(Nr 4 - 2006) Vi trykker her innlegget til internasjonal sekretær John Foster i Englands Kommunistiske Partis (CPB) på det internasjonale møtet av kommunist- og arbeiderpartier i Athen 18.-20. november 2005.


Det er vanlig å åpne enhver diskusjon om kapitalismen i dag med statistikk om omfanget av verdens
finansielle transaksjoner og med størrelsen på de transnasjonale selskapene sammenliknet med
nasjonalstatene. Bidraget fra Englands Kommunistiske Parti (CPB) vil gjøre det motsatte og
understreke kapitalens avhengighet av sin egen nasjonale kapitalistiske stats struktur – selv om
Englands kapitalistiske økonomi i virkeligheten er den mest transnasjonale av alle de store
kapitalistiske økonomier.

Dette bidraget vil hevde - at monopolkapitalismen i England er mer avhengig enn noen gang av
statens omfordeling av overskudd, - at denne overføringen skjer på bekostning av alle deler av
arbeiderklassen, av småprodusenter og landsbefolkningen under imperialistisk kontroll, - at det
økende omfanget av overføringer som er nødvendig for å opprettholde monopolprofitten har møtt
økende motstand, både innenlands og utenlands, og skaper nå akutte politiske og sosiale
motsetninger, - at den kapitalistiske statsmakten i England er styrket, og ikke svekket, av
overføringen av demokratisk statsmakt over kapitalen til transnasjonale institusjoner slik som EU,
- at mer generelt har den økende utfordringen til dette tapet av demokratisk makt i nasjonalstaten
skapt en ny periode med politisk sårbarhet for statsmonopolkapitalismen, - at kampen mellom de
største imperialistiske statene for å sikre kilder til superprofitt for deres egen finanskapital, og for å
redusere deres interne politiske motsetninger, resulterer i en ny og farlig periode med internasjonale
konflikter – en periode som kommunistene har muligheten til og ansvaret for å lede mye bredere og
med mer politisk vidtrekkende anti-imperialistiske allianser.

Statsmonopolkapitalismen i England
England har 36, som er det tredje største antallet av de 500 topp-globale selskaper etter kapitalverdi,
etter USA og Japan. Sammensetningen sier mye om den engelske kapitalismen. Ni, eller fjerdedelen,
er banker. Ni andre er privatiserte allmennyttige selskaper (energi, tele, transport og tjenester). To
er farmasøytiske selskaper og helt avhengige av Den Nasjonale Helsetjenesten for sine markeder.
Fire er oversjøiske olje og mineralutvinningsselskaper – inkludert de to største BP og Shell. To er
tobakkselskaper – også avhengig av ekstern tilførsel. De siste ti kontrollerer den svært monopoliserte
engelske detaljvarehandelen, media og mat og drikke produksjonen.

Det er ingen engelske selskaper blant de fremste 500 i noen bransjer av ingeniør, data, fly eller
kjemisk virksomhet. Det nærmeste til dette er British Aerospace, som ikke lenger er blant de topp
500, som i dag mottar mer av sine inntekter fra USAs enn fra Englands forsvarsdepartement.

Ifølge FNs Verdens investeringsrapport for 2005 har England den høyeste indeks for trans-
nasjonalitet for noen større økonomi. I 1981 utgjorde oversjøiske investeringer 29 % av BNP. I 1991
var de 74 %. I 2002 hadde de nådd 160 %. Nivået på eksterne eierskap har fulgt grovt sett i balanse.
Den største investor i England er USA - som er over dobbelt så stor som den nest største, Tyskland,
og tre ganger større enn den tredje største, Frankrike.

Når det gjelder direkte investeringer (i motsetning til aksjer og banklån), så er USAs dominans enda
større, tre ganger større enn Tyskland og fire ganger større enn Frankrike. Englands egne
investeringer er også konsentrert i USA, dobbelt så mye som i noe annet land, selv om investeringen
i alle europeiske land er dobbelt så store som i USA. Totale engelske investeringer i Asia (inkludert
Kina) representerer bare 5 % av investeringene i USA og 3 % av investeringene i Europa.

Hoveddelen av engelske utenlandske investeringer er ikke i produksjon, men i bank, energi og
tjenester. Når det gjelder olje og bankvirksomhet, er det svært nære forbindelser med USA, både
som marked, investeringsområde og også som aksjeeier (over en tredjedel av BPs aksjer er eid i
USA).

Englands egen industrielle økonomi er til sammenlikning med alle andre større økonomier
karakterisert ved lav produktivitet, lite forskningsinnsats og utvikling og dårlig utdannet og tilfeldig
arbeidskraft, med lengst arbeidstid i Europa. Over de siste åtte årene har England mistet nesten
30 % av jobbene innenfor produksjon (Tyskland har bare mistet 2 %), og Englands handels-
underskudd for varer er forholdsmessig enda høyere enn USAs. Den gjenværende styrke i
produksjon for eksport er i stor grad avhengig av en utenlandsk eid (hovedsakelig USA) sektor
innenfor data og IT produksjon for det europeiske markedet. I forhold til utviklede land er det
unikt for England at 20 % av Englands forskning og utvikling er betalt fra oversjøisk område
– nesten fullstendig konsentrert i denne utenlandsk eide høyproduktivitetssektor, og i mindre
omfang i forsvar.

Hvordan overlever så England – åpenbart
som en høyt profitabel og voksende økonomi?
Det er fire hovedkilder:
• Inntekter fra utenlandske investeringer, hvor de største andelene kommer fra bank, olje og gass
(og de største bidragene fra USA). I 2005 utgjør dette 3,5 % av BNP, og over 16 % av totale
profittinntekter.

• En økende strøm av inntekter fra staten til private selskaper innen tjenester, gjennom direkte
subsidier, risikofrie kontrakter og kontroll over privatisert pensjonsoppsparing (gjennom 1990-årene
var profittnivået for private allmennnyttige virksomheter det dobbelte av produksjonsvirksomheter).

• En gjeldsboble og skarp økning i husholdningenes gjeld. Mellom 1990 og 2000 var
husholdningenes gjeld gjennomsnittlig 100 % av husstandens årlige inntekt. I 2005 er den 160
% av årlig inntekt. Hovedgrunnen er sammenbrudd i sparingen og uovertruffent høye
boligkostnader.

• De internasjonale operasjonene til City of London, som er verdens hovedsenter for handel
med aksjer og liknende, og fremmed valuta. To tredjedeler av bankene (og bankkapitalen) er ikke
engelsk, hovedsakelig amerikansk.

Alle disse kildene til profitt er svært avhengige av statlig kontroll og regulering. Noen skyldes
utenrikspolitikk og militærallianser – særlig forbindelsene mellom USA og engelske olje- og
gasselskaper og militære entreprenører. Andre er avhengige av privilegert adgang til USAs økonomi
basert på slike allianser. Andre avhenger av finansiell deregulering av den engelske staten, og
etablering av privilegerte betingelser for utenlandsk finanskapital, hovedsakelig amerikansk. Andre
er direkte avhengig av staten. Privatiseringen av offentlige allmennyttige virksomheter og
pensjonsfond, i de siste 20 år har gitt veldig rask kapitalakkumulasjon i banker og tjenesteytende
selskaper (som nå står for halvdelen av Englands selskaper blant de globale fremst 500).

Det er disse bankene og tjenesteytende selskapene som er de største kapitaleksportørene, og som
sammen med de USAeide selskapene er de mest aggressive forslagsstillere for full åpenhet for bank
og tjenesteytende virksomheter i EU og i WTO – så vel som videre privatisering av helse, utdanning
og sosiale tjenester i England selv.

Kapitalismens nåværende dynamikk i verden
I sum er Englands økonomi veldig svak. Profittakkumulasjonen for engelsk finanskapital er svært
avhengig av den engelske statens politikk og også av det snyltende forholdet til USA.

Dette leder oss til å stille spørsmålstegn ved evnen til å opprettholde den raskt økende økonomiske
veksten i USA og dets videre dominans over verdensøkonomien.

USAs profittrater var på historisk høyt nivå gjennom 1990- årene. I 2000-2002 snudde utviklingen,
og det ble en kraftig korrigering på USAs aksjebørs, som eliminerte et avgjørende element av
kapital-vurdering. I dag er forholdet mellom profittog kapital-vurdering tilbake på samme nivå som
i 1990-åra – på tross av nivåene på internasjonal, offentlig og husholdningsgjeld som overstiger selv
forholdene i England.

Hva er kildene til denne lønnsomheten? For å besvare dette spørsmålet trenger vi den samme type
strenge analyser av sammenliknbare utbyttingsrater og av kapitalakkumulasjon, som var typisk for
de beste marxistenes arbeid i tidligere tider. Særlig trenger vi informasjon om de faktorene Marx
identifiserte, som påvirket tendensen til profittratens fall; kutt i kostnadene til nødvendige
forbruksvarer, slik at den relative utbyttingsraten kan økes, og kutt i erstatningsverdien for fast
kapital.

