(Zafer Gözet - nr 39 - 2004) I en pressemelding fra Den norske nobelkomité heter det: ”Den norske Nobelkomité har bestemt at Nobels fredspris for 2004 skal tildelast Wangari Maathai for hennes innsats for ei bærekraftig utvikling, demokrati og fred.” Denne meldingen overrasket sannsynligvis mest av alle prisvinneren selv, men ikke minst en del toneangivende miljøer som Institutt for fredsforskning.

Ifølge Dagbladet er statsminister Bombevik ikke bare fornøyd med årets fredspristildeling,
men svært fornøyd. På spørsmål om fredsprisen kan vekke debatt, svarer han at dette vil
gi Nobelprisen en ny dimensjon fordi den knytter miljøvern og bærekraftig utvikling
sammen med menneskeretter. Det passer vel ikke statsministeren i Norge å uttale seg i
strid med komiteens avgjørelse, så uansett er ikke disse utsagn noe annet enn tomme ord.

De færreste kjenner til prisvinneren Wangari Maathai. Hun er kanskje bedre kjent i Norge
enn de fleste andre steder, fordi hun også er blitt tildelt Sofie-prisen i juni. Tatt i betraktning
hvordan og hvem prisen er tildelt tidligere, var årets prisutdeling faktisk også overraskende
for oss kommunister. Erfaringsmessig vet vi at den mest utenkelige kan bli foreslått som
kandidat og få tildelt denne” prestisjefylte ”prisen. Her er noen få eksempler: Så sent som i
1994 fikk Israels statsminister og utenriksminister tildelt denne prisen. I 1990 fikk
Gorbatsjov sin belønning for å legge forholda til rette for en kontrarevolusjon i
Sovjetunionen. Nok en statsminister fra Israel, Menachem Begin, fikk denne prisen i 1978.

Ut fra denne prisutdelingen skulle man nesten tro at terrorstaten Israel var den mest
fredelige staten i hele verden. Samtidig som prisvinneren ble offentliggjort var den samme
terrorstaten opptatt av å drepe palestinere som ikke krevde annet enn et eget, fredelig
hjemland. Det ville ikke ha vært overraskende om Sharon eller Bush ble kandidater til
denne prisen -og heller ikke om de hadde fått den.

Prisutdelingen er ikke lenger annet enn et mediesirkus uten like. I en artikkel i ukeavisa
Aydinlik i Tyrkia sammenlikner Özcan Buze denne prisutdelingen med sangkonkurransen
Eurovisjon, der ingen husker verken vinnerne eller sangene. De flest huske derimot hvilket
land vinnerne kommer fra. Hittil har ingen fredsforkjempere som direkte motsetter seg
imperialistiske inngrep fått tildelt denne prisen. Med dagens konstellasjon i Nobelkomiten er
da dette også helt utelukket. Hensikten med prisen er en helt annen.

Det er tydelig at Nobelkomiteen sliter med argumentene for hvorfor Wangari Maathai har
fått tildelt fredsprisen” Fred på jorda avheng av at vi maktar å tryggja livsmiljøet ”. Videre
heter det at “vi er alle vitne til korleis avskoging og skogsdaud fører til ørkenspreiing i
Afrika og trugar mange område i rundt om i verda -også i Europa. Vern om skog mot
ørkenspreiing er ei vesentlig sak i strevet for å styrkja livsmiljøet på vår felles jord”.

Selv om Nobelkomiteen ikke uttrykker det tydelig, er det flere som trekker paralleller
mellom ressursknapphet og krig. Det er imidlertid absurd å forvente at noen fra
Nobelkomiteen, regjeringen eller toneangivende miljøer ville sette riktig fokus på
fredsspørsmålet. Tvert om virker det som om Wangari har fått denne prisen nettopp fordi
hun bidrar til å stille ressurser til imperialistenes disposisjon. Dersom det finnes knappe
ressurser som truer livsgrunnlaget så vel i Afrika som andre verdensdeler, skyldes det ikke
annet enn imperialistiske inngrep. Nobelkomiteens oppgave består da av å avlede
oppmerksomheten fra dette.

Overraskende nok kom den krasseste kritikken i norske medier mot denne utdelingen fra
såkalte forskermiljøer. Wangari har i flere anledninger uttrykt at AIDS er den hvite manns
forsøk på utrydde svarte. Det er kjent at det finnes flere teorier som styrker påstanden om
at aidsepidemien er et direkte resultat av mislykkede eksperimenter. Man kan selvfølgelig
stille spørsmålstegn ved om det er hensiktsmessig for den hvite mann å utrydde svarte. Det
er samtidig å gå for langt å beskylde Wangari for å spre rasisme ut fra hennes ovennevnte
utsagn. Det er all grunn til å hevde at Wangari med dette utsagnet retter kritikk mot
imperialistisk framferd. Det virker bare som om hun mangler den nødvendige ideologiske
forankringen til å plassere ansvaret på rett sted, nemlig hos imperialismen.

zg