(Nr 3 - 2006) Friheten trykker her generalsekretær Aleka Paparhiga, Grekenlands kommunistiske parti KKEs innlegg på det internasjonale møtet av kommunist- og arbeiderpartier i Athen 18. -20. november 2005.

Jeg vil begynne med å ønske dere velkommen til Athen og
takke for at dere deltar i det internasjonale møtet som vårt
parti har vært verter for hvert år siden 1999. Vi er glade for
å registrere at siden starten av disse internasjonale møtene
har antallet deltakende partier økt hvert år. Det er også partier
som har uttrykt interesse for å delta for første gang, som vi
må diskutere ved å bruke den velkjente prosedyren som er
etablert for disse møtene. Ved denne anledning vil vi gjerne
takke Vietnams kommunistiske parti for deres kameratslige
internasjonalistiske bidrag til publiseringen av
”Informasjonsbulletinen”; og Cubas kommunistiske parti for
dets hjelp med den spanske utgivelsen; og Den russiske
føderasjonens kommunistparti og Det russiske
kommunistpartiet – Partiet av russiske kommunister for
oversettelsen og trykkingen på russisk.


Vi mener at betydningen av disse internasjonale møtene skyldes de objektive behov vi føler i alle
partier. Det stadig økende behovet for koordinering og felles aksjoner, behovet for å utvikle så langt
mulig en felles strategi for å møte våre felles problemer som følge av barbariet i nåtidens
imperialisme. Behovet for den proletariske internasjonalismen blir stadig større i dag.

Å beskrive nåtidens problemer, å male dem i de svarteste farger er ikke på langt nær tilstrekkelig
til å oppnå en massemobilisering fra alle mennesker på jorden. Uten å forlate den politikken som
avslører alt det kriminelle som gjøres i dag, må vi utvide vår diskusjon og felles aksjoner til å omfatte
hva som er kommunistenes alternativ, og målet sosialismen. Dette betyr ikke at vi oppgir aksjoner
på presserende problemer, særlig når folkenes levestandard stadig faller, når krig og
statsundertrykkelse, fattigdom og nød vokser. Dagens problemer kan ikke lettes, de kan enda mindre
løses, uten en bevegelse som bestrider det kapitalistiske systemet som helhet.

Vi er selvfølgelig klar over at det er særegenheter og spesielle trekk fra en region til en annen, fra et
land til et annet, selv på det samme kontinentet; og at bevegelser og kommunistiske partier arbeider
under forskjellige betingelser fra det ene landet til det andre; at det er ideologiske og politiske
forskjeller; og at hvert parti, hver bevegelse er ansvarlige for å studere sine egne nasjonale
betingelser for å finstemme sin politiske linje. Men dette eliminerer ikke behovet for en felles strategi,
eller behovet for å utarbeide og planlegge et felles alternativ, som bare kan være sosialismen.
Jo mer synlig denne alternative veien for utvikling og framgang for samfunnet er for folkene, jo
bedre vil bevegelsen være i stand til å oppnå innrømmelser og seire i dag.

Vi tar utgangspunkt i det grunnleggende standpunkt at alle kapitalistiske stater, uavhengig av nivået
på deres økonomiske utvikling, uavhengig om de fremdeles har før-kapitalistiske relasjoner, eller
om de på grunn av interne særegenheter er medlemmer av mellomstatlige imperialistiske
organisasjoner, så er de uansett, i en eller annen form, del av det imperialistiske systemet.

Det moderne imperialistiske systemet har på tross av de skarpe konflikter som splitter det, en enkel
strategi til forsvar av systemet, til angrepet på arbeiderbevegelsen, til angrepet på folkene.

Vi er fullt klar over den kapitalistiske globaliseringens akselererende hastighet, den hurtige økningen
i den globale handelens volum, og i eksporten av kapital, og den rollen som mellomstatlige avtaler
spiller for de hjemlige betingelser i hvert land. Vi er fullt ut klar over det faktum at det i dag er
større muligheter for eksport av kontrarevolusjon, og for imperialistiske intervensjoner og kriger
for å hindre frigjøringen av arbeider og folkebevegelsene mer generelt. Men alt dette fjerner ikke
behovet for en internasjonal revolusjonær strategi som vil bli spesialisert i hvert land; en eneste
revolusjonær strategi som tjener sosialismens sak.

