Med sine utenriksministre bak seg sitter Storbritannias statsminister Winston Churchill, USAs presidentFranklin Roosevelt og Sovjetleder Josef Stalin forran Livadia-palasset, Yalta, Krim, 4. februar 1945. Fra venstre bak de: Utenriksminister Anthony Eden, Statssekretær Edward R. Stettinius, og Utenrikskommisær Vyasheslav Molotov. AP Photo
Med sine utenriksministre bak seg sitter Storbritannias statsminister Winston Churchill, USAs presidentFranklin Roosevelt og Sovjetleder Josef Stalin forran Livadia-palasset, Yalta, Krim, 4. februar 1945. Fra venstre bak de: Utenriksminister Anthony Eden, Statssekretær Edward R. Stettinius, og Utenrikskommisær Vyasheslav Molotov. AP Photo

FORGJEVES INITIATIV


På tretti-tallet hadde Sovjetunionen forgjeves arbeidet for en effektiv enhet mot Nazi-Tyskland, se artikkelen «Var Sovjetunionen en trussel?» i Friheten utgave 8. Jeg siterer litt: «Seinere skulle Koht komme til å dele sovjet-regjeringens syn på Chamberlains politikk overfor Italia og Tyskland. Hensikten med Chamberlains politikk var, mente både Koht og sovjet-regjeringen, å få Tyskland til å rette sine aggresjonsplaner mot Sovjetunionen.» I boka The untold history of the United States heter det at «Hitler struck again in March 1939, invading Czechoslovakia. Stalin understood that the Soviet Union`s was coming soon. For years the Soviet dictator had implored the West to unite against Hitler and Mussolini…. But Soviet pleas for collective security against the fascist aggressors were repeatedly ignored. Following Hitler`s assault on Czechoslovakia, Stalin again urged England and France in defense of Eastern Europe. His entreaties fell on deaf ears.» 
Som et svar på vestlig unnfallenhet, og for å vinne tid, inngikk Sovjetunionen en ikkeangrepspakt med sin dødsfiende, Hitler-Tyskland. Selvsagt var de sovjetiske lederne klar over at Hitler ville invadere Sovjetunionen. Hitler hadde allerede skrevet det i «Mein Kampf» i 1925. Selv om Stalin hadde fått advarsler på våren og forsommeren 1941 om et nært forestående angrep, kom invasjonen 22. juni 1941 som en overraskelse på han. Frontstyrken til aksemaktene, som bestod av 3,8 millioner personell, 4300 stridsvogner, 4400 kampfly og 7200 artillerienheter avanserte raskt mot de sovjetiske storbyene Leningrad, Moskva og Stalingrad. Fra amerikansk hold ble det antatt at Den røde armé neppe kunne stå imot angriperne i mer enn tre måneder, ja kanskje bare fire uker. Skeptikerne skulle ta grundig feil.


DE TRE STORE BLIR ALLIERTE
2. verdenskrig førte til at Sovjetunionen, USA og Storbritannia ble allierte i kampen mot aksemaktene. Angrepet på Sovjetunionen tvang antikommunisten Churchill, en mann med klare fascistiske sympatier, til å stille seg på Sovjetunionens side. (Mens Sovjetunionen hjalp de republikanske styrkene som kjempet mot Franco-fascistene, så lå sympatien hos de konservative i Storbritannia, inkludert Winston Churchill, hos Francos fascister.) Både Churchill og Roosevelt fryktet at Sovjetunionen skulle tape, noe som kunne bety at også Storbritannia kunne komme til å lide samme skjebne. I juli 1941 sendte Roosevelt sin nære medarbeider Harry Hopkins til Moskva for å ha samtaler med Stalin. Overfor Hopkins var Stalin åpen om den vanskelige situasjonen landet stod i, men sa at den kommende vinteren ville bli til stor hjelp. Våren 1942 er vi derfor klare for å sloss. Gi oss antiluftskyts og aluminium til flyproduksjon, så kan vi sloss i både tre og fire år sa Stalin. En overbevist Hopkins returnerte til USA, og i august bestilte Roosevelt hundre jagerfly som skulle sendes Sovjetunionen.
Kun en brøkdel av de leveransene som ble lovet kom fra til Sovjetunionen. Dessuten var mye av utstyret ødelagt. Den lenge bebudede andre fronten i Europa, ble gang på gang utsatt, og ble ikke åpnet før invasjonen i Normandie i juni 1994. Dette fikk det sovjetiske lederskapet til å frykte at Vestens egentlige mål var at Sovjetunionen skulle forblø i kampen mot nazismen. Britene og amerikanerne sloss i Nord-Afrika, og bandt opp noen ganske få divisjoner fra aksemaktene, ikke flere enn ti. Dette til forskjell for Sovjetunionen og Den røde armé som sloss mot 200 av aksemaktenes divisjoner, altså 95 prosent av styrkene som Hitler disponerte. 


FRELST FRA SLAVERI
Denne kampen ble lagt merke til i USA. Ralph Parker, korrespondent i New York Times, kommenterte i april 1942 «how rapidly and how completely the Russian people had adapted themselves to war conditions. Han skrev videre at «It would need a Tolstoy to describe the heroic endurance of the men and women who have made these things possible.» I juni samme år skrev Orville Prescott, samme avis: «The vast araments, the fighting skill and magnificent courage of the Red Army may prove to have been the decisive factors in the salvation of the human race from Nazi slavery.» Og han fortsatte: «Our debt of gratitude to the millions of Russian soldiers who have fought and died in this war and who will continue to do so is beyond estimation or expression.»


Kultur var også viktig for moralen, og for å øke støtten til det sovjetiske folket. I juli 1942 var det i Hollywood under produksjon minst ni filmer om Sovjetunionen. Partituret til Sjostakovitsj mesterverk, Leningradsymfonien, ble sendt rundt halve jorden som mikrofilm. (Sjostakovitsj tilegnet denne symfonien «til vår kamp mot fascismen, vår uunngåelige seier over fienden og til Leningrad, min hjemby»). I løpet av kort tid ble den spilt i Sovjetunionen 5. mars i 1942 i Kujbysjev (Sam 9. august, mens general Govorov ledet et stormangrep mot tyske stillinger for at konserten ikke skulle bli avbrutt av flyangrep. I Leningrad hadde man skrapet sammen et symfoniorkester av 40–50 overlevende. Ja, en av musikerne ble bokstavelig talt dratt ut av likkjelleren på et sykehus. Musikeren var så avkreftet og livløs av sult, at man feilaktig trodde han var død. Konserten ble sendt over høyttalere til de tyske troppene ved frontlinjen. Det er blitt hevdet at mange tyske soldater da forstod at Sovjetunionen ikke kom til å gå tapende ut av krigen.


Både kultur og artikler i aviser førte selvsagt til at mange amerikanere fikk stor sympati for Sovjetunionen, og den kampen befolkningen stod i. Blant annet var det en større demonstrasjon i New York 24. september 1942 som krevde at det ble åpnet en ny front i Europa for å lette presset mot Sovjet.


GODT FORHOLD
Roosevelt og Stalin hadde samarbeidet godt under krigen. President Roosevelts nære medarbeider og rådgiver Harry Hopkins var veldig optimistisk etter Jaltakonferansen i februar 1945. Han uttrykte det slik: «We really believed in our hearts that this was the dawn of the new day we had all been praying for and talking about for years. We were absolutely certain that we had won the first great victory of the peace – and by «we,» I mean all of us, the whole human race. [The Soviets had proved] reasonable and farseeing and there wasn’t any doubt in the minds of the President or any of us that we could live with them and get along with them peacefully for as far into the future as any of us could imagine. But I have to make one amendment to that – I think we all had the reservation that we could not foretell what the results would be if anything should happen to Stalin. We felt sure that we could count on him be reasonable and senible and understanding – but we never could be sure who or what might be in back of him there in Kremelin.»


En måned før Roosevelt døde, mistenkte sovjetlederne at Vestmaktene hadde intensjon om å slutte separatfred med Tyskland, slik at landet kunne sette inn alle sine styrker på østfronten. Bakgrunnen for mistanken var at feltmarskalk Harold Alexander skulle møte den tyske generalen Albert Kesselring i Bern for å drøfte betingelsene for tyskernes kapitulasjon i Italia. Roosevelt følte seg dypt krenket over, trass presidentens uttrykkelige forsikringer, at russerne ikke oppgav sin mistanke. Etter hvert ble Roosevelts forklaringer om at det hele skyldtes en nazistisk bakvaskelse godtatt. Stalin skrev til Roosevelt at han aldri hadde tvilt på presidentens oppriktighet og pålitelighet. Dagen før han døde (11. april 1945) takket Roosevelt Stalin og sa: «Det må ikke i noe tilfelle forekomme gjensidig mistillit, og mindre misforståelser av denne art må ikke få inntreffe i framtida.»


Da den amerikanske ambassadøren, Harriman, ankom Kreml etter Roosevelts bortgang, møtte han Stalin, som var svært trist på grunn av Roosevelts død. Stalin tok Harriman i hånda, og beklaget dypt det tapet menneskeheten hadde lidd ved presidentens død. Han ba ambassadøren om å overbringe hans dypeste kondolanser til presidentens hustru og barn. Harriman prøvde å forsikre om forholdet til Truman ville bli like sterkt. Stalin svarte at Roosevelt er død, men hans sak må leve videre. Vi ønsker å støtte president Truman med alle krefter, fortsatte han. Den amerikanske ambassadøren, som vanligvis var skeptisk, var beveget over ektheten i Stalins følelsesmessige engasjement.


VISEPRESIDENT WALLACE
Henry Wallace hadde gjort en glimrende jobb som landbruksminister i årene 1933 til 1940. President Roosevelt støttet nominasjonen av Wallace til visepresident for hans tredje presidentperiode. Så sterk var Roosevelts støtte, at han hadde skrevet ferdig sin avskjedigelse i tilfelle Wallace ikke hadde blitt nominert, noe som han altså ble. 

     
I mai 1942 uttrykte visepresident Wallace sin visjon slik: «Some have spoken of the «American Century.» I say …The century…which will come of this war – can and must be the century of the common man…. No nation will have the God-given right to exploit other nations … there must be neither military nor economic imperialism …. International cartels that serve American greed and the Geman will to power must go … The march of freedom of the past 150 years has been a … great revolution of the people, there were the American Revolution of 1775, the French Revolution of 1792, the Latin American revolutions of the Bolivian era, the German Revolution of 1848, and the Russian Revolution of 1917. Each spoke for the common man …. Some went to excess. But ... people groped their way to the light …. Modern science, which is a by-product and an essential part of the people’s revolution, has made it … possible to see that all of the people of the world get enough to eat… We shall not rest until all the victims under the Nazi yoke are freed…. The people’s revolution is on the march.»


I 1943 besøkte Wallace mange latinamerikanske land. Ved å snakke spansk, samt å vise oppriktig bekymring for velferden for vanlige mennesker, ble hans besøk godt mottatt. Tilbake i USA insisterte han på at fremtidige handelskontrakter som ble inngått med latinamerikanske land, skulle inneholde en klausul om rettferdig lønn og trygt arbeidsmiljø for arbeiderne.


Året etter sa visepresidenten i en tale at "The future belongs to those who go down the line unswervingly for the liberal principles of both political and economic democracy regardless of race, color, or religion. In a political, educational, and economic sense there must be no inferior races .... The future must bring equal wages for equal work regardless of sex or race."


TRUMAN VAR INGEN ROOSEVELT
Da president Franklin D. Roosevelt gikk inn i sin 4. periode som president ble Wallace erstattet av Harry S. Truman som visepresident. Grunnen til dette var at Roosevelts helse var dårlig, og demokratene ønsket en annen som visepresident, og etterfølger til presidentembetet, dersom han skulle dø før perioden hans var omme. Grunnen til dette var at Wallace ble ansett som for radikal for mange på høyrefløyen i Det demokratiske partiet. Av enkelte ble han også sett på som upålitelig på grunn av sine venstresympatier. Wallace ble utnevnt til handelsminister i 1945. 


Noen dager etter angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941, uttalte tidligere senator Harry Truman, som skulle etterfølge Roosevelt som president i april 1945, at «If we see that Germany is winning we ought to help Russia, and if Russia is winning we ought to help Germany, and that way let them kill as many as possible.» Denne uttalelsen illustrerer hvor radikalt forskjellige Wallace og Truman var. 


Da Roosevelt døde var Truman fullstendig uforberedt på det store ansvaret han fikk som president. I løpet av sine 82 dager som visepresident hadde han bare hatt to møter med Roosevelt. Da hadde de ikke snakket om noen av de viktige sakene som USA stod overfor. Truman var utrolig nok heller ikke informert om at USA var i ferd med å bygge atombomben.


Etter sin første dag som president støtte han på noen reportere. På spørsmål om hvordan den første dagen hadde vært svarte han: «Boys, if you ever pray, pray for me now. I don’t know whether you fellows ever had a load of hay fall on you, but when they told me yesterday what had happened, I felt like the moon, the stars and all the planets had fallen on me. I’ve got the most terribly responsible job a man ever had.» Da en reporter sa, lykke til president, svarte Truman «I wish you didn’t have to call me that.» 


Flere næret bekymring for hva Truman kunne bli presset til, blant dem finner vi krigsminister Henry Stimson og den tidligere visepresidenten, nå handelsminister Henry Wallace. På et regjeringsmøte i mars 1945, var marineminister James Forrestal fraværende, men assisterende marineminister H. Struve Hensel var til stede og tok notater. Forrestal skrev ned disse notatene i dagboka si: «The President indicated considerable difficulty with British relations. In a semijocular manner of speaking, he stated that the British were perfectly willing for the United States to have a war with Russia at any time and that, in his opinion, to follow the British program would be to proceed toward that end.»


I 1943 hadde Edward Stettinius blitt utnevnt til statssekretær i det amerikanske utenriksdepartementet, før han ble utnevnt til ny utenriksminister i november 1944, da den forrige utenriksministeren måtte gå av på grunn av sykdom. Stettinius hadde hatt liten påvirkning på Roosevelt. Han ble av mange ansett som en lettvekter. En av Roosevelts venner sa at «en utenriksminister må være i stand til å kunne lese, skrive og snakke. Han kan kanskje ikke gjøre alt dette, men Stettinius kan ikke gjøre noe av det». 


Det var Stettinius som den nye presidenten hadde sitt første møte med den 13. april. Truman ønsket å høre om verdenssituasjonen, og Stettinius malte et bilde av sovjetiske ledere som falske og bedragerske, og uten vilje til kompromiss. På et møte litt senere spurte Truman Roosevelts tidligere mentor James Byrnes om Jaltakonferansen. Siden Byrnes hadde deltatt i den amerikanske delegasjonen til Jalta, antok Truman at Byrnes hadde korrekt kunnskap om hva som var kommet ut av konferansen. I dette og senere møter gjentok Byrnes det budskapet som også Stettinius hadde formidlet presidenten om at Sovjetunionen brøt de avtalene som var inngått på Jalta. Det var derfor nødvendig for Truman, ifølge Byrnes, å være tøff og uten kompromissvilje overfor Sovjetunionen. I det første møtet ga han også Truman de første opplysningene om atombomben, og som han sa «might well put us in a position to dictate our own terms at the end of the war.»
Den britiske ambassadøren i USA så på Truman som en «ærlig og hardt arbeidende middelmådighet, nærmest en litt klosset og velmenende amatør.» Og det kan ikke være vanskelig å gi han rett, noe følgende historie understreker. 23. april 1945, kun elleve dager etter at Truman overtok som president, avla den sovjetiske utenriksministeren Molotov den nye amerikanske presidenten et besøk i Det hvite hus. Truman «gjorde det straks klart hvor misfornøyd USA var med at Sovjet ikke satte Jalta-avtalen om den nye polske regjering ut i livet». Selv de tilstedeværende amerikanske diplomatene ble sjokkert over Trumans udiplomatiske og utilslørte språk, skriver Horowitz. Mot slutten av møtet sa Molotov: «Jeg har aldri blitt snakket slik til i mitt liv». «Hold Deres avtaler De», svarte Truman, «så vil De ikke bli snakket slik til». 


DET POLSKE SPØRSMÅLET
Hva var så det polske spørsmålet? Spørsmålet hadde vært tema på 7 av de 8 plenumsmøtene under Jaltakonferansen. Her sa Stalin at spørsmålet om Polen også var et spørsmål om sikkerhet. Gjennom historien har Polen blitt brukt som en korridor som fienden har benyttet for å angripe Russland. Det polske spørsmålet ble derfor ansett som liv eller død for Sovjetunionen. I et personlig notat til Stalin som Roosevelt sendte fra Teheran lovet han at USA aldri ville støtte en provisorisk polsk regjering som var fiendtlig innstilt overfor sovjetiske interesser. 


Jaltaavtalen var uklar når det gjaldt Polen. Stalin hadde krevd et vennligsinnet polsk styre, noe som møtte vestlig forståelse. Et slikt krav var nødvendigvis ikke forenlig med frie og demokratiske valg. Flere av Trumans rådgivere hevdet at USA derfor måtte stille seg åpent for forhandlinger om dette, da saken ble diskutert i et møte mellom Truman og hans utenrikspolitiske rådgivere i forkant av møtet med Molotov. Henry Stimson, George C. Marshall og William D. Leahy ønsket ikke en tøff tilnærming overfor Sovjetunionen. Leahy pekte på at Jaltaavtalen var uklar på dette området, og at han hadde blitt overrasket om sovjeterne hadde agert annerledes. Marshall understreket at et brudd med Sovjet ville være farlig, basert på det faktum at USA var avhengig av Sovjetunionen for å beseire Japan. Stimson på sin side viste til at Sovjetunionen hadde vært en trofast alliert, og at landet hadde gjort mer enn det som var lovet, spesielt i viktige militære saker. 
Som vi har sett, så landet Truman på en tøff holdning overfor den sovjetiske utenriksministeren og dermed Sovjetunionen. Kari Enholm beskriver det slik: «I april 1945 døde USAs president Rooevelt, og visepresident Harry Truman overtok embetet. Truman tenkte i nazistiske tankebaner når det gjaldt Sovjetunionen, og straks etter at han hadde avlagt eden som president, gjorde han det klart at han aktet å reformere verden på amerikanske premisser. Han sa til en av de første som besøkte ham at «russerne snart skulle bli satt på plass, og at De forente stater da skulle overta og lede verden slik som den burde ledes»».
I boka The untold history of the United States peker forfatterne på at de sterkeste kritikerne av Sovjetunionen, og som ønsket en tøff linje, hadde samme klassebakgrunn. Harriman var sønn av en jernbanemillionær. Forrestal hadde tjent en formue på børsen, mens Stettinius hadde vært leder for landets største bedrift, US Steel. De hadde samme interesser som mange andre mektige og rike folk i USA. Til felles hadde de også en inngrodd mistenksomhet til de sovjetiske hensiktene.


Allerede dagen etter møtet mellom Truman og Molotov, tar Stalin kontakt med den amerikanske presidenten. Stalin viser til at Tyskland to ganger på 25 år har invadert landet gjennom Polen og Øst-Europa, og han insisterte på å ha vennskapelige regjeringer i vest, og spesielt langs landets grense. Vi legger oss ikke opp i forholdene i Hellas og Belgia, fordi disse er viktig for britisk sikkerhet, sa Stalin videre. Jeg er klar til å gjøre så mye som mulig for at vi skal finne gode løsninger. Men dere krever at jeg skal gi avkall på Sovjetunionens sikkerhet, men jeg kan ikke gå mot mitt lands interesser, fastslo den sovjetiske lederen.


NEDBYGGING AV HÆRENE
Den konservative amerikanske ambassadøren i Sovjet, Joseph Davies, sa til Truman etter hans tirade mot Molotov, at mens USA og Storbritannia bedrev global planlegging tok Sovjetunionen seg av krigføringen mot Tyskland. Admiral William H. Stanley hadde vært amerikansk ambassadør i Sovjetunionen i 1942 og 1943. I ukemagasinet Collier’s insisterte Stanley på «that Stalin genuinely desired to cooperate with the United States to establish a durable world peace». Videre siterer Stone og Kuznick Stanley: «The Soviet Union not only desperately needed a stable peace, he believed, but I am certain that Stalin desires it sincerely and fervently». «The world», he added, «simply cannot stand another war».


Både USA og Sovjetunionen hadde etter krigens slutt redusert sine stående styrker betraktelig. USA reduserte sine styrker til 13 prosent (1,5 millioner) av det de var i 1945, mens Sovjetunionen reduserte styrkene til 20 prosent (2,9 millioner) av det de var i 1945. At Sovjetunionen hadde flere soldater enn USA, mer enn oppveies av at de hadde potensielt fiendtlige styrker nærme grensa, mens USA ikke hadde fiender i sin bakgård. Vi må også huske på at USA hadde atombomben, og utviklet den videre. Dessuten hadde USA en enorm militær slagkraft i marinen og flyvåpenet, og utviklet og produserte sine langdistansebombefly. I de første årene etter krigen etablerte USA baser rundt Sovjet, og i 1949 var det 400 av dem. 


I et privat brev til president Truman i juli 1946, skrev handelsminister Wallace at: «Jeg kan ikke se annet enn at disse handlingene fører til at resten av verden må tro vi bare snakker tomme ord om fred ved forhandlingsbordet … Hvordan ville vi ta det om Sovjet hadde atombomben og ikke vi, om Sovjet hadde langdistansebombere og baser mindre enn 1600 km fra vår kyst og ikke vi…»
Stone og Kuznick skriver: «Wallace’s peace offensive was aided by two significant publications that summer. In late August, The New Yorker devoted an entire issue to John Hersey’s «Hiroshima» that did more to humanize the victims of the atomic bombings than any other contemporary English-language publication. In September, Look magazine began publishing a four-part series by Elliott Roosevelt that detailed how his father’s and Stalin’s plans for postwar peace and collaboration were derailed by Truman and Churchill. Truman would later dismiss Rooesevelt’s son as the «product of a piss erection»». 


WALLACE KJEMPER FOR FRED
12. september 1946 holdt Henry Wallace en oppsiktsvekkende tale i the New York Madison Square Garden. Her presenterte han et helt annet syn på hvilken politikk som burde være USAs linje overfor Sovjetunionen enn det utenriksminister James F. Byrnes stod for. «I kveld, framfor noe, vil jeg snakke om fred – og hvordan oppnå fred. Aldri tidligere har folk i alle nasjoner lengtet slik etter fred, samtidig som vanlige folk frykter krig, sa han.» Han advarte mot atombomben, og sa at den var å regne som falsk trygghet. Wallace gikk inn for forbud mot atomvåpen, men også forbud mot bombefly. «Vi må innse at nye oppfinnelser nå har ført til at det å skape fred nå må ses på som det mest spennende i verden – og vi burde være villig til å betale en rettferdig pris for freden. Hvis moderne krig kan koste oss fire hundre milliarder dollar, burde vi gladelig betale mye mer for å oppnå fred. En ting er sikkert, kostnaden for fred kan ikke telles i dollar, men i menneskenes hjerte og sinn. Prisen for fred – for oss og for alle land i verden- er prisen ved å gi opp forhåndsdømming, hat, frykt og intoleranse.»
«For å oppnå varig fred må vi sette oss godt inn i den russiske mentaliteten, som er formet av invasjoner fra tartarer, mongoler, tyskere, polakker, svensker og franskmenn; med tsardømme basert på ignoranse, frykt og vold; ved intervensjonen av briter, franskmenn og amerikanere i russiske indre anliggender i årene 1919 til 1921; ved Russlands store landområder strategisk plassert mellom Europa og Asia; og ved Russlands naturrikdommer og strenge klima. Ta også med den enorme følelsesmessige kraften som marxismen og leninismen gir de russiske lederne – da må vi innse at vi har å gjøre med en styrke som ikke kan bli håndtert med suksess ved hjelp av en tøff linje. Jo tøffere vi opptrer, jo tøffere vil Russland bli.»


Videre trakk han fram at mange reaksjonære miljøer hadde sett at aksemaktene hadde vunnet krigen, og at disse nå søker vennskap med USA. Disse gårsdagens fiender og falske venner av i dag, prøver å provosere fram en krig mellom USA og Russland. De ser bare fram til den dagen hvor USA og Russland vil ødelegge hverandre, sa han.


Wallace sa også at: «The Russians have no more business in stirring up native communists to political activity in western Europe, Latin America, and the United States than we have interfering in the politics of eastern Europe and Russia. 


Now, when I say that, I realize that the danger of war is much less from communism than it is from imperialism, whether it be of the United States or England – or from fascism, the remnants of fascism which may be in Spain or Argentina.»


Avslutningsvis sa Wallace: «I believe that peace – the kind of a peace I have outlined tonight- is the basic issue. How we meet this issue will determine whether we live not in «one world» or «two worlds» - but whether we live at all.»


Ti dager senere ble Wallace tvunget til å trekke seg som handelsminister, på tross av at Truman hadde blitt forelagt talen i forkant, og støttet den. Henry Wallace, som senere skulle bli betegnet som kryptokommunist av Churchill, hadde tapt kampen om den linjen som USA skulle føre i utenrikspolitikken. Haukene hadde vunnet. Truman-doktrinen skulle snart se dagens lys. Millioner av liv skulle de neste tiårene gå tapt. (Del 2. Del 3 trykkes senere).


Kilder/litteratur:

Enholm Kari, Bak fasaden 

Horowitz David, Den kalde krigen 

Lie Haakon, Skjebneår 1945-1950                                             

Stone Oliver and Kuznick Peter, The untold history of the United States 

Studien von Zeitfragen, 36. Jahrgang Internetausgabe 2002                                                                                   

United States American History – Henry Wallace

Wikipedia                                                                                                                                            

 

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Stikkord

kald krig


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering