(Zafer Gözet - nr 9 - 2010) Det er naturlig at vi vier stor oppmerksomhet til arbeiderklassens internasjonale kamp- og solidaritetsdag i denne utgaven. I forbindelse med dette vil vi se nærmere på fagbevegelsens atferdsmønster ved hjelp av noen utvalgte paroler og taler holdt av sentrale ledere i fagbevegelsen.

LO-lederen holdt sin tale på Youngstorget der ”værgudene” ikke var med oss denne gangen. Til tross for denne motarbeidelsen fra ”værgudene” rapporteres det godt oppmøte og livlig 1. mai-markering i hovedstaden. LO-lederen har i sin 1. mai- tale på Youngstorget påtatt seg en frivillig ”rådgiver”-rolle for borgerskapet.

På LOs nettside www.lo.no trekkes det fram LO-lederens vage formulering om økt skatt på finanstransaksjoner der han sier: ”Vi utfordrer den norske regjeringen til å ta en internasjonal pådriverrolle for å få til økt skatt på finanstransaksjoner. Når internasjonal fagbevegelse samles til kongress i Vancouver i juni, vil jeg ta opp temaet.” Verken den rollen LO-lederen har påtatt seg og den pådriverrollen han tilegner regjeringa, kommer overraskende på oss. Samla sett har vi kalt dette sosialdemokratiets naturlig rolle som er nedfelt i samtlige dokumenter som finnes. På LOs nettside, under oversikten ”demokrati” beskrives denne velkjente sosialdemokratiske rollen meget godt. Det heter bl.a.: ”Det norske demokratiet er basert på samarbeid og debatt mellom politiske aktører og organisasjoner som representerer ulike interesser. Det er viktig for LO å holde kontakt med, og øve innflytelse på, de politiske makthaverne.”

Ovennevnte holdning er allmennakseptert i den imperialistiske del av verden. Arbeiderklassens representanter har for lengst glemt å fremsette rimelige krav basert på et klasseperspektiv. De er derimot meget flinke til å komme med vage formuleringer som ”alle” kan være enige om og som ikke betyr noe for det kapitalistiske/imperialistiske system i det hele tatt. Det enkle spørsmålet her blir: Hvorfor tør ikke LO-lederen kreve full kontroll over finansmarkedet? Det er et urimelig krav å forvente et svar på dette spørsmålet fra LO-ledelsen. Om de vil svare, vil de i beste fall vise til LOs demokratioppfatning som er beskrevet over.

Denne demokratioppfattelsen som hevdes å være basert på samarbeid og debatt mellom politiske aktører gjelder i så fall ikke oss kommunister i mange sammenhenger. LOs påstand om å øve innflytelse på de politiske makthaverne er en omvendt praksis. Det er de politiske makthaverne som øver stor innf lytelse på LOs toppledelse! I et innlegg gitt ut på www.frifagbevegelse.no 30. april 2010 skriver appellant og LO-medlem Dag Hagen at representantskapet i LO i Grenland har nedstemt paroleforslaget ”Afghanistan trenger fred og hjelp, ikke soldater og krig”. Isteden har det blitt: ”Afghanistan trenger fred og hjelp”. Saken får enda mer tragisk karakter med tanke på representantskapets hensyn til hovedtaler, forsvarsminister Grete Faremo i Skien og Porsgrunn. Dag Hagen påpeker samtidig at denne nedstemmingen er i strid med LOs vedtekter der det bl.a. står: "LO har som mål å arbeide for avspenning, nedrustning og fred." Denne saken alene illustrerer godt nok hvem som øver innflytelse på hvem.

Vi er vant til provokasjoner i forbindelse med markeringer basert på arbeiderklassens allmenne interesser. Systemmedia har naturlig nok viet stor oppmerksomhet på Fpus provokative initiativ i Stavanger. Uten å ta stilling til riktigheten av Fpus påstand, må det innrømmes at de har lykkes med deres provokasjon der de framstiller 1. mai demonstrantene i Stavanger som voldelige. Da vil det være på sin plass å markere at arbeiderklassen tar avstand fra spontan bruk av vold, men er fullstendig innforstått med at borgerskapets representanter vil bli besvart med alle tilgjengelige midler i den pågående klassekampen.

Man kunne lese i plakater holdt sidelengs ved togruter der det sto: ”Like rettigheter for selvstendige arbeidere”.  I første omgang trodde jeg at dette var en provokasjon. Det viser seg å være partiet Venstre som står bak dette initiativet. Riktignok har den nyvalgte lederen gått i 1. mai-tog i Oslo – ikke for arbeiderklassen, men for ”gründere”. Når til og med småborgerskapet innser at det ikke nytter å stå alene mot kapitalkreftene og går i 1. mai-tog sammen med arbeiderklassen, tyder dette på at klassebevisstheten er i ferd med å endres. På tide!

ZG