Vi nærmer oss vintersolverv og de som forholder seg til naturens lover vil feire at dagene blir lengre, og fundere på hvordan man kan gjøre livet vi lever her tryggere for oss sjøl og kommende slekter. Men trass at vitenskapen gir oss kunnskap om universets uendelighet, om mulighetene for framgang, men også om farene for at vi sjøl kan ødelegge vårt økosystem, - lever vi uten å ta ansvar.

I tidligere tider, da menneskeheten ikke kunne temme elvene og lagre sin føde, opplevde den natur- og sultkatastrofer, - og henga seg til et presteskap som ved bønner skulle kunne forhindre slike uår.

Slik fikk vi ulike religioner med ulike ritualer, og vår forestående feiring av juleevangeliet hører dit. Ved demninger og fryseanlegg kunne menneskene sjøl mestre store problemer, - og myten om en allmektig Gud som de måtte underkaste seg for å unngå evig pine, - mister etter hvert sin mening. Særlig i tida etter den blodige 2. verdenskrig ble folkene seg sine egne krefter bevisst. En sterk fag- bevegelse i Vest-Europa bidro til at store utvalg av konsumvarer ble bedre fordelt, mens Øst-Europa satset mest på gratis utdanning og sosial trygghet. Disse ulike ideologier førte til en destruktiv og  langvarig kald krig. Etter Murens fall trodde man at militærutgiftene nå i stedet kunne brukes for å avskaffe sult og nød i verden. Men ettersom dette ville ruinere våpenfabrikantene, måtte det skapes nye, - og nå muslimske fiendebilder. NATOs overfall på Afganistan og Irak førte til nytt oppsving for våpenindustrien, - men også til store låneopptak og til slutt finanskrise, ikke bare i USA. Særlig i de tidligere sosialistiske statene i Øst-Europa førte krisen til høy arbeidsledighet og stor sosial nød.

Nye meningsmålinger der, viser nå en stigende misnøye med kapitalismen, og i mange av disse landene mener stadig flere at de hadde det materielt tryggere under sosialismen. Venstrepartiene der ennå står svakt, men har et latent potensiale, og derfor tar man også fram det gamle fiendebildet.

Ikke minst i samband med feiringa av tysk gjenforening, ser vi en økende hysterisk antisosialistisk kampanje. De tidligere regimene framstilles som verre enn nazismen, mens alle godene folk hadde forties og bagatelliseres. Fordi man klarer å diskriminere det sosialistiske systemet, er det nå ny-nazistene som tjener på dagens sosiale misnøye.  For å avlede oppmerksomheten fra dagens urett og utrygghet, som i økende grad ikke bare rammer lønnstakerne, holder det ikke å bare å framstille planøkonomi og sosialisme som noe grusomt som man bør glemme. Man må også få folk til å tenke

på noe annet. Noe som villeder og sløver tankene, og til dette brukes kulturlivets ulike områder. Slik fokuseres det mye på enkeltpersoners kriser, som forutsettes å være sjølforskyldte, og løsningene på vår problemer skal overlates til privatforetak. For å undergrave våre gamle verdier som bygget på humanisme, fellesskap og respekt også for de svake, drives vi mot en den-sterkestes-rett-kultur. Underholdningen blir stadig råere, banal og meningløs og de ytre effektene ekstreme. En ny englekultur og mystifiserte tros- og livssyn skal forvirre, gjøre oss usikre og svekke vår dømmekraft. Og fordi sosial karriere er avhengig av lojalitet mot det bestående får vi ingen debatt om en alternativt samfunn. Fredsbudskapet til han som ble født i stallen kan det være klokt å minnes også ved juletid. Men vi må avvise dagens yppersteprester som ber oss slå oss til ro med ulikhet og urett på jord, i håp om belønning og et slaraffenliv i en mytisk himmel.

Etter den 2. verdenskrig da sårene ennå svei i hele Europa, tok de kloke ansvar og demonstrerte i millioner gjennom gatene mot atomvåpen og for nedrustning. I vår farlige tid med religiøse fanatikere med og uten atombomber, og ukontrollerte finansguruer som spiller hasard med økosystemet, - må vi igjen ta ansvar, demonstrere og blande oss inn. Følge opp julens fredsbudskap, lytte til og følge Rudolf Nilsens evangelium: ”trøstig å skape en himmel her, - etter vår egen skikk.”

ÅF