I dag er det alt for lite av slike konkrete analyser. Dette er noe som den internasjonale kommunistiske
bevegelsen må gjøre noe med. Det synes imidlertid som faktorene som opprettholdt slik
avkastning gjennom 1990 og tidlige 2000 årene nå er under avgjørende press.

De relative kostnadene for nødvendige forbruksvarer, mat og energi, ble kraftig redusert i hele
verden gjennom 1990 årene – med skrekkelige konsekvenser for produsenter i mange land. Denne
prosessen synes å ha nådd sine grenser, og når det gjelder energi er den allerede kraftig reversert.

I USA synes den absolutte utbyttingsraten å ha økt gjennom 1990 og 2000 årene, ved redusert
lønnsandel og den sosiale lønnens andel av BNP. Om erstatningsverdien for produktiv kapital finnes
lite informasjon – bortsett fra at forskning og utvikling i USA helt uforholdsmessig skjer på det
militære området (over 60 %, mot 6 % i Tyskland og 4 % i Japan). Dette vil sannsynligvis ha
skadelig virkning i det lange løp.

Det er også klart at USAs politikk i stigende grad innbefatter høyrisikostrategier:
Bush` gjennomføring av Prosjektet for et nytt amerikansk århundre fra 2001 krever ensidige,
militære løsninger for å kontrollere utenlandske ressurser, framfor alt energiforsyninger. De militære
intervensjoner det har resultert i, har vist seg svært kostbare når det gjelder tidligere allianser og
ressurser.

Doblingen av USAs forsvarsbudsjett siden 1999 har vært kritisk for opprettholdelsen av profittnivå
og investeringer – men på bekostning av et høyt nivå av statlig gjeld og lån. Betjeningen av denne
gjelden og privat forbruk i USA er avhengig av å øke dollar-gjelden til andre land til et historisk
uhørt nivå, spesielt i Asia. Denne gjelden har forårsaket alvorlige problemer i håndteringen av
rentene i USA.

Til sist er det klart at det er en økende desperat søken fra USAs finanskapital etter kilder for
superprofitt. Dette illustreres av de høyst spekulative aktivitetene i de uregulerte vaklende fondene
som nå utgjør en avgjørende del av USAs bankkapital.

Det er også en driv for å unndra seg skatt og derved ansvar for kostnadene for arbeidernes
reproduksjon. Både i EU og WTO søker USAs og Englands kapital å benytte disse institusjonene
til å øke utbyttingsgraden radikalt i alle sektorer, til å redusere skatten på selskapsprofitten, og
overføre sosiale kostnader på arbeidskraften selv, småvirksomheter og på folkene i underordnede
økonomier.

Alt dette viser seg nå i økt politisk ustabilitet – klarest i den folkelige avvisningen av EUs grunnlov
og Tjenestedirektivet og Bush` gjentatte feilslåtte forsøk på å påtvinge Latin-Amerika sin
frihandelsløsning.

Kommunistenes alternativ
Vi kan konkludere med, at finanskapitalen mer enn noen gang er avhengig av staten. Det er en
avhengighet som har skapt sterk økning i ulikhet, i arbeidsintensitet, i tap av faglige og sosiale
rettigheter, og en drastisk oppsmuldring av velferdsstaten. Dette har blitt mest følbart for de eldre,
de arbeidsløse og for etniske minoriteter (som i England har fordoblet sin arbeidsløshet). På den
annen side, med tap av privilegert adgang til pensjoner og andre arbeidsrelaterte fordeler, har det
også hatt avgjørende innvirkning på de deler av lønnsarbeiderne, som ofte støttet storbedriftenes
politikk.

Resultatet har blitt en grunnleggende demokratisk krise. Overføringen av demokratisk makt på
nøkkelområder til EU var ment å oppveie denne krisen – og derved styrke grepet til den neoliberale
pro-monopolistiske politikken på den engelske statens nivå. Men konsekvensen har i økende grad
blitt å identifisere EU med interessene til storkapitalen, og styrket kravet om å bruke parlamentet
mot det.

Denne krisen kan få to utganger. Den kan bli brukt til å mobilisere støtte for fremmed hat, autoritær
og direkte rasistisk politikk, til å skape en ny høyreorientert base for monopolkapitalen. Eller den
kan bli brukt til å skape en progressiv, demokratisk allianse, ledet av den organiserte arbeiderklassen,
til å vinne enhet mot monopolkapitalen og dens neoliberale politikk.

Dette er utfordringen som Englands kommunistiske Parti (CPB) og venstresiden i England står
overfor. CPB lanserte sitt program for venstresida i fjor. Den er utformet for å vinne slik bred støtte.
Hovedelementene er å tilbakeføre til offentlig eie de privatiseringer som ble gjennomført i den siste
perioden, gjeninnføring av faglige rettigheter, gjenoppretting av nøkkelelementene i velferdsstaten,
etableringen av en adekvat rettighetsbasert statspensjon, kjønns-, etnisk- og alderslikhet, tilbakeføring
av demokratisk makt på nøkkelområder fra EU til Englands parlament, og avslutningen av Englands
atomvåpenprogram og dets okkupasjon av Irak. Det krever også gjenoppretting av kontroll over
kapitalbevegelsene og eksport av jobber.

Venstreprogrammet er i seg selv ikke et sosialistisk program. Det søker å forene rundt et sett av
umiddelbare mål. Hvis de blir oppnådd, tar de regjeringspolitikken tilbake til den som var i 1970-åra.
Men politisk ville de forandre maktbalansen mellom klassekreftene. Engelsk monopolkapital
er ikke som den var i 1970-årene. Dens større avhengighet av staten – utrykt i privatiserte tjenester,
pensjonsfinanser og markeder – gjør den mye mer sårbar. En enkel gjeninnføring av arbeiderklasse
politikk på slike begrensede saker ville sette i bevegelse behov for videre forandringer; aksjoner for
å opprettholde økonomien i det store flertallets interesse, og aksjoner for videre demokratisering
på det sosiale, politiske og økonomiske området.

Hvor langt har denne kampen for venstreprogrammet kommet? På dette årets fagforenings-
konferanser, og på TUCs kongress (den engelske LOkongressen) ble alle nøkkelelementene i
venstreprogrammets politikk vedtatt – ikke så mye på grunn av vårt partis innsats, men fordi det
gjenspeiler trenden i den anti-neoliberale opinionen.

Oppgaven er nå tredelt:
• Å sikre at disse atskilte politiske standpunktene begynner å bli forstått som en helhet – som et
sammenhengende alternativ til neoliberalismen.

• Å utvikle massekampanjer ledet av fagforeninger og lokale faglige fellesråd generelt, og ikke kun
isolert, og å få en ny generasjon av aktivister til å forstå viktigheten av Venstrealternativet.

• Å blokkere videre iverksetting av neoliberal politikk fra den nåværende Labour-regjeringen,
og for fagforeningsbevegelsen og venstresida å bruke sin posisjon i Arbeiderpartiet (Labour Party)
til å bekjempe den pro-imperialistiske ledelsen.

Det har vært noe framgang. På årets Labour-konferanse ble Blairs lederskap bekjempet på dets
forslag om videre privatisering innen helse og utdanning og for sin opposisjon mot gjeninnføring
av faglige rettigheter og adekvate pensjoner. Et opprør fra Labours parlamentsmedlemmer har påført
regjeringen dens første parlamentariske nederlag overhodet, på dens anti-terror lover.

Det er sannsynlig at opprør på spørsmål om privatisering av helse og utdanning og på fornyelsen
av Trident-våpensystemet vil bli enda større. Men den viktigste oppgaven har bare så vidt begynt.
Det er for fagforeningsbevegelsen og venstresida i fellesskap å aktivt mobilisere til kamp på
spesifikke spørsmål, rundt generelle prinsipper, og bygge bredere allianser.

I denne prosessen vil aktiv internasjonalisme være kritisk. Kontakter med andre bevegelser for anti-
neoliberalistisk kamp over hele verden er nødvendig for å endre oppfatninger og bekjempe
fremmedhat og rasisme. Viktigst av alt kan de hjelpe med å bygge sikkerhet og optimisme; en
forståelse av at de neo-liberale kreftene og monopolkapitalen kan bekjempes, og at det finnes
praktiske alternativer. Men en slik internasjonalisme må ha det riktige fokus. Den må baseres på en
forståelse av at den internasjonale maktbalanse kun kan endres, for det første ved gjeninnføring av
demokrati, og bekjempelse av pro-imperialistiske krefter innenfor spesifikke land. Slagord, som det
trotskistiske ”Sosialist Workers Partys” i England (IS i Norge) (”ingen nasjoner, ingen grenser,
globaliser kampen”), representerer et farlig avvik. Av denne grunn er det i dag ennå viktigere å
styrke aktivt samarbeid mellom kommunist- og arbeiderpartier og å sikre den internasjonale
planleggingen av det kommunistiske perspektivet.

(Oversettelse: Svend Haakon Jacobsen.)