Dette betyr ikke at kampanjer og allianser på et nasjonalt og internasjonalt nivå må skje overalt på en
uniform måte, på en linje med kamp for sosialismen, med utelukkende sosialistiske paroler. Fordi,
på denne måten ville vi overse det faktum at behovet for og modenheten i sosialismen ikke er
identisk med modenheten i den sosialistiske revolusjonen; vi ville undervurdere behovet for allianser
med småborgerskapets fattige deler av folket, som på grunn av sin plass i klassestrukturen ser på
den sosialistiske økonomien med skepsis. Videre viser historien om de sosiale revolusjoner i det 20.
århundre at arbeider- og den revolusjonære bevegelsen mer generelt åpnet veien, inspirerte
mobiliseringen av folkebevegelsene, og deres vilje til å yte offer for et sett av mål og krav, som i en
fase eller på et tidspunkt gjenspeiler stemningen og folkenes akutte problemer. Kravene og målene
for kampen hjalp samtidig folk til å utvikle politisk erfaring og til å ønske forandringer i
maktforholdene. Etter vår oppfatning er den antiimperialistiske, antimonopolistiske kampen mer
organisk forbundet med kampen for sosialismen i dag, enn den var tidligere.

Konfrontasjonen med monopolene og imperialismen kan forene arbeiderklassen med andre deler av
folket, i forhold til den sosiale klassestrukturen i samfunnet. Bak denne linjen er det en linje av krav
som ikke er farlige for imperialismen, som lett kan utnyttes og manøvreres og tilpasses systemet.
Etter vår oppfatning er nøkkelen til det alternativet som kommunistene må fremme analyse av tre
grunnleggende spørsmål:

For det første, naturen og karakteren av moderne imperialistisk strategi, og tiltak iverksatt av
neo-liberalistisk politikk eller neo-liberalismen.

For det andre, den imperialistiske siden av mellomstatlige organisasjoner slike som EU, og andre
unioner av en mindre utviklet karakter.

For det tredje, holdningen til den sosialismen vi kjente, i forbindelse med vitenskaplige studier
for å komme til kritisk vurdering av den, og den teoretiske generalisering av nye erfaringer.

I dag er det ikke tilstrekkelig å kritisere imperialismen; det som trengs er klare svar på følgende
spørsmål: Vi tror ar de kombinerte tiltak som blir iverksatt over hele den kapitalistiske verden i dag,
når en ser bort fra deres særegenheter fra et land til et annet, uavhengig av hastigheten de
gjennomføres med , når en ser bort fra om de er fremmet av senter-høyre eller senter-venstre
regjeringer, av liberale eller sosialdemokratiske partier, uttrykker noe mye mer grunnleggende
enn en streng politikk og reaksjonær omfordeling av rikdom. De er tiltak som er absolutt nødvendige
for å sette det kapitalistiske systemet i stand til å håndtere et internt og iboende problem, som er
vanskeligheten med å reprodusere sin sosiale kapital på samme måte og med samme letthet som
den gjorde før. Nettopp fordi den kjenner og føler sine motsetninger og paradokser, søker det
kapitalistiske systemet å konsolidere og utvide sin seier som den vant i slutten av 1980-årene, med
reverseringen av det sosialistiske systemet som vi kjente det i det 20. århundret. Dets politikk er
derfor en politikk for å hindre en ny syklus av sosiale revolusjoner. Dette er hvorfor den er blitt mer
barbarisk. Dette er hvorfor kapitalismen overalt er blitt hardere; den foretar ingen manøvre eller
innrømmelser til det arbeidende folk, selv når folkelig misnøye har blusset faretruende opp. Den
benytter ikke politikken med gullerot og pisk på samme måte som den gjorde før for å vinne tid og
spre illusjoner. De liberale partienes identifisering med sosialdemokrati og sosialistiske partier i
politikken for kapitalistisk restrukturering er etter vår oppfatning et videre sterkt og ugjendrivelig
bevis for det faktum at den såkalte neoliberale politikken, dagens politikk for den nye verdensorden,
ikke bare er et politisk valg som følge av endringen i maktforholdene, men et sørgelig indre behov i
det kapitalistiske systemet. Dette er hvorfor flere politiske krefter har forsøkt å stille klokka tilbake,
for å komme tilbake til den perioden da kapitalismen ga innrømmelser etter press fra folket. Disse
krefter utvikler seg uavhengig av sine hensikter, til krefter som støtter, eller i beste fall tolererer
systemet.

Vi understreket tidligere at kapitalismen ikke lenger kan bruke gulrot- og pisk-politikken på samme
måte som tidligere, for å møte folkenes og arbeiderklassens krav. Men, den har ikke sluttet å
bruke gullerot og pisk på det politiske nivå, og i sin stillingtaken overfor partier og bevegelser.

Vi vil gjerne dele våre erfaringer med EU med dere. EU kartlegger som en mellomstatlig gruppe,
med institusjoner og utøvende organer, en veldig systematisk politikk for å assimilere politiske og
sosiale krefter. Det nøler ikke med å skaffe direkte og indirekte støtte til politiske krefter og
bevegelser som begrenser seg til å kreve ikke vesentlige reformer, og til sist også en endring i
ledelsespolitikken, men alltid innenfor det kapitalistiske systemet, så lenge de ikke bestrider linjen
med kapitalistisk forening og utvidelse. Ved å bruke forskjellige politiske og økonomiske metoder,
selv utpresning, forsøker det å skape et politisk system på nasjonalt og europeisk nivå, som til slutt
vil tjene dets strategi med enda større stabilitet og framtidsutsikter. Senter- venstre var for eksempel
et alternativt valg for EU kapitalen, og er det fremdeles i dag. Det frykter ikke flerparti systemet
som det gjorde tidligere. EUs vedtak om å innføre Europeiske partier var del av dets plan for å
kontrollere det politiske systemet i medlemslandene. Dette er hvorfor vi åpent erklærte vår stilling,
og kritiserte grunnleggelsen av Europeisk venstreparti, særlig når initiativet til å gjøre dette ble tatt
av partier som betraktet koordinering og felles aksjoner av kommunistiske partier i negative
termer. Det har således blitt etablert et senter, som er basert på strukturer og generelle prinsipper
som er laget for, eller er tolerert av EU, som objektivt hindrer partiers uavhengighet og enhet i
aksjoner i en antiimperialistisk, antimonopolistisk retning.

EU må bli oppfattet i folkemassenes bevissthet som en mellomstatlig kapitalistisk organisasjon,
hvor det ikke er rom for kunstige skiller hvor noe blir oppfattet som et objektivt progressivt fenomen,
eller får en anti-folkelig karakter, avhengig av de politiske maktforholdene på regjeringsnivå. Det
kapitalistiske systemet kan ikke bli forvandlet, det kan bare bli styrtet. EUs prestisje og troverdighet
har sunket mye siden begynnelsen av 1990-årene. Den franske og nederlandske folkeavstemningen
er bevis på dette. På tross av dette vil det kreves mye arbeid for at misnøyen skal få et
anti-kapitalistisk innhold, og ikke bli spredt av de forskjellige manøvre som finner sted.

Dette er grunnen til at vi kritiserer de politiske krefter som presenterer seg som motstandere av
neo-liberalismen, men som begrenser sin kritikk til den antatte overmakt i noen doktrinære
synspunkter, som gir prioritet til markedet, og ikke kombinerer markedet og sosial politikk. Eller de
tillegger den moderne strategien, dvs. EUs, en slavisk underkastelse etter USAs press, manglende
ønske om, eller manglende evne til å være frigjort fra USA. Vår største uenighet med disse
synspunktene er at de betrakter neoliberalismen som et avvik fra en antatt ”frisk og human
kapitalisme”, som kombinerer markedslovene med en politikk for folket. For oss er utvidelsen av
EU et kritisk spørsmål. Jo mer EU utvides, jo større vil ulikhetene bli, og jo sterkere blir deres
hegemoniske og undertrykkende relasjoner, og jo mer krefter vil den sette inn for å influere
bevegelser og omgjøre dem til støttespillere for sin egen klasse, borgerskapet. Dette betyr selvfølgelig
ikke at utvidelsen av EU uunngåelig vil føre til bevegelsenes død.

Vi tror at linjen som bryter med EU-politikken, i forbindelse med de erfaringene folkene får, vil
presentere løgnen overfor alle dem som tror at EU er uovervinnelig. Men på en betingelse; at linjen
som bryter med denne imperialistiske organisasjonen vinner fram innen bevegelsen, og at enhver
illusjon om Unionens progressive forvandling blir fjernet.

Vår kritikk av etableringen av forskjellige sosiale fora var rettet mot deres generelle linje, og det
faktum at de etablerte uniforme enkeltstrukturer for innlemming av bevegelser på internasjonalt og
regionalt nivå i navn av enhet og felles aksjon. Strukturene i Europa er for eksempel dominert av
politiske krefter og synspunkter som leder til konfrontasjon mellom de såkalte nye bevegelser og
kommunist- og arbeiderbevegelsene, hvor en søker å hindre på forskjellige måter, også å overvinne
en bevegelse som søker en radikal omstyrting av nåværende betingelser.

Bruken av reformisme og opportunisme, både til høyre og ”venstre” er også et mål for stats og
ledelsespolitikken på nasjonalt plan, så vel som for hele EU, ikke bare for å knuse bevegelsen,
men også for å kunne håndtere de mellom-imperialistiske konfliktene i EU, ikke minst på det
internasjonale plan.

Uenighetene om de internasjonale spørsmålene mellom europeiske og nord-amerikanske
imperialister er klart diktert av mellom-imperialistiske konflikter og ikke av artsmessige
forskjeller mellom EU og USA. Også på saker relatert til økonomisk og sosial politikk beveger
de seg i presis samme retning som de gjorde når det gjaldt fordelingen av markeder, hvor de brukte
krig, press og andre militære, politiske og økonomiske intervensjonsvirkemidler som våpen.

