friheten

avisa med Nyhetene bak Nyhetene - 77. årgang

Helse i nord - en politisk kamp

(20 - 2017) En valgkamp hvor helse ikke sto i fokus og passive leger sto på sidelinjen fikk meg til å se litt tilbake.
For en «Søring», oppvokst på østkanten i Oslo på 1950-tallet, var Nord-Norge et terra incognita – et ukjent land. Som ung turnuskandidat ble jeg i 1969 beordret til Tromsø. Det var noe uklart for meg selv etter artium, den gang Norges høyeste allmennutdannelse, om byen lå nord eller sør for Bodø. Utrolig, men slik var det for de fleste av mine jevnaldrende. Lofotfiske, samer og Midnattssol var like mye rariteter for oss som for amerikanske turister.
I årene etter krigen var Nord-Norge lik Utkant-Norge med dårlig kommuneøkonomi, lite industri, stort sett primærnæringer, fraflytting, mangel på ekspertise på mange områder. Ikke minst et karrig helsevesen uten legevakter og få distriktsleger på vakt døgnet rundt. Helsa til fiskere, småbrukere, fiskeindustriarbeidere og anleggsfolk var dårligere enn sørpå. Gjennomsnittlig levealder opptil 10 år lavere. Det var knapt en helsearbeider innen psykiatrien nord for Bodø 25 år etter krigen. Fra Kirkenes til Røvik Sykehus i Bodø var det 1300 km. En over 20 timers kjøretur med en psykotisk pasient i baksetet og en pleier kunne være et drama med stor halloi inne i bilen og kuling og snøfokk utenfor. Psykisk helse for folket der oppe var like høyt estimert av ulike regjeringer som smeltet snø fra i fjor. Selv etter alle traumer som lå dypt inn i sjela til de fleste etter krigen. Det var enorme oppgaver som ventet i en landsdel som godtok at «toillate» mennesker ikke fikk omsorg. Det var bare slik det var. Det psykiske helsevernet ble rettet noe opp i 1960-åra da Åsgård Sykehus ble etablert i Tromsø med innleide fagfolk sør for Dovre.
Landsdelen hadde de fleste i Norge med alvorlige hjerte-karlidelser, lungesykdommer, kreftformer, ja selv ikke tuberkulosen var utryddet. Men få klagde. I by og bygd var man fornøyd med lite bare doktoren hørte på dem, undersøkte på beste måte, og tok et sykebesøk når de en sjelden gang ba om det. Kirurgisk avdeling i Tromsø fungerte sporadisk som legevakt for byen og omegn. Med underbemanning, lang ventetid og få spesialister sto helsearbeiderne på døgnet rundt. Men folk var tålmodige og sa ja, ja. Læstadianerne ba til Gud. De mer fritenkerne blant fiskeren fyrte på røyken og spøtta i havet til trøst.
En fersk lege fikk snart tøffe opplevelser og møtte underlige holdninger. Å «stemme blod» med hjelp fra lokale «Snåsakailler», til og med ofte over telefon, måtte vi ta som et faktum da trua på denne «terapien» lå dypt i folkesjela til mange. Spurte vi en pasient om hvordan det gikk fikk vi svaret: «Det kuinne vorre verre.» Da var vi på rett vei. Mye ny lærdom om folket i nordpå måtte en Søring ta til seg seg for å forstå og å kunne hjelpe. Ikke minst for å få tillit.
På 1970-tallet kom krav fra helsearbeidere, helsepolitikere og «kravstore» innbyggere i landsdelen at de ville ha et moderne helsevesen, flere leger og legekontorer, nye sykehus, bedre psykisk helsevern, medisinerutdanning og penger til forskning på helsa til folk i Finnmark, Troms og Nordland. Man var ikke fornøyd med smuler fra de rikes bord sørpå. Få av mine kolleger snakket om hvordan man skulle vinne fram, i alle fall ikke politisk. Leger var jo «upolitiske». De som tenkte nytt, politisk, var avvikere, bråkmakere og ødela legeyrkets rykte. Pengene til folks helse i Nord, gikk for det meste til folket i Sør. Noen få av oss som hadde jobbet som distriktslege på kysten og i innlandet og i sykehus forsto at denne politiske «nøytraliteten» ikke førte til samme rettigheter og behandlingstilbud som i resten av landet. Helse i Nord ble en kamp om penger og forståelse som noen få torde å si i fra om. Arbeiderpartiorganet Nordlys i Tromsø kalte oss «venstrevridde» som ødela tilliten til helsevesenet. Ja, vi satte legeetikken på prøve. Sammen med USAs Informasjonssenter og avisa Nordlys ble vi overvåket og rapportert til CIA. Studieturer om helse og kultur hos folket på Kola-halvøya, for å høste lærdom av sovjetisk helsevesenet i polare strøk, ble rapportert som mistenkelige og deltakerne ansås som farlige for rikets sikkerhet. Som medlem av NKP ble mine legekontorer avlyttet som «mappa» fra POT seinere kunne verifisere. Kampen for et bedre helstell ble til en kamp mot reaksjonære politiske krefter som fryktet enhver forandring og bedring til livet for de mange langs fjord, på fjell og vidde. Min venn og kollega Per Fugelli på Værøy og Røst sto i den samme kampen. Vi var sammen i Sosialistiske legers Forening som påviste EECs (EUs) planer om et helsevesen som kunne passe i Hamburg, Paris og London, men aldri i Nord-Norge. EU lå på kurs mot et helsevesen for private foretak, som ga prioritet til behandling for de med penger i lomma, åpnet fritt fram for firmaer på medisin- og preparatmarkedet og fram for useriøse sjarlataner i alternativmedisin. Pamfletten Per og jeg forfattet ble uten forkleinelse en god ammunisjon i kampen mot medlemskap i EEC på 1970-tallet. Nordlys prøvde på sin plumpe måte å kriminalisere Folkebevegelsen mot EEC etter evne. F.eks. bråket i Tromsø natta til den 17.mai i 1972, hvor noen av oss var i byen, ble stemplet som Folkebevegelsens hærverk da «en leder av Nei til EEC var blitt sett den natta.» Det var dr. Reppesgaard.
Vi fikk et bedre helsevesen i løpet av 1970-/80-årene, takket være «politiske« leger, med bl.a. Mads Gilbert, som vi hadde ryddet terrenget for. Spørsmålet om helse, som mye annet, er et resultat av politisk kamp - klassekamp. Den må fortsette mot kreftene for privatisering og et todelt, klassedelt helsevesen i landet. Leger i alle land politiser dere!

Stikkord

valgkamp


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

 

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard
Redaktør: Terje Bjørlo
Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgivar: Norges Kommunistiske Parti
Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2017 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media

FRIHETEN
Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng me og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Avisa vert utgitt av Noregs Kommunistiske Parti, og er den enaste avisa som vart etablert illegalt under 2. verdenskrig som fortsatt utgis.
Avisa skriv ikkje om det du finn i alle andre avisar, og det er nok derfor me opplevar auke i både tingarar og laussal.
Avisa, ho er systemkritisk og analytisk, djuptgåande og skriv om alle emner. Avisa kjem to gonger i månaden, vil du tinga ho?

Harald Øystein
,
ansvarleg redaktør