forholdet til EØS, og vi ser det i Stortingets hverdagspolitikk der Ap og Frp hyppig forenes i avstemningene. Men samtidig har de valgt å holde på ARBEIDER-partiet og den røde nelliken i jakkeslaget i en tid da den “nye” venstresiden har ekskludert klassekampen, anonymisert arbeiderklassen og vraket fredsprofilen til fordel for et merkverdig korstog for økte bevilgninger til krigsmateriell.
Det er dette scenariet som ligger til grunn for det vi nå opplever i arbeiderbevegelsen.
Arbeiderpartiet trives når “venstresiden” ivrer etter å beskrive Ap som et parti til venstre for sentrum så lenge partiet ufortrødent  kan fortsette sin kamuflerte høyrepolitikk. Det gir dem politisk spillerom av betydelige dimensjoner.
De kan fortsatt ustraffet tale med to tunger i hverdagspolitikken, trygg på at SV og Rødt i sin samarbeidsiver opptrer som garantister for at en stemme til sosialdemokratiet er en stemme for en “samlet venstreside”. Slik konsentreres makten om den største, og tilintetgjør de svake. Slik elimineres norsk venstreside.
Det er nok å vise til meningsmålingen fra Fellesforbundet som dokumenterer at arbeidsfolk  massivt vraker beilerne. Både SV og Rødt ligger og vaker rundt to prosents oppslutning. De to har ganske enkelt lyktes i å overflødiggjøre seg selv til fordel for sosialdemokratiet.
Dette er situasjonen foran høstens stortingsvalg.
Det kan godt tenkes at den rød-grønne konstruksjonen som forsøkes gjenoppbygd etter fire år i parlamentarisk tussmørke vinner valget. Det skjer i så fall som følge av at lønnstaker-velgerne blir overbevist om at de tre representerer et radikalt annerledes alternativ til beste for folk flest. Dette bildet har såvel SV som Rødt vært med å tegne, og de sitter følgelig igjen med et politisk ansvar for at dette blir en realitet etter valget. Det er en tung bør. Sist arbeiderklassen trodde på slike løfter endte det med med frustrasjon og Erna Solberg og Siv Jensen.
Hvis det ikke lykkes denne gang er det ikke utenkelig at fasiten kan søkes i land som allerede har opplevd havarerte sosialdemokratier av ymse valører. Historien har flere eksempler på at det raskt kan vise seg å være en risikosport å svikte en samlet arbeiderklasse.

Stikkord

arbeiderklassen


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

 

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard
Redaktør: Terje Bjørlo
Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgivar: Norges Kommunistiske Parti
Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2017 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media

FRIHETEN
Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng me og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Avisa vert utgitt av Noregs Kommunistiske Parti, og er den enaste avisa som vart etablert illegalt under 2. verdenskrig som fortsatt utgis.
Avisa skriv ikkje om det du finn i alle andre avisar, og det er nok derfor me opplevar auke i både tingarar og laussal.
Avisa, ho er systemkritisk og analytisk, djuptgåande og skriv om alle emner. Avisa kjem to gonger i månaden, vil du tinga ho?

Harald Øystein
,
ansvarleg redaktør