LEDER «Med Sylvi Listhaug kom løgnen også inn i norsk politisk debatt», skriver Arne Strand i en kommentar i Dagsavisen 23. juni. Bakgrunnen for denne uttalelsen fra Strand er Listhaug sine mange politiske utspill. Hun måtte gå av som statsråd etter massiv kritikk for uttalelsen på facebook om at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.» Nå har Listhaug høstet mer storm. Flere større norske aviser har på lederplass tatt et kraftig oppgjør med stortingsrepresentanten for hennes melding på facebook om at «Ap og byrådet i Oslo kastet ut de eldre på St. Halvardshjemmet. Beboere og pårørende gråt. Nå bruker de sykehjemmet til overnattingstilbud til romfolk. Eier dere ingen skam!?»  Nå er det slik at Oslo kommune har satt flere kriterier til bygninger som skal benyttes til sykehjem. St. Halvardshjemmet oppfylte ikke alle disse kriteriene. Det er realt å være enig, eller uenig i disse kriteriene. Men at beboerne nærmest ble kastet ut, som kan tolkes ble satt på gata, stemmer ikke. At dagens administrasjon fulgte opp et vedtak fra den gang Listhaug var eldrebyråd, hopper Listhaug elegant over. Stortingsrepresentantens uttalelse om at bygningen brukes som overnattingstilbud til romfolk kan også tolkes som at «de eldre ble kastet ut» for å kunne huse romfolk. Dette nører opp under den fremmedfiendtlige politikken til Frp, noe selvsagt Listhaug også er klar over. Arne Strand viser i artikkelen sin til flere amerikanske presidenter som har løyet. Han nevner presidentene Kennedy, Johnson og Nixon som alle løy om Vietnamkrigen. Sistnevnte løy også i Watergatesaken som førte til presidentens avgang. Og han trekker frem Donald Trump som vel slår alle rekorder i bruk av løgn og usannheter. Strand nevner også Putin, og peker også på den økende politiske løgnen i Europa i takt med de populistiske høyrepartienes framgang. Strand kunne også med fordel pekt på områder i norsk politikk hvor ærlighet ikke alltid har hatt gode vilkår. Særlig gjelder det der det nærmest er full norsk konsensus, som i norsk utenrikspolitikk og forsvarspolitikk. Tenk på alle begrunnelsene som er gitt for å delta i krigen i Afghanistan. Våre soldater driver med fred og oppbygging. Vi er der for at jenter skal få gå på skole osv., (derfor bomber vi landet). Eller ta argumentene for norsk krigsdeltakelse i Libya, hvor målet for Vesten faktisk var regimeskifte.  Dette må kalles løgn. Eller hva skal vi si om Stoltenberg som hevdet Norge skulle få kjøpe amerikanskproduserte fly for 18 milliarder, mens sluttsummen er mangedoblet? I Klassekampen 23. juni skriver pensjonert høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum om Krim. «På Krim hadde først den parlamentariske forsamling erklært Krim for selvstendig. Deretter var det folkeavstemning. Et overveldende flertall stemte for at området skulle slutte seg til Den russiske føderasjon som «subjekt». Det var også høy valgdeltakelse…. Det kan da ikke være noe å si på dette? I alle fall kan man ikke argumentere med folkeretten.»  Det er nærmest opplest og vedtatt at Russland har annektert Krim, og at dette er et brudd på folkeretten. Det er neppe å ta for hardt i å hevde at norske politikere tar lett på sannheten i spørsmålet om Krim. Eller for å ta «trusselen» fra Russland. Det henger ikke på greip om man legger styrkeforholdet mellom Russland og NATO til grunn. Dette forholdet er selvsagt norske politikere og norsk presse kjent med, det bare virker ikke slik. At løgnen også kom inn i norsk politisk debatt med Listhaug er å trekke det altfor langt. Det kan imidlertid slås fast at Listhaug gjennom bruk av facebook har løftet den politiske løgnen til ett nytt nivå i Norge. For norske politikere har også omgått sannheten flere ganger. At det ikke alltid har ført til kritikk og avsløringer må pressen også ta et ansvar for. Særlig gjelder det når det nærmest er politisk konsensus i aktuelle saker, og når denne konsensusen også omfatter store deler av pressen. Dog er det lov å håpe at pressen også kan se mer kritisk på norske politikere sine uttalelser om norsk utenriks- og forsvarspolitikk.
LEDER «Med Sylvi Listhaug kom løgnen også inn i norsk politisk debatt», skriver Arne Strand i en kommentar i Dagsavisen 23. juni. Bakgrunnen for denne uttalelsen fra Strand er Listhaug sine mange politiske utspill. Hun måtte gå av som statsråd etter massiv kritikk for uttalelsen på facebook om at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.» Nå har Listhaug høstet mer storm. Flere større norske aviser har på lederplass tatt et kraftig oppgjør med stortingsrepresentanten for hennes melding på facebook om at «Ap og byrådet i Oslo kastet ut de eldre på St. Halvardshjemmet. Beboere og pårørende gråt. Nå bruker de sykehjemmet til overnattingstilbud til romfolk. Eier dere ingen skam!?» Nå er det slik at Oslo kommune har satt flere kriterier til bygninger som skal benyttes til sykehjem. St. Halvardshjemmet oppfylte ikke alle disse kriteriene. Det er realt å være enig, eller uenig i disse kriteriene. Men at beboerne nærmest ble kastet ut, som kan tolkes ble satt på gata, stemmer ikke. At dagens administrasjon fulgte opp et vedtak fra den gang Listhaug var eldrebyråd, hopper Listhaug elegant over. Stortingsrepresentantens uttalelse om at bygningen brukes som overnattingstilbud til romfolk kan også tolkes som at «de eldre ble kastet ut» for å kunne huse romfolk. Dette nører opp under den fremmedfiendtlige politikken til Frp, noe selvsagt Listhaug også er klar over. Arne Strand viser i artikkelen sin til flere amerikanske presidenter som har løyet. Han nevner presidentene Kennedy, Johnson og Nixon som alle løy om Vietnamkrigen. Sistnevnte løy også i Watergatesaken som førte til presidentens avgang. Og han trekker frem Donald Trump som vel slår alle rekorder i bruk av løgn og usannheter. Strand nevner også Putin, og peker også på den økende politiske løgnen i Europa i takt med de populistiske høyrepartienes framgang. Strand kunne også med fordel pekt på områder i norsk politikk hvor ærlighet ikke alltid har hatt gode vilkår. Særlig gjelder det der det nærmest er full norsk konsensus, som i norsk utenrikspolitikk og forsvarspolitikk. Tenk på alle begrunnelsene som er gitt for å delta i krigen i Afghanistan. Våre soldater driver med fred og oppbygging. Vi er der for at jenter skal få gå på skole osv., (derfor bomber vi landet). Eller ta argumentene for norsk krigsdeltakelse i Libya, hvor målet for Vesten faktisk var regimeskifte. Dette må kalles løgn. Eller hva skal vi si om Stoltenberg som hevdet Norge skulle få kjøpe amerikanskproduserte fly for 18 milliarder, mens sluttsummen er mangedoblet? I Klassekampen 23. juni skriver pensjonert høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum om Krim. «På Krim hadde først den parlamentariske forsamling erklært Krim for selvstendig. Deretter var det folkeavstemning. Et overveldende flertall stemte for at området skulle slutte seg til Den russiske føderasjon som «subjekt». Det var også høy valgdeltakelse…. Det kan da ikke være noe å si på dette? I alle fall kan man ikke argumentere med folkeretten.» Det er nærmest opplest og vedtatt at Russland har annektert Krim, og at dette er et brudd på folkeretten. Det er neppe å ta for hardt i å hevde at norske politikere tar lett på sannheten i spørsmålet om Krim. Eller for å ta «trusselen» fra Russland. Det henger ikke på greip om man legger styrkeforholdet mellom Russland og NATO til grunn. Dette forholdet er selvsagt norske politikere og norsk presse kjent med, det bare virker ikke slik. At løgnen også kom inn i norsk politisk debatt med Listhaug er å trekke det altfor langt. Det kan imidlertid slås fast at Listhaug gjennom bruk av facebook har løftet den politiske løgnen til ett nytt nivå i Norge. For norske politikere har også omgått sannheten flere ganger. At det ikke alltid har ført til kritikk og avsløringer må pressen også ta et ansvar for. Særlig gjelder det når det nærmest er politisk konsensus i aktuelle saker, og når denne konsensusen også omfatter store deler av pressen. Dog er det lov å håpe at pressen også kan se mer kritisk på norske politikere sine uttalelser om norsk utenriks- og forsvarspolitikk.

LEDER
«Med Sylvi Listhaug kom løgnen også inn i norsk politisk debatt», skriver Arne Strand i en kommentar i Dagsavisen 23. juni. Bakgrunnen for denne uttalelsen fra Strand er Listhaug sine mange politiske utspill. Hun måtte gå av som statsråd etter massiv kritikk for uttalelsen på facebook om at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.» Nå har Listhaug høstet mer storm. Flere større norske aviser har på lederplass tatt et kraftig oppgjør med stortingsrepresentanten for hennes melding på facebook om at «Ap og byrådet i Oslo kastet ut de eldre på St. Halvardshjemmet. Beboere og pårørende gråt. Nå bruker de sykehjemmet til overnattingstilbud til romfolk. Eier dere ingen skam!?»
Nå er det slik at Oslo kommune har satt flere kriterier til bygninger som skal benyttes til sykehjem. St. Halvardshjemmet oppfylte ikke alle disse kriteriene. Det er realt å være enig, eller uenig i disse kriteriene. Men at beboerne nærmest ble kastet ut, som kan tolkes ble satt på gata, stemmer ikke. At dagens administrasjon fulgte opp et vedtak fra den gang Listhaug var eldrebyråd, hopper Listhaug elegant over. Stortingsrepresentantens uttalelse om at bygningen brukes som overnattingstilbud til romfolk kan også tolkes som at «de eldre ble kastet ut» for å kunne huse romfolk. Dette nører opp under den fremmedfiendtlige politikken til Frp, noe selvsagt Listhaug også er klar over.
Arne Strand viser i artikkelen sin til flere amerikanske presidenter som har løyet. Han nevner presidentene Kennedy, Johnson og Nixon som alle løy om Vietnamkrigen. Sistnevnte løy også i Watergatesaken som førte til presidentens avgang. Og han trekker frem Donald Trump som vel slår alle rekorder i bruk av løgn og usannheter. Strand nevner også Putin, og peker også på den økende politiske løgnen i Europa i takt med de populistiske høyrepartienes framgang.
Strand kunne også med fordel pekt på områder i norsk politikk hvor ærlighet ikke alltid har hatt gode vilkår. Særlig gjelder det der det nærmest er full norsk konsensus, som i norsk utenrikspolitikk og forsvarspolitikk. Tenk på alle begrunnelsene som er gitt for å delta i krigen i Afghanistan. Våre soldater driver med fred og oppbygging. Vi er der for at jenter skal få gå på skole osv., (derfor bomber vi landet). Eller ta argumentene for norsk krigsdeltakelse i Libya, hvor målet for Vesten faktisk var regimeskifte. Dette må kalles løgn. Eller hva skal vi si om Stoltenberg som hevdet Norge skulle få kjøpe amerikanskproduserte fly for 18 milliarder, mens sluttsummen er mangedoblet?
I Klassekampen 23. juni skriver pensjonert høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum om Krim. «På Krim hadde først den parlamentariske forsamling erklært Krim for selvstendig. Deretter var det folkeavstemning. Et overveldende flertall stemte for at området skulle slutte seg til Den russiske føderasjon som «subjekt». Det var også høy valgdeltakelse…. Det kan da ikke være noe å si på dette? I alle fall kan man ikke argumentere med folkeretten.»
Det er nærmest opplest og vedtatt at Russland har annektert Krim, og at dette er et brudd på folkeretten. Det er neppe å ta for hardt i å hevde at norske politikere tar lett på sannheten i spørsmålet om Krim. Eller for å ta «trusselen» fra Russland. Det henger ikke på greip om man legger styrkeforholdet mellom Russland og NATO til grunn. Dette forholdet er selvsagt norske politikere og norsk presse kjent med, det bare virker ikke slik.
At løgnen også kom inn i norsk politisk debatt med Listhaug er å trekke det altfor langt. Det kan imidlertid slås fast at Listhaug gjennom bruk av facebook har løftet den politiske løgnen til ett nytt nivå i Norge. For norske politikere har også omgått sannheten flere ganger. At det ikke alltid har ført til kritikk og avsløringer må pressen også ta et ansvar for. Særlig gjelder det når det nærmest er politisk konsensus i aktuelle saker, og når denne konsensusen også omfatter store deler av pressen. Dog er det lov å håpe at pressen også kan se mer kritisk på norske politikere sine uttalelser om norsk utenriks- og forsvarspolitikk.


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media