(Zafer Gözet - nr 9 - 2010) I denne 1. mai-utgaven av avisa er det naturlig å vie oppmerksomhet rundt arbeidernes internasjonale kamp- og solidaritetsdag. Allerede på dette punktet hører man nesten noen – les det som sosialdemokrater – si: ”1. mai er en festdag – ikke en kampdag!”. Vi har ingenting imot at 1. mai blir en ”festdag”, men så lenge vi har den pågående klassekampen som stadig hardner til, blir det vanskelig å sette av tid til fest. Forholdene må først legges til rette før en evt. fest der alle arbeidere verden over deltar.

Ved en rask gjennomgang er det ikke vanskelig å se at dagen heller brukes til å fremme arbeiderklassens allmenne interesser som blir møtt med brutale metoder. Samtidig er sosialdemokratiet i full aktivitet for å svekke arbeidernes rettferdige og nødvendige krav ved velkjente metoder.

”Samarbeid for alle” er årets hovedparole. Samarbeid er et positivt lada ord, så det i utgangspunktet ikke vekker noen spørsmål om hva som ligger bak dette. Ser vi nærmere på hva som ligger bak dette begrepet, finner vi fort ut at dette er et begrep som er valgt med omhu av sosialdemokratiet. I en verden der den kapitalistiske krisen gjør seg stadig mer gjeldende og arbeiderklassens tilkjempa rettigheter stadig strammes inn, er det urettferdig å forvente noe annet enn ytterligere svik fra sosialdemokratiet.

Blant hovedparolene til 1. mai de siste 100 år finner vi fort ut at parolene har aldri vært så diffuse som de siste årene. Rettere sagt, har parolene blitt diffuse med sosialdemokratiets maktbefestning. I Aps nyoppretta 1. mai nettside heter det bl.a.: ”Parolene og kravene har vært forskjellige opp gjennom de 121 årene. Men én parole har stått der hele tiden, og samlet hele arbeiderbevegelsen: Arbeid til alle. Ordlyden har variert litt, fra ”Hele folket i arbeid” i 1933 til ”Kamp mot arbeidsledighet” og nå i år “Samarbeid for arbeid”. Men budskapet har alltid vært det samme: Arbeid til alle er jobb nummer én!” Bare dette utsagnet burde være nok for å avsløre sosialdemokratiets sanne ansikt.

Hovedparolen i 1. mai 1917 var ikke vag i sitt budskap: ”Sol skal stige – Mørket vike”. Sola steg og mørket vek i dette året. Budskapet ”Hele folket i arbeide!” i 1933 ble i 1934 etterfulgt av ”Et nytt, fritt, sosialistisk Norge!” I 1949 ropte arbeidere i Norge: ”Fred-Frihet-Solidaritet”. I 1949 deltok ikke Norge i noen imperialistiske tokter. Fred var likevel av stor betydning for arbeiderklassen. I dag, mens norske tropper deltar i en aktiv krigføring i et annet kontinent, tør ikke arbeiderbevegelsen ledet av sosialdemokrater å ta opp dette som tema. De heller dysser det ned og avleder oppmerksomheten til helt andre steder.

”1. mai-aksjonen 2010 går til inntekt for organisasjoner i Ecuador, Kambodsja og Sudan som arbeider for rettferdig fordeling av makt og ressurser. Dette er grasrotorganisasjoner som med støtte fra Norsk Folkehjelp arbeider for endring i sine samfunn”, heter det i den offisielle nettsida til Norsk Folkehjelp. Retorikken her ligger bak begrepet ”rettferdig”. Uten å ta stilling til de nevnte lands politiske forhold, er det to ting som må klargjøres fra de som hevder å representere arbeiderbevegelsen i Norsk Folkehjelp. Det første er den aktive politisk-organisatoriske virksomheten i et fremmed land. Det andre forhold er den politiske retningen Norske Folkehjelp (sammen med flere andre aktører fra den imperialistiske del av verden) aktivt arbeider for.

En slik virksomhet Norsk Folkehjelp driver med i dag, strider helt klart med arbeiderklassens allmenne interesser og prinsippet om solidaritet. Norsk Folkehjelps stedlige representant i Sør-Sudan, Audun Herning, sine blogg på den offisielle nettsida til Norsk Folkehjelp forklarer i utgangspunktet det meste. En arbeiderbevegelse som ellers framhever samarbeid mellom klassene her hjemme, legger seg på en ufravikelig konfrontasjonslinje i den undertrykte del av verden. Verst av alt kalles dette for ”folkehjelp”.

Til tross for svik og dolking i ryggen, vinner arbeiderklassen i den store verden stadige nye rettigheter gjennom aktiv klassekamp og virkelig solidaritet. Samarbeidslinja i den imperialistiske del av verden derimot taper terreng og blir tvunget til å føre aktiv klassekamp. Eksempler? Arbeidsledighet, sosial dumping, svekkede pensjons- og trygdeordninger, økt rasisme og diskriminering, aktiv krigføring er bare noen å nevne…

Gratulerer med en aktiv kamp- og solidaritetsdag!

ZG