Venstrefløya i Arbeiderpartiet har gjennom årene vært pådrivere for politiske framskritt. På den annen side er det nesten blitt en regel, at når profilerte venstrister kommer i betydelige posisjoner, får disse det fryktelig travelt med bevise at ungdomsyndene var situasjonsbetingede og at de nå er ansvarlige.

Av Åge Fjeld

Det er for tidlig å sette Trond Giske i denne båsen, men etter hans partivenn Arne Strands beskrivelse i  Dagsavisen 3.3. er indisiene tydelige, sjøl om Strands meninger spriker som Per Bortens berømte staur. I forsøkene på å stokke sine usikre samfunnstanker og for å få ”evig liv”, tyr man til det gamle grepet: å nedsette komiteer. Torbjørn Jagland prøvde sitt grep, men hans Norske Hus er for lengst i glemmeboka. Bondevik opprettet sin tannløse verdikommisjon, Karita Bekkemellom opprettet man-nekomiteen og Audun Lysbakken sin likestillingskomite. Alle preget av kjendisser/broilere fra respek-tives alders- og omgangsmiljøer. Slik er Giske ikke original.

Arbeiderpartiets mangler tydeligvis gode nok prinsipielle og konkrete planer for landets sosiale og næringspolitiske utvikling. Giske vil bidra til å rette opp med sin komite, og utnevner godt avlønnete komitemedlemmer blant kjendisser innen stor-borgerskapets playboys/girls, der den nå vrakede kronprins Håkon Magnus trolig var samfunnspolitisk best kvalifisert. Redaktør Strand konstaterer at Næringsdepartementet er blitt mindre betydningsfullt  og kaller Giskes nye komite et supperåd, men han roser Giske for hans tidligere  meritter. Det var stort at han krøp for den hensynsløse og bøtelagte Kjell Inge Røkke som fleipet med dialekten til hans par-tikamerat Sylvia Rustad, og enda grommere at han tok imot Stein Erik Hagen som har flyttet sine formuer utenlands for å slippe å skatte til Norge.