(Nr 42 - 2006) Forleden var det en spaltist her i avisa som sitert etter hukommelsen uttalte at han savnet kommunister i Klassekampen.

Av Jan Hårstad

Enhver som har hørt noe om dette vet at tyske
spartakister og russiske bolsjeviker anbefalte
fraternisering mellom arbeiderklassene over
landegrensene som et svar på imperialistisk krig.
Altså forsterket klassekamp mot det egne, nasjonale
borgerskapet samt praktisk proletær internasjonalisme.
Dette var de klassiske marxistenes prinsipielle
synspunkt.


Vel, ingen ser ut til å interessere seg noe særlig for dette nå på den såkalte «venstresida», og Alf
Skjeseth tar for seg, i en leseverdig artikkel (26.10), hvordan norsk presse har håndtert SVs protest
mot flere norske soldater i NATOs imperialistiske krig i Afghanistan.

Han overser imidlertid et interessant avsnitt ved Nils Morten Udgaards artikkel i Aftenposten
24.10 hvor Udgaard skriver: «Mer overraskende er det at SV vil ha et «nordeuropeisk forsvars- og
sikkerhetspolitisk fellesskap» med Russland. Det betyr ut av en allianse med Washington, inn
i en allianse med Moskva.»

Jeg skulle anta at en ultraforsiktig utenriksredaktør som Udgaard ikke kan ta en slik påstand ut av
løse lufta. Men hvis det er slik at ledende SVere har framsatt denne tanken, er jeg ikke overrasket,
for Stein Ørnhøi gikk i sin tid ut og foreslo at Norge skulle gå inn i en sikkerhetspolitisk allianse
med det imperialistiske Tyskland som nå har Bundeswehr og Bundesmarine utplassert over alle
krigssoner.

Russland har på sin side gått i en militær allianse med Kina og en rekke andre land hvorav Iran
foreløpig er i venterommet, Shanghai Cooperation Organisation. De fleste analytikere betrakter det
slik at denne SCO er en ny «Warzawapakt» hvis aktuelle målsetting det er å drive NATO, EU og
USA ut av de oljerike områdene i Sentral-Asia.

Om Russland og Tyskland fører en noe mer sofistikert og intelligent politikk på det globale
sjakkbrettet, så betyr jo ikke dette derved at de opphører å ha store og pompøse planer om seg selv
som sentrale verdensmakter, eller som imperialister for å si det på bannlyst m-l-språk.

Det ligger en grenseløs naivitet i dette å tro at nå - når det er åpenbart for den mest tungnemme at
verden går mot enorme konfrontasjoner - er det mulig å styre Norge unna disse ved å satse på andre
imperialistiske hester som man innbiller seg er noen hyggeligere vesener enn eslene i Pentagon eller
Det hvite hus.

I sin kjerne ekskluderer en slik betraktningsmåte alt som har med sosialistisk teori og Rosa
Luxemburg å gjøre. Jeg nevner denne aktuelle damen fordi eldregenerasjonen av SVere faktisk
dyrket henne som veiviser til en moderne sosialisme. Alt dette ser nå ut til å være glemt og begravet i
søket etter en hyggelig imperialisme.