Selvfølgelig må arbeiderklassebevegelsen, den antiimperialistiske anti-monopolistiske bevegelsen på
nasjonalt nivå ta hensyn til de mellom-imperialistiske konfliktene og utnytte dem, for de er sterke
selv om kommunistiske partier har makten. Vi må utnytte disse konfliktene til å styrke bevegelsen,
og ikke til å støtte borgerklassens politikk i vårt land.

Vi er heller ikke enig i det synspunktet, at fra det øyeblikket sosialismen ble styrtet, ville det være
umulig å overleve, den måtte forlates eller forbli en drøm for en fjern framtid. Nødvendigheten av
overgangen til sosialismen oppstår av objektive forhold, fra historiske begrensninger i kapitalismen,
og ikke av maktforholdene som har utviklet seg i de seinere år. Maktforholdene har en betydning
for taktikken rundt kampanjer og samling av krefter.

Restaureringen av kapitalismen, spesielt i Europa, reiser så visst nye problemer. Vi kan ikke snakke
om et alternativ med målet sosialisme uten å gi svar til folkene om byggingen av sosialismen i det
20. århundre.

Vi må innbefatte i vår teori om sosialismen og i strategien for den sosialistiske revolusjonen, og
strukturere all vår erfaring fra den sosialismen vi kjente, både de utvilsomt positive erfaringene
med den, så vel som de problemene som oppsto, og som ledet til den kjente utviklingen.

Å snakke om sosialismen som om ingenting hadde hendt under byggingen av den er feil. Men det
er også en tragisk feil å nulle den ut. Alle partier møter hver dag mange problemer i våre egne land
og i den regionen vårt land er lokalisert. Det er vårt ansvar å gi alt i vår makt for å styrke
klassekampen, for å skjerpe klassekampen, for å befri folkebevegelser fra oppgitthet, selvbedrag,
forvirring og frykt. Men samtidig må vi øke vår felles innsats for å studere sosialismens spørsmål,
trekke konklusjoner, og snakke sant ved å studere problemene vitenskapelig. På denne måten vil
folkene få tillit til kommunistene, de vil bli bedre i stand til å se viktigheten av at kampen forbindes
med målet om forandring på maktens område. Saken er ikke hvor mye vi kan kritisere sosialismen
eller hvor mye oppmerksomhet vi kan gi det den har oppnådd, men å snakke objektivt, vitenskapelig.
Vi må gi ny tillit og utvikling til den vitenskapelige sosialismens teori, til marxistleninistisk ideologi.

I dag står vi overfor USAs plan om den såkalte demokratisering av de arabiske landene, og landene
i det ”bredere Midt Østen”, en plan som, på tross av de delvise uenigheter som eksisterer, i sin
essens har blitt adoptert av G8 landene, Nato og EU, og er synlig i de planlagte endringer av
grensene på Balkan, fokusert på å gjøre Kosovo uavhengig, i offensiven som blir forberedt mot
Libanon, Syria og Iran, og i den kontinuerlige kriminelle intervensjonen fra den israelske regjeringen
mot det palestinske folket. Det er også den mangedoblete offensiven fra USA og EU mot Afrika,
den nye planen som er rettet fra USA mot det sosialistiske Cuba, som EU har adoptert, og innsatsen
for å undergrave president Chavez og den politikken han gjennomfører i Venezuela. Initiativene som
er utviklet av Cuba og Venezuela for å etablere ALBA i opposisjon til FTAA eller ALCA, som er
fremmet av USA, har skjerpet konflikter i regionen og innsats for å destabilisere den. Det er spesielt
viktig å støtte innsatsen fra Venezuela og andre land i Latin-Amerika for å stå imot aggressiviteten
til USA og monopolene, som søker full dominans over olje og andre ressurser.

Nå har også den anti-kommunistiske offensiven kommet på banen under påskudd av Europarådets
forslag om å fordømme sosialismens såkalte kriminelle handlinger, som provoserte fram opposisjon,
som må fortsette og intensiveres. Vi tar her også med hensikten å nedlegge Lenin mausoleet, som
er fulgt av økende angrep mot kommunistene.

Og til slutt skjer det en alvorlig utvikling i FN, med endringen av FN-charteret i overensstemmelse
med den nye imperialistiske verdensorden. Dette er en kampfront som vi kan møte koordinert og
med felles initiativer. Antydningsvis vil jeg nevne en del initiativer, som vi etter vår oppfatning kan
utvikle med koordinert intervensjon og aksjon.


Foreslåtte initiativer. (Se de vedtatte felles tiltak i pressemeldingen fra
Athen- møtet, trykt i Friheten 2005, nr. 45, side 11.)

Oversatt fra engelsk
av Svend H. Jacobsen.