(6 - 17) Å være afro-amerikaner er en tilværelse som kan by på harde utfordringer i et samfunn som historisk sett har vært laget og bygget av hvite amerikanere for hvite amerikanere.
Tor Einar Bekken
Å være afro-amerikansk kunstner - forfatter, musiker, skuespiller, danser eller billedkunstner - har i tillegg medført utfordringer i forbindelse med hvordan man opprettholder sin kunstneriske sjøltillit, sin integritet og sitt uttrykksbehov i en kultur og underholdningsverden der hvite ledere og pengepugere har fått sette dagsorden. Svarte jazzmusikere på 1920-tallet forsto fort at hvite eiere av plateselskap og noteforlag hadde alt annet enn gode hensikter og rent mel i posen. Det var forventet at svarte kunstnere skulle smile pent, bukke og takke for de almissene det hvite etablissementet hadde å avgi for bidragene, og dersom de hadde suksess ble dette enda viktigere for å beholde en posisjon i kulturlivet. Historien om multibegavelsen Paul Robeson (1898-1976) er et eksempel på hvordan det kunne gå dersom man som afro-amerikaner ikke tok disse forventningene til etterretning. Han ble svartelistet, ekskludert, motarbeidet og latterliggjort, og motarbeidet fra øverste politiske hold. Det amerikanske passet hans ble beslaglagt, og anklager om spionasje og kommunistsympatier førte til reiseforbud og kollaps av en lysende internasjonal karriere som sanger og skuespiller. Da Robeson døde var han marginalisert og delvis glemt, til tross for sitt kunstneriske virke, og sin enorme innsats for borgerrettighetsbevegelsen
På 1960-tallet begynte stadig flere afro-amerikanske kunstnere å innse at det var på tide å definere sin egen virksomhet, og å organisere arbeidet på en måte som ga dem styring over sentrale deler av formidling og rettighetsforvaltning. Uavhengige plateselskap, forleggere, gallerier, teatre og konsertscener ble etablert i mange amerikanske byer, og grovt sett kan man si at disse kulturformidlerne ble samlet i det som ofte kalles Black Arts Movement (BAM), en tilsynelatende løs bevegelse som hadde sin storhetstid fra midten av 60-tallet fram til ca 1975-76.
En som opplevde denne nybrottsperioden på nært hold, både som deltaker og observatør, er forfatteren og aktivisten Kalamu ya Salaam fra New Orleans. Han er født som Vallery Ferdinand III i 1947, og fyller 70 år i mars måned. Han skiftet navn til Kalamu ya Salaam –‘fredens penn’ på swahili – i 1970, og han er stadig aktiv og oppegående i hjembyen, både som skribent, poet, blogger, oppleser og foreleser. Han er en utrettelig formidler av egne fag- og skjønnlitterære tekster på sin egen blogg og nettsted kalamu.com, og som aktiv kulturformidler under navnet @neogriot på Twitter. Ved syttiårsjubileet er han også aktuell med en omarbeidet nyutgivelse av sin egen bok THE MAGIC OF JUJU – A CELEBRATION OF THE BLACK ARTS MOVEMENT (Third World Press), opprinnelig fra 1998. Boka oppsummerer på en engasjerende måte arbeidet BAM-bevegelsen gjorde i utviklinga og utbredelsen av en svart amerikansk litterær tradisjon. I den tiårsperioden bevegelsen nådde sitt høydepunkt fantes det et mangfold av afro-amerikanske litterære magasiner, forlag, plateselskaper, teatre, konsertscener, dansekompanier og akademiske miljøer; alle med det formål for øyet å bidra til alfabetisering og engasjement hos den svarte befolkninga. Poeter og skribenter som Amiri Baraka, Sonia Sanchez, Kwame Alexander, Marvin X, E. Ethelbert Miller, Eugene B. Redmond, Nikki Giovanni og Maya Angelou var aktive deltakere i miljøet, og bidro sterkt til at en poetisk tradisjon som ofte hadde vært utelukkende muntlig ble skriftliggjort. I tillegg var disse poetene ofte gode performance-artister og opplesere, noe som bidro til å ivareta nettopp denne muntligheten.