Medlemmer i Politbyrået stemmer for å fjerne Andrei Gromyko (nederst i midten) som Sovjetpresident 1. oktober 1988. Mikhail GOrbachev nederst til høyre ble ny statsleder. Resten er forran fra venstre Nikolai I. Ryzhkov; Gromyko; Gorbachev; second row: Viktor M. Chebrikov; Vitaly I. Vorotnikov; Lev N. Zaikov; back row: Alexander N. Yakovlev; Nikolai N. Slyunkov																									AP Photo/Boris Yurchenko
Medlemmer i Politbyrået stemmer for å fjerne Andrei Gromyko (nederst i midten) som Sovjetpresident 1. oktober 1988. Mikhail GOrbachev nederst til høyre ble ny statsleder. Resten er forran fra venstre Nikolai I. Ryzhkov; Gromyko; Gorbachev; second row: Viktor M. Chebrikov; Vitaly I. Vorotnikov; Lev N. Zaikov; back row: Alexander N. Yakovlev; Nikolai N. Slyunkov AP Photo/Boris Yurchenko

Valentin M Falin er sekretær i Sukps sentralkomité. Han regnes også som «Tysklands-ekspert» og deltar i prosessen som fører til avtalene om nedrustning og «tysk samling» på slutten av 1980-tallet. Nato-land med USA i spissen ignorerer og bryter ifølge Falin intensjonene i det sentrale i avtalene fordi Nato ikke følger opp og i stedet ekspanderer østover til der vi er idag: 
Krav om 2 % i opprustning i alle Nato-land. Opprustning i hele Nato-beltet som siden 1990 er etablert rundt det største landet i tidligere Warszawa-pakten og Nato-lands nei til forslag i FN å fordømme bruk av atom-våpen. 3. april 2016 feirer Valentin Mikhailovitsj Falin 90 år. Han kjenner mange irrganger i internasjonal og nasjonal sovjetisk politikk. Fra 1971 til 1978, er han Sovjetunionens ambassadør i BRd; forbundsrepublikken Tyskland. Så er han i 4 år 1. nestleder i SUKPs institutt for internasjonal informasjon. Ii 1982 blir han avsatt som politisk observatør for «Novosti» og leder av nyhetsbyrået APN. Under «perestrojkaen» blir han igjen sekretær og leder av internasjonal avdeling i SUKPs sentralkomité, 1989-1991. Vi har oversatt et intervju med ham 1) og en kommentar til intervjuet 2).


1) Valentin M Falin, 15/12-16: «Mikhail Gorbatsjov er som en barkbille for landet vårt». 
- Valentin Mikhailovitsj, det er alt 25 år siden Sovjetunionens sammenbrudd. En utbredt oppfatning kulminerer i uttalelsen: «Gorbatsjov er skyld i alt». Men er det virkelig slik? Er siste generalsekretær i SUKPs sentralkomité, Sovjetunionens første og siste president skyld i alt? Eller kan også en annen person ha like mye skyld i det som fører Sovjetunionen fram til akkurat det resultatet vi fikk i 1991 med oppløsningen av Sovjetunionen?

Valentin M Falin er sekretær i Sukps sentralkomité. Han regnes også som «Tysklands-ekspert» og deltar i prosessen som fører til avtalene om nedrustning og «tysk samling» på slutten av 1980-tallet. Nato-land med USA i spissen ignorerer og bryter ifølge Falin intensjonene i det sentrale i avtalene fordi Nato ikke følger opp og i stedet ekspanderer østover til der vi er idag:
Krav om 2 % i opprustning i alle Nato-land. Opprustning i hele Nato-beltet som siden 1990 er etablert rundt det største landet i tidligere Warszawa-pakten og Nato-lands nei til forslag i FN å fordømme bruk av atom-våpen. 3. april 2016 feirer Valentin Mikhailovitsj Falin 90 år. Han kjenner mange irrganger i internasjonal og nasjonal sovjetisk politikk. Fra 1971 til 1978, er han Sovjetunionens ambassadør i BRd; forbundsrepublikken Tyskland. Så er han i 4 år 1. nestleder i SUKPs institutt for internasjonal informasjon. Ii 1982 blir han avsatt som politisk observatør for «Novosti» og leder av nyhetsbyrået APN. Under «perestrojkaen» blir han igjen sekretær og leder av internasjonal avdeling i SUKPs sentralkomité, 1989-1991. Vi har oversatt et intervju med ham 1) og en kommentar til intervjuet 2).


1) Valentin M Falin, 15/12-16: «Mikhail Gorbatsjov er som en barkbille for landet vårt».
- Valentin Mikhailovitsj, det er alt 25 år siden Sovjetunionens sammenbrudd. En utbredt oppfatning kulminerer i uttalelsen: «Gorbatsjov er skyld i alt». Men er det virkelig slik? Er siste generalsekretær i SUKPs sentralkomité, Sovjetunionens første og siste president skyld i alt? Eller kan også en annen person ha like mye skyld i det som fører Sovjetunionen fram til akkurat det resultatet vi fikk i 1991 med oppløsningen av Sovjetunionen?


Falin: Gorbatsjov får makt etter en deal mellom politiske ledere i vårt land, som gjør at disse fortsatt får spille sentral rolle. Hvorfor kommer Leonid Bresjnev i 1964? Jo, han kan ikke ta konfrontasjoner. I 1964 trer et triumvirat fram; Bresjnev blir generalsekretær i SUKPs sentralkomité, Nikolai Podgornij leder presidiet i øverste sovjet og Alexei Kosygin leder av Sovjetunionens ministerråd, som på norsk formelt, men ikke reelt, tilsvarer statsminister. Alle tre står like sterkt. Jeg er til stede flere ganger når en av dem er uenig med de to andre i viktige politiske saker. Da legges saken til side en stund. En av dem er til tider ikke til stede i Kreml eller i Moskva. Løsning av viktige saker blir da hengende i luften i ubestemt tid. En umulig situasjon fører til at Podgornij kastes fra triumviratet i juni 1977. Han mister alle poster og glemmes som høytstående, godt betalt pensjonist. Litt før, i 1976, får Alexei Kosygin hjerteinfarkt. Og rundt Bresjnev skapes en kult av folk som er opptatt av smiger. Det bygges et ikon av en godmodig «mann av folket», som dekoreres med ordener og medaljer i 10 rader.


Jeg vet at økende fokus på personen Bresjnev ikke er populær. En del av den nye smiger går ut på å overdrive hans innsats ved Novorossijsk under 2. verdenskrig, der han er med på å nedkjempe tyske tropper 4/2-1943. Boka Malaya Zemlya framstiller kampene om sovjetiske forposter før slaget om Kaukasus som «Stalingrad 2». Han blir rasende og sier han ikke vil folk skal tro at 2. verdenskrig blir avgjort på den utposten og frykter for å bli del av en ny sovjetisk personkult. Han har politisk nese. Som alvorlig syk på slutten av sitt liv, ber han to ganger politbyrået om å bli løst fra sine verv. Der får han nei. Han blir rett og slett til «en paraply» noen tror de kan bruke til hva som helst annet enn det som tjener Sovjetunionen.
Medlemmer i sentralkomiteen avtaler imidlertid med hverandre. Faktisk er det ikke Bresjnev som dominerer Sovjetunionen, men vår «4er-bande»; KGB-leder, Juri Andropov, forsvarsminister Dmitri Ustinov, ideologen Mikhail Suslov og utenriksminister Andrei Gromyko. Mine kolleger har rett når de kaller dem «4-er-bande». De 4 bruker all styrke og kraft i vårt land som om det er deres eiendom. Forfall og smerte i Sovjetunionens oppløsning starter i bunn og grunn med dem.


- Du er på samme tid i avdelingen til Gromyko. Hvorfor tror du aktiviteten i sovjetisk UD ikke er tilpasset grunnleggende behov i Sovjetunionen og sosialist-blokken? Amerikanerne kaller Gromyko «Mister Njet» nettopp fordi han forsvarer sosialistiske interesser.


Falin: På 1970-tallet tvinger USA den tyske ledelse til å stasjonere «Pershing-missiler» i Vest-Tyskland som instrument for førsteslag mot en »sovjetisk trussel«. Nå skal vest-tyskerne få Pershing som blir rettet mot deres slektninger i DDR. Kansler Helmut Schmidt, som ikke ønsker å ta livet av sine egne vil hindre katastrofe og tilbyr Sovjetunionen en løsning. Da er sovjet-tropper stasjonert i Øst-Europa med sine «SS-4» og «SS-5»-raketter. Schmidt foreslår at selv om Moskva kan bytte ut missiler til et nyere system av «Pioner-klassen», kalt «SS-20», men kun forutsatt at de ikke har flere warheads enn tidligere system. Som kansler i BRD ønsker Schmidt å sette press på Washington. Da vil USA ikke våge å stasjonere Pershing, mener han. Alternativet til Schmidt er gjennomtenkt, for USAs manipulering med raketter i vest er en reell trussel mot hele Europa. Sovjetunionen bør hindre den trusselen.
Jeg forteller Gromyko om USAs planer i Vest-Tyskland og skisserer Helmut Schmidts tilbud. Gromyko: «Den gamle svindleren Schmidt tilbyr oss altså ved hjelp av Mr. Falin å skifte ut de gamle rakettene med varm luft. Kun når USA vil stasjonere «Pershings» i vest, er det blitt et tema!», avslutter han den samtalen med meg. Jeg svarer: «Om de først er stasjonert, er det for sent». Gromyko: ««For sent» eksisterer ikke i politikken».


Siste forsøk på å overbevise Moskva utformes av Schmidt som flyr via Moskva fra Kina til Bonn. Han prøver å ta kontakt med «statsminister» Kosygin, som ikke har noe i mot Schmidts plan om å utstyre «SS-20» med kun samme antall stridshoder. Men i stedet møter Schmidt en steil Gromyko og må fly hjem uten resultat. For Kosygin med hjerteinfarkt er isolert fra politisk virksomhet de siste år av sitt liv. Som følge setter USA opp sine «Pershings» i BRD. Balansen i Europa er forrykket i retning Nato og et strategisk øyeblikk er ugjenkallelig forbi og vårt land tvinges inn i et våpenkappløp, som så «spiser opp» våre valutareserver og fører til krise i vårt lands økonomi. Sovjetunionens sammenbrudd blir så resultatet av denne sovjetiske økonomi-krisen.


For sammen med etablering av «Pershings» starter USA 12 nye militærprogram i BRD. Vi reagerer med å kjøre våre mot-program. I 1981 vedtas det nye konseptet, «Army 2000» for europeiske NATO-land og US Army. Økt opprustning er i ferd med å bli en tvangstrøye for sovjetisk økonomi. Nikolai Ogarkov, generalstabssjef i sovjetisk forsvarsdepartement, avgir rapport til politbyrået om at sovjet-arméen ikke er i stand til å svare adekvat på en ny Nato-spiral. Politbyrået svarer: Om Ogarkov er så velkjent med vestlige militær-saker, må han få kommando over sovjet-styrkene i Tyskland. Da får generalstaben en person som kan fylle oppgaven til partiet og regjeringen. Leder av Gosplan, sentral-økonomisk planetat fra 1921 i Sovjetunionen, Nikolai Baibakov rapporterer Politbyrået: Vår økonomi kan ikke takle militær konfrontasjon med USA. Svaret: «Nikolai Konstantinovitsj, gå av med pensjon. I ditt sted kommer en som gjør det vi ber ham om».


På slutten av Bresjnevs regjeringstid blir reservene som er avsatt for oppgang i sovjet-økonomien og bedre velferd redusert med nesten 50 %. Økonomi-krisen utvikler seg fra medio 1980-tall i en slik grad at landet er på kanten av stupet. Årsak er Andrei Gromykos feilvurdering når han sier at «for sent» ikke eksisterer som mulig begrep på den politiske arenaen.
- Er det ok at vi går rett på Mikhail Gorbatsjov og hans lag, perestrojka og det som følger?


Falin: Gorbatsjovs hovedproblem er manglende evne til å lede. Likevel blir akkurat han leder av sovjetstaten i en kritisk periode. Feil mann, feil tid, feil stilling. Da er gapet mellom ord og handling utviklet til en tilstand, der parti og regjering ikke lenger kan ignorere sovjet-folkets grunnleggende krav og ønsker. Samtidig og på andre siden av verden leder William Casey CIA. Til president Reagan foreslår han tiltak til kraftig senkete energipriser. På Reagans initiativ lanserer Saudi-Arabia, Kuwait og Emiratene redusert oljepris, fra $ 25-26 til $ 8 pr fat, på verdensmarkedet. Dermed kveles flyten av petrodollars, som brukes i import av forbruksvarer og annet fra utland og land i sosialist-blokken. Comecon, samarbeidsråd for sosialistland av 1949, vedtar at all handel skal gå ved hjelp av valuta. Ingen god løsning. Som leder av internasjonal avdeling i SUKPs sentralkomité, prøver jeg å gå i mot det. Konflikt kan ikke unngås på andre felt. Som å motstå eller heve seg over våpenkappløpet. Vi blir dessverre satt opp av USA-strategien som går ut på å ruste oss i hjel. Problemet ved vanvittig våpen-kappløp svekker USA mindre enn skadene den påfører oss selv.


Mikhail Gorbatsjov får makt uten sitt eget personlige strategi-program. Han følger Napoleons konsept: La oss gå i kamp, og se hva som må gjøres. En ren taktiker uten strategi altså. Når han til slutt mister taket på det, har han innbitt prøvd å redde det som er igjen av sitt renommé. Han er som King Richard III, Shakespeares «anti-helt» en som på slutten ønsker å bytte hele imperiet sitt for en hest han kan flykte på. Gorbatsjov er som en barkbille for landet vårt. Han handler utilsiktet etter von Clausewitz-prinsippet: Russland kan kun beseires innenfra. Gorbatsjov biter i røttene så å si, treet tørker opp og dør. Han hjelper folk som Eduard Sjevardnadze, Alexander Jakovlev og andre i deres nærmiljø.


- Si litt mer om Alexander Jakovlev. Han er «forløperen til Perestrojka», og under Jeltsin blir han den største ideologen for det russiske demokratiet.


Falin: Jeg ser at Jakovlev er i amerikanernes lommer i 1961. En venn i KGB forteller meg det. Jakovlev er Sovjetunionens ambassadør i Canada i nesten 10 år. Han er US-spion i ordets rette forstand. Når Gorbatsjov blir generalsekretær, er Jakovlev blant de viktigste spionene i Sovjetunionen for USA. Han er smartere og mer talentfull enn Gorbatsjov. Men hans herrer er ikke idioter og får informasjon om hva som skjer i Sovjetunionens politiske sentrum. . Når informasjon om Jakovlevs «kjærlighet» til USA når Juri Andropov, må han returnere fra Ottawa til Moskva med ordren «Er til observasjon. Må ikke avansere til SUKPs sentral-komité».


Samtidig får KGB-lederen i Moskva, Vladimir Krjutsjkov, mistanke mot Jakovlev. Han tar med seg materialet til Jakovlevs kontor, som besvarer alt med taushet. Krjutsjkov tar med seg rapporten til Gorbatsjov, som tygger meningsfylt med leppene. Og sannsynligvis fordi han tror han har den store oversikten, tar han en grotesk avgjørelse: «Hvem har ikke syndet i sin ungdom? Jakovlev er nyttig for folk i perestrojka, så landet trenger ham og vi må la ham drive på med storpolitikk». Som frittgående geit i en blomsterhage får Jakovlev fortsette sin karriere, som ikke starter på politisk nivå, men innen utenrikshandel.


I 1982 dør Nikolai Inotsemtsev, direktør for IMEMO, institutt for verdensøkonomi og internasjonale relasjoner. Det vedtas å sette Jakovlev i stolen til avdøde Inotsemtsev. Om han forblir i IMEMO og engasjerer seg i vitenskapelig arbeid, vil vi kunne observere ham. Fisk må ikke skremmes. Ellers vil den bryte ut og forsvinne. I 1984 dør Andropov og ingen viser interesse for Jakovlev mer. Gorbatsjov kommer da på Tsjernenkos lag og Jakovlev et sterkt inntrykk på ham. For IMEMO-direktøren er smart og sjarmerende og kan om noe skjer, si mye nyttig og overbevise med ideer og løsninger. Gorbatsjov er ikke særlig intelligent, men er derimot svært mottakelig for alt nytt, sågar altfor mottakelig. Få måneder etter Tsjernenkos død, 10/3-1985 og sin inntreden i stilling utnevner Gorbatsjov Alexander Jakovlev til sentralkomite-sekretær i ideologiske saker. Altså plasserer han agenten for US-innflytelse i stillingen som Sovjetunionens sjefsideolog.


På 2. sovjet-kongress av folkevalgte i 1989 gir Jakovlev en ensidig analyse av «Molotov-Ribbentrop-pakten» av 1939. Plumpt hevder han at den har svært skadelige konsekvenser for Europa. Jakovlev-«rapporten» gir Sovjetunionen all politisk og moralsk skyld og åpner for krav om kompensasjon for alt mulig fra i innledning av 2. verdenskrig, slik at vårt land står fram som angrende synder for å i det hele tatt å ha eksistert. Like etter «bekjennelsen» starter pogromer mot russere i Baltikum, Moldova og Vest-Ukraina. Så synker de transkaukasiske republikkene ned i en atmosfære preget av etniske drap. Det avsluttes i Nord-Kaukasus. Alt skyldes Jakovlev. I dag vet vi at han reiser rundt i alle sovjet-republikker før Sovjetunionens oppløsning og er med på å provosere fram ekstremistiske holdninger. Han er dessuten i DDR og BRD kvelden før murens fall. En sjarmerende, intelligent spion med amnesti fra idioten Gorbatsjov som mener vi må være generøse mot «ungdomssynder» og dermed beskytter en marionett for US-strateger, som har studert Clausewitz og opptrer skamfullt mot myndighetene i Sovjetunionen: Russland kan kun erobres fra innsiden!


- Hvordan er situasjonen i vårt land, når spørsmålet aktualiseres om gjenforening av Vest- og Øst-Tyskland? Gjør denne anneksjonen av DDR Gorbatsjov til en fortjent fredsprisvinner i 1990?


Falin: I Sovjetunionen bryter først ut en økonomisk krise, som går over i sosial krise. Vi trues med påfølgende sosial eksplosjon. Men opinion kontrolleres allerede av folk som ligger under for vestlig ideologi. Vi husker tomme matbutikker i perestrojka-perioden, mens hele tog med fisk, kjøtt, smør, grønnsaker står på sidespor i Moskva-regionen. Men det losses ikke, og alt står og råtner. Arbeids-innsatsen til hundre-tusener sovjet-borgere blir til søppelhauger på grunn av ledernes inkompetanse. Men eliten drøfter saker den mener er viktigere: Hvordan regulere stillingen som president i SSSR? Jeg stiller da Gorbatsjov et direkte spørsmål: «Hva endres i landet når embedet er etablert? Vil det gi mat i butikkene? Er det ikke bedre å løse matforsyning, nasjonale minoriteter, velferd og ungdoms-politikk først? Gorbatsjovs svar: «Til alle sakene vil jeg utforme nødvendige instrukser. Mat kommer sikkert på bordet igjen».
Men ikke noe endrer seg. Små bedringer i matforsyning ser vi først etter Berlin-murens fall og er ikke tilfeldig. På terskelen til forhandlinger i Arkhyz, Kaukasus om Tysklands framtid kontakter Gorbatsjov via sin rådgiver Tsjernjajev Helmut Kohl og starter sin klagesang: «Jeg har ikke noe å mate vårt folk med, gi meg 3-4 milliarder D-Mark. Til gjengjeld vil du i Arkhyz-forhandlingene få alt du trenger». I den formuleringen ser vi hele Gorbatsjov. Han tar lån fra Vesten og er klar til å betale tilbake, ikke bare med integriteten i fellesskapet av sosialist-land, men også med eksistensen av sitt eget land. I tillegg til forhandlinger mellom Gorbatsjov og Kohl i Arkhyz møter Gorbatsjov Frankrikes president Mitterrand i desember 1989. På dette møtet i Kiev foreslår Mitterrand foreslår for Gorbatsjov at de to flyr sammen til Berlin for å understøtte Honecker. Gorbatsjovs reaksjon: «Vil du fly, så fly, men jeg flyr ikke». Så husker jeg hvordan Margaret Thatcher tilbyr Gorbatsjov, ikke bare å gi ham personlige råd om Tyskland, men gi ham bedre betingelser enn det den forhåndsoppnevnte kommisjonen fra UK, Frankrike og Sovjetunionen er i stand til. Hun er redd for at en anneksjon av DDR, slik Gorbatsjov i praksis vil oppnå via Kohl, bare vil føre til at Vest sluker Øst. Det vil føre til ny «Øst-Vest-konflikt» i stedet for et samlet Tyskland, basert på likeverd mellom Øst og Vest-Tyskland. Jeg er til stede når han besvarer forslaget fra Thatcher. Gorbatsjov: «Jeg vil ikke vaske skitne klær fra briter eller franskmenn, kun hjelpe til med gjenforening av Tyskland». Slik overgir Moskva rett og slett DDR, Honecker og alle øst-tyskere uten å stille noen betingelser.


Jeg er helt sikker på at Helmut Kohl under Arkhyz-forhandlingene spør Gorbatsjov om Moskva på et eller annet vis vil beskytte Erich Honecker og ledelses-eliten i DDR. Kohl går åpenbart ut fra at det er nettopp det Moskva har i tankene. Men Gorbatsjov svarer: «Det gjelder din indre virksomhet. Du vet selv best hvordan du vil behandle hvem».
Jeg er også sikker på at Gorbatsjovs beslutning om å «utlevere» DDR, ikke er hans egen. «Å gi opp DDR» er et forslag fra president George H Bush sr. alt i juni 1989 når Gorbatsjov besøker Washington DC med sin kone. Like før det «historiske tipset» er førstedamene i USA og SSSR, Barbara Bush og Raissa Gorbatsjova, opptatt av «planer for alle eventualiteter». De opererer som et velsmurt to-spann for det som senere blir Sovjetunionens oppløsning. Slik at når Gorbatsjov begår neste svik, er det trolig nødvendig fordi «kjære Barbara og Raissa Gorbatsjova» presser på for å tilfredsstille hans ærgjerrige ambisjoner om historisk betydning som for til Mikhail er blitt en såpe-boble. I sin opp-blåste tilstand får han i 1990 Nobels fredspris. En belønning for svik mot hele sosialist-blokken og et nytt skritt i en planlagt og avtalt oppløsning av Sovjetunionen. Får Gorbatsjov Nobels fredspris med rette? Sannsynligvis ja. Med samme rett som Judas tar i mot 30 sølvpenger fra jødenes ypperste-prest i Jerusalem, Kaifas.»


Valentin M Falin: «Mikhail Gorbatsjov er barkbille for landet vårt», 16/12-2016, Unsere Zeit. Oversettelse, Per Lothar Lindtner, april 2019.
Alexandra Liebig: 21/12-2016, Unsere Zeit: Kritikk av Valentin Falins artikkel om «Firerbanden og Gorbatsjov»: «Afrikas folk har ikke glemt den store hjelpen fra Sovjetunionen (SU), som føler de verste utslagene av sosialismens tilbakeslag. La oss møte Falins løgn med våre kommunistiske minner! f


Falin bruker sensasjons-journalistikk og blander sammen dikt, sannhet, tid og sted. Han går inn på udugelig og holdningsløst lederskap i SU. Vi kjenner historier om en DDR-ledelse med alt fra forgylte toaletter i regjeringshus ved Wandlitzsee til ustanselige jakt-fester. For øvrig nevner Falin folk som tydelig og med rette ikke stoler på ham: Det er kommunister av den gamle garde; Gromyko og Andropov. Falin bruker uttrykket «4-er-bande» for å fenge, men det er preget av Kinas historiske erfaringer.


Han kaller 4 representanter for SU, KGB-leder Jurij Andropov, forsvarsminister Dmitrij Ustinov, sjefsideolog Mikhail Suslov og utenriksminister Andrej Gromyko «bande». Deres «intriger» skal forklare oppløsningen av SU. Og han bruker bevingete ord: Husker han ordspråket om «å rette baker for smed»? Bevisst beskylder han personer og tar i bruk velkjente stereotypier om kommando i landets ledelse og fravær av demokrati. Med spiss finger peker Falin på Jakovlev og forteller ikke-dokumenterbare, men troverdige skrekkhistorier om statsapparatet i SU, der tilsynelatende alle vet hvem som spionerer for vestmaktene, men ingen har skyld. I mindre diplomatiske kretser kalles det å lyve. Det skjuler en dyp anti-kommunisme fram til anklager om at SU er hovedkraft bak opprustning og krigshissing. Særlig skal alliansen av sosialist-land rammes, deriblant DDR, som ikke forsvinner i bevisstheten til folkene i de tidligere sovjetrepublikkene!


Representantene for SU før Gorbatsjov og folkene i republikkene vet svært godt at det er i fredens interesse er nødvendig å forfølge en forsvarspolitikk som opprettholder militærbalansen. Dette har sin pris, ikke bare for folkene i SU, men også i andre sosialist-land. Av denne grunn alene er sosialist-landene opptatt av nedrustning på begge sider. Heller ikke Vestens folk kan tjene på opprustning, men det kan de militær-industrielle.


Falin er obs på svakheten mange tyskere har for Helmut Schmidt, men overdriver hans innflytelse. Samtidig går han løs på «upopulære» Gromyko. Og han må kjenne til Schmidts anti-kommunistiske London-tale i juni 1976, en utløser for NATOs dobbeltvedtak, som gir grønt lys for USA-regjeringens aksjon mot det Reagan kalte «ondskapens rike» så sent som på evangelist-kongressen i USA, i 1983, et usminket og hatsk angrep på SU. Dette og andre utspill fra USA er 1983 speech by U.S. president Ronald Reagan in which he used the political catchphrase "evil empire" to refer to the Soviet Union


tilpasset de militær-industrielles behov og planer om «stjernekrig» i SDI (strategisk forsvars-initiativ). Planen om bruk av verdensrom i militær-strategien med sikte på kapasitet til «førsteslag eller forkjøpskrig» med a-våpen fremmes av president Reagan, 23/3-1983. Rett nok er flere sosialdemokrater, men ikke bare de, skeptiske til stasjonering av slike offensive raketter i BRD og i DDR, men til nå har ingen SPD-regjering demontert rakettene!


Andropov, SUKPs siste generalsekretær før Gorbatsjov, er i forkant av alle dem som satser på tiltak fra 1982 som målrettet skal fremme langsom vekst i sovjetisk levestandard. I sin første politiske tale på møte i sentralkomiteen 22/11-1982 oppsummerer han økonomi-problem. Han viser til mengder og kvalitet på forbruksvarer, matvare-mangel, energisløsing, svakhet i offentlig transport, i jern- og stål-industri og på flere felt som det målrettet må ordnes opp i. Fellesårsak er manglende vitenskaps -og teknologi-metoder. Lav vekst i arbeidsproduktivitet, intensiverte produksjonsmetoder og dårlig utnytting av materialreserver gjør det synlig. Feil skyldes delvis planleggingssystemet som prioriterer kvantitative mål. Fordi bedre produkt og produksjonsmetoder midlertidig reduserer produksjonstakt, har en å gjøre med en økonomi som strukturelt er avvisende til innovasjon, ifølge Andropov.
Andropov-tiltakene viser raskt suksess. Men Gorbatsjov blir generalsekretær like etter Andropovs død og følger de nye økonomiske programmene kun i kortere tid. Under slagord «perestrojka og glasnost» bryter han og hans «kompanjonger» med planøkonomi og kommunistpartiene. Han vil gå fra k-partiets prinsipper over til sosialdemokratisk ideologi og struktur. Og først nå oppstår alvorlige flaskehalser i forsyningene, som fører til opptøyer og sprer seg til Comecon-land, forsterkes der og slår tilbake i ytterligere uro i Sovjetunionen. På tampen registrerer jeg en liten løgn fra Falin: Før 1989 dekkes ikke noe med «hard valuta» mellom Comecon-land. Det er først etter 1/1-1990, når ex-SEDs Modrow-regjering (PDS/andre) oppretter «Treuhand» i 1990 og innleder det som til slutt likviderer DDRs eksport-bedrifter. Treuhand sørger for legal privatisering av DDRs folke-eide bedrifter og det som i dag offisielt kalles «sosial markeds-økonomi».


Epoken er kompleks og kan ikke behandles i detalj her. Hetsen mot kommunistene blir dagligdags og progressive nasjonale allianser knuses. Antikommunistiske handlinger blir mye mer omfattende. Selv fascister kommer til orde. Forresten fører det til forbud mot magasinet «Sputnik» i DDR i desember 1988 etter at Gorbatsjov-linjen har tatt over i Sputnik-redaksjonen.
Verken opprustning eller store økonomi-utfordringer fører til Sovjetunionens undergang, men avkall på klassekamp-holdninger: Utenrikspolitisk defensiv, politisk-økonomiske grunnlaget for sosialisme neglisjeres og marxistisk-leninistisk ideologi gis opp.


Gorbatsjov gjør ensidige innrømmelser uten å kreve noe som helst av motytelser. I 1986 kommer han Reagans såkalte «null-alternativ» i møte. Det legges først fram i desember 1982 av USAs krigshauk og sjefsforhandler Paul Henry Nitze (1907-2004). USAs forslag: I bytte mot en USA-forsikring om ikke å stasjonere nye atom-raketter i Vest-Europa må SU fjerne alle SS-20-raketter. Nitze er ikke innstilt på reelle forhandlinger. Utspillet om «evil empire» fra USA viser tydelig det. SU er da heller ikke villig til å bygge ned SS-20 ensidig uten motytelser og peker spesielt på britiske og franske mellomdistanse-raketter, som i så fall må inn i avtalen. Det er en sterk fredsbevegelse, særlig i Vest-Tyskland, med fredsmarsjer, (bl a fra København til Paris sommeren 1981, med norsk deltakelse) som viser folkelig bevegelse langt utover det vanlige. Denne grasrot-bevegelsen er sentral for å forstå hvorfor Helmut Schmidt presser på for å få USA og Reagan til forhandlingsbordet i 1982, men «dobbelt-vedtaket» er basert på udokumenterbare påstander om «SUs overlegenhet», skal tvinge Nato-vasallene i vest og SU i kne, og det vedtaket er gjort av Nato-landenes regjeringer allerede i 1979.


Men når Gorbatsjov tar over etter Andropov unnlater han ikke bare å kreve motytelser, men proklamerer avskaffelse av alle a-våpen innen år 2000. I praksis undergraves dermed det Bresjnev, Gromyko og andre står for. De har sett styrke-balanse som eneste vei til nedrustning og fred. Det viser seg da også: Etter oppløsning av Sovjetunionen føler ikke USA seg til avtalene! «Tysklands-eksperten» Falin er del av Gorbatsjov-staben.


Han bør heller være forbitret over ødeleggelsen av unionen, som ikke lenger er sosialistisk. Dermed har han ingen innflytelse på «2 + 4 forhandlingene» om tysk enhet mellom BRD (Vest-Tyskland), DDR (Øst-Tyskland) og de 4 okkupasjonsmaktene i Tyskland etter 1945; Frankrike, UK, Sovjetunionen og USA. Den kjente sosialdemokratiske tilhengeren av avspenningspolitikk, ikke konfrontasjon, mellom øst og vest, Egon Bahr (1922-2015), blir berømt for slagordet «endring gjennom tilnærming». Det er ikke tilfeldig at Gorbatsjov-folkene ser ham som hellig. Husk derfor at Bahr belønner Falin med jobb i tankesmien IFSH ; Instituttet for fredsforskning i Hamburg, som attesteres av «EU-systemets uttalte fredsvilje».
Alexandra Liebig: 21/12-2016, Unsere Zeit: Kritisk kommentar av Valentin Falins artikkel om «Firerbanden og Gorbatsjov», 15.12.2016, oversettelse/bearbeidelse, Per Lothar Lindtner.

 